Stortingsvalg

Valgurne.

Hvem kan stemme?

De som har fylt 18 år innen utgangen av valgåret, og er norske statsborgere, kan stemme ved stortingsvalg. Det er en forutsetning at man står oppført i manntallet (liste over stemmeberettigede).

Hvem kan man stemme på?

Alle som har stemmerett, og som har vært bosatt i Norge i minst 10 år, kan velges som stortingsrepresentanter. Det finnes imidlertid noen få unntak – enkelte grupper, blant annet ansatte i departementene og i utenrikstjenesten, samt dommere i Høyesterett, er ikke valgbare.

Man stemmer på lister med kandidater fra de enkelte partiene. Hvem som skal stå på listen til de forskjellige partiene, er det deltakerne på partiets nominasjonsmøte som avgjør. Selv om velgerne kan «rette på stemmesedlene» ved å endre rekkefølgen på kandidatenes navn og stryke kandidater, er det i praksis små muligheter for å påvirke personsammensetningen. Den rekkefølgen partiene har satt opp, blir helt avgjørende.

Hvordan stemmer man?

Selve valget foregår ved personlig oppmøte i et valglokale på valgdagen, eller ved å avgi forhåndsstemme. Den enkelte står i dag fritt til å bestemme om man ønsker å avgi forhåndsstemme eller stemme på valgdagen. Forhåndsstemmegivingen organiseres av kommunene og kan finne sted fra 10. august til fredagen før valgdagen.

De fleste velger å avgi stemme på valgdagen, som ifølge loven skal være en mandag i september. Regjeringen bestemmer dato. Kommunestyret kan vedta at det på ett eller flere steder i kommunen skal holdes valg også søndagen før den offisielle valgdagen.

Selve stemmegivningen foregår ved at man først presenterer seg for en valgfunksjonær, som etter å ha forsikret seg om velgerens identitet, krysser av navnet i manntallslisten (dette for å hindre at samme person avgir stemme flere ganger). Velgeren går så til et avlukke hvor alle de ulike valglistene ligger utlagt. Man velger den listen man ønsker å stemme på, og bretter denne så ingen kan se hvilken liste man har valgt. Stemmeseddelen stemples av valgfunksjonæren før velgeren selv putter seddelen i den forseglede valgurnen. Denne fremgangsmåten skal sikre prinsippet om hemmelige valg.

Valgoppgjøret

I Norge har vi forholdstallsvalg. Det vil si at partiene får valgt inn representanter i forhold til hvor stor oppslutning de har blant velgerne.

Landet er inndelt i 19 valgdistrikter som følger fylkesgrensene. Folketallet i hvert fylke er utgangspunktet for tildelingen av antall stortingsplasser (mandater). For å sikre representasjon fra fylker med tynt befolkningsgrunnlag, brukes en utregning som kombinerer folketall med areal. Til sammen velges det 169 stortingsrepresentanter.

Valgordningen kan gi en «skjev» fordeling av stortingsplassene mellom partiene da valgoppgjøret skjer i hvert enkelt fylke. Når for eksempel 4 mandater i et valgdistrikt skal fordeles på 7 partier, kan det ikke bli en mandatfordeling som svarer nøyaktig til stemmetallet. Flere partier kan bli urepresentert. Også selve utregningsmåten forsterker den skjeve fordelingen ved at de store partiene gjerne blir «overrepresentert» og de små blir «underrepresentert» i forhold til stemmetallet.

For å rette på dette har vi en ordning med utjevningsmandater. Disse fordeles på de partiene som har fått for få representanter i forhold til stemmeandelen på landsbasis etter at de første 150 plassene er fordelt. Det er totalt 19 utjevningsmandater (ett i hvert fylke). Partiene får utjevningsmandater i de fylkene hvor de var nærmest å vinne et mandat. Dermed blir sammensetningen av Stortinget mer i samsvar med partienes stemmetall. Det er imidlertid bare partiene som har kommet over sperregrensen – 4 prosent oppslutning på landsbasis – som kan være med å kjempe om utjevningsmandatene. Det finnes ingen sperregrense ved fordelingen av distriktsmandatene.

Historiske valgordninger

Indirekte flertallsvalg (1814–1905): Velgerne stemte på valgmenn, og valgmennene kom sammen på valgmannsting for å utpeke distriktets representanter. Dette systemet ble til i en tid da det ikke fantes politiske partier, og hensikten var å finne frem til de rette personene. Bakgrunnen for den indirekte valgmetoden var at valgmennene skulle være bedre skikket enn vanlige velgere til å vurdere kandidatene og gjøre et klokt valg. Etter hvert ble denne metoden utsatt for sterk kritikk og sett på som en «umyndiggjøring» av velgerne.

Valg på både valgmenn og stortingsrepresentanter ble gjennomført som flertallsvalg – den eller de som fikk flest stemmer, ble valgt.

Valgordningen i 1814 inneholdt to bestemmelser som skulle få betydning for utviklingen av valgsystemet:

1. Utkantstrøk skulle ha sterkere representasjon enn mer sentrale områder. Senere er dette prinsippet alltid blitt fulgt.
2. Byene skulle ha en tredjedel av mandatene og landdistriktene to tredeler.

Det siste punktet er kjent som «bondeparagrafen». I mange år førte denne ordningen til at byene ble sterkt overrepresentert i Stortinget, men etter hvert førte urbanisering og «flukt fra landsbygda» til at dette endret seg. I 1952 ble «bondeparagrafen», etter mye strid, opphevet ved en grunnlovsendring. Dermed ble det valgtekniske skillet mellom by og land avskaffet, og fylkene ble gjort til valgkretser.

Flertallsvalg i enmannskretser (1905–1919): Velgerne skulle nå stemme direkte på stortingskandidatene, uten å gå via valgmenn. Landet ble inndelt i mindre valgkretser som hver valgte én stortingsrepresentant. Velgerne stemte direkte på representantene, og valget ble organisert slik at den kandidaten som fikk over halvparten av stemmene, var valgt. Dersom ingen fikk det, ble det holdt omvalg, og da var det tilstrekkelig med vanlig flertall.

Ordningen med enmannskretser favoriserte de store partiene og svekket de mindre partienes muligheter.

Forholdstallsvalg i flermannskretser (fra 1920): Med unntak av enkelte justeringer, er det denne valgordningen vi fortsatt benytter. Enmannskretsene er igjen erstattet av flermannskretser, og mandatene fordeles etter forholdstallsmetoden. Ordningen med utjevningsmandater ble innført før valget i 1989.