Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen,Terje Halleland og Ulf Erik Knudsen, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig
Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande,
viser til den norske stats betydelige eierinteresser i norsk næringsliv.
Ifølge Statens eierberetning for 2011 forvalter staten verdier for
minst 600 mrd. kroner i selskaper der staten har en eierandel. Regjeringen
forvalter midler på vegne av fellesskapet og har innflytelse over
styringen av store selskaper med tusenvis av arbeidsplasser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil understreke at dette er et betydelig ansvar, og sammen med dette
ansvaret følger en klar forpliktelse til å følge de retningslinjer
som Stortinget har vedtatt for statens eierskapsforvaltning.
Flertallet minner om hensikten
med å ha regler for statens eierskapsforvaltning. Målet er å redusere
risiko som kan oppstå som følge av politisk skapt usikkerhet. Politisk
risiko kan stamme fra følgende forhold:
Uklarhet om statens
rolle. Dette er en kilde til interessekonflikter. Når regjeringen
opptrer både som lovgiver, kontrollorgan og eier, skaper det usikkerhet
om de langsiktige rammevilkårene for et statsselskap.
Svekket vern av minoritetsaksjonærenes
interesser. Konsentrasjon av eiermakt på statlig hånd fører til
uheldig maktkonsentrasjon. Det hemmer utviklingen av de kompetente
private eiermiljøene som er nødvendig for å sikre konkurransekraften
til en moderne blandingsøkonomi som Norge.
Ansettelser eller utpekelser som ikke er
merittbaserte. Manglende kompetanse reduserer selskapets potensiale
for verdiskaping.
Manglende endringsvilje. Statlig eierskap
er mindre dynamisk enn privat eierskap. Empiriske undersøkelser
antyder at produktivitetsutviklingen i heleide og deleide statsbedrifter
er svakere enn i private bedrifter.
Børsnoterte selskaper kan også ha lavere
verdi dersom staten er inne på eiersiden. Dette omtales ofte som
den såkalte «statsrabatten».
Flertallet viser til at den generelle
hensikten med å utforme en eierskapspolitikk er å sørge for forutsigbarhet
for statens medinvestorer spesielt og næringslivet generelt. Dersom
det statlige eierskapet blir styrt som et rent flertallsvelde, svekkes
fellesskapets verdier i selskapene der staten er eier.
Flertallet understreke at denne
saken er opprettet for å kontrollere om regjeringens eierskapspolitikk
er ryddig. Når statsråd Giske hevder i Dagens Næringsliv den 16. januar
2013 at komiteens hensikt er «å lage mest mulig støy», er dette
en misforståelse og en undervurdering av Stortingets kontrolloppgave.
Flertallet viser til at Meld.
St. 13 (2010–2011) («Aktivt eierskap – norsk statlig eierskap i
en global økonomi») av 1. april 2011 er den gjeldende «eierskapsmeldingen»,
og at det gjennom Stortingets behandling av meldingen, jf. Innst. 392
S (2010–2011), er fastlagt retningslinjer for statens eierskapspolitikk.
Regjeringen skal følge disse retningslinjene, som blant annet inkluderer spesifisering
av
kriterier for valg
av styremedlemmer i statlige selskaper
statens prinsipper for eierstyring
beskrivelse av virksomheten, samfunnsansvar, mål,
mv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at man i løpet av sakens gang har kunnet
fastslå at det har forekommet brudd på retningslinjene gitt i Meld. St.
13 (2010–2011). Dette ble mulig å stadfeste fordi det kom frem ny
informasjon under kontrollhøringen den 19. desember 2012. Disse medlemmer viser
til statens prinsipper for eierstyring. «Aksjonærer skal likebehandles,»
er det første av 10 hovedprinsipper. Det innebærer at aksjonærene
skal ha like rettigheter i aksjonærstyrte prosesser, som for eksempel
i en styrenominasjon. Meld. St. 13 (2010–2011) vektlegger også behovet
for et likeverdig samarbeid når det gjelder styrenominasjoner i
statlige selskaper (side 66):
«Forarbeidet til valget av styremedlemmer i børsnoterte
selskaper skjer gjennom egne valgkomiteer (nominasjonskomiteer),
hvor staten i samarbeid med representanter for resten av aksjonærfellesskapet
søker å finne frem til en best mulig sammensetning av selskapenes
styrende organer.»
Meld. St. 13 (2010–2011) gjør det også klart
at det er kvalifikasjoner og kompetanse, heller enn partitilhørighet,
som skal vektlegges ved nominasjon til styrer i selskaper med forretningsmessige
mål (side 67):
«For selskaper med forretningsmessige mål legges
det vekt på å velge representanter med bred erfaring fra næringsliv
og industri samtidig som de har kompetanse eller erfaring innenfor
et eller flere av områdene ledelse, bransjeerfaring, finansiell
kompetanse, internasjonal erfaring, juridisk kompetanse, revisjonskompetanse, erfaring
fra fusjoner og oppkjøp, erfaring fra større omstillingsprosesser,
samfunnsansvar, samfunnsforståelse mv.».
Det kan stilles spørsmål ved om regjeringen
har vektlagt disse hensynene i tilstrekkelig grad.
Disse medlemmer viser til at
kontrollhøringen den 19. desember 2012 ga ny informasjon som stadfester
brudd på retningslinjene i stortingsmeldingen. Hovedprinsippet er
at aksjonærer skal likebehandles. Forklaringene gjør at disse
medlemmer med all tydelighet kan slå fast at det har foregått
en forskjellsbehandling blant aksjonærene i de statlige selskapene,
og at forskjellsbehandlingen kan ha ført til en svekkelse av minoritetsaksjonærenes
stilling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener
at Telenor-saken er et klart eksempel på forskjellsbehandling av
aksjonærer. Flertallet viser til at nominasjonskomiteen
hadde mellom 60 og 70 kandidater da den startet prosessen med å
finne nye styremedlemmer. Prosessen var basert på klart definerte
kriterier, og nominasjonskomiteen hadde også engasjert et London-basert
firma som rådgiver. Etter 23 møter hadde nominasjonskomiteen kommet
frem til syv kompetente kandidater, som den hadde intervjuet. Etter
at denne grundige prosessen var avsluttet, krevde departementet
å få inn to kandidater i Telenors styrende organer. Begge kandidatene hadde
nær tilknytning til Arbeiderpartiet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener denne åpenbare forskjellsbehandlingen gjør
at departementet brøt forutsetningene i Meld. St. 13 (2010–2011),
og at departementet på denne måten skapte usikkerhet rundt det statlige
eierskapet.
Disse medlemmer viser til at
Nærings- og handelsdepartementets representant i nominasjonskomiteen
kun forholdt seg til nominasjonskomiteens kriterievalg i løpet av
prosessen, før departementet i siste del av prosessen kom med nye
utspill. Disse medlemmer finner også at nominasjonskomiteens
kriterievalg var i tråd med «Statens prinsipper for godt eierskap» punkt
6, jf. eierskapsmeldingen.
Disse medlemmer mener at Nærings-
og handelsdepartementet ikke forholdt seg til den fastlagte prosessen
i nominasjonskomiteen. Minoritetsaksjonærene var forespeilet en
bred prosess med forutsigbarhet rundt kandidatutvelgelsen. Innspillet
fra Nærings- og handelsdepartementet var ikke i samsvar med den
fastlagte prosessen, og var i strid med prinsippet om likeverdig
og åpent samarbeid i aksjonærfellesskapet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser
til at daværende leder av nominasjonskomiteen, Jan Erik Korssjøen,
i kontrollhøringen fortalte at han aldri før har opplevd at det
kommer innspill på kandidater så sent i prosessen. Korssjøen sa
videre at:
«Jeg har vært gjennom mange innstillinger, og ved
at vi har en representant fra departementet i komiteen, har vi hatt
en løpende godkjenning av kandidatene.»
Flertallet understreker betydningen
av at staten har en profesjonell eierskapsforvaltning, og viser
til tidligere styreleder i Telenor, Harald Norviks, uttalelse i
kontrollhøringen i Stortinget den 19. desember 2012. Norvik sa
følgende:
«…når staten velger å invitere andre inn som eiere
ved siden av seg, pålegger det staten en plikt å opptre i henhold
til de prinsippene som gjelder for blandet eierskap, og for de prinsippene
som staten selv har lagt opp til.»
Flertallet mener videre at Nærings-
og handelsdepartementets innspill førte til at tidligere kulturminister
for Arbeiderpartiet, Hallvard Bakke, ikke ble vurdert på vanlig
måte av nominasjonskomiteen før han fikk fast plass i styret i Telenor
i april 2011. Flertallet finner at denne fremgangsmåten
representerer en «egen vei» inn i styret, som øvrige aksjonærer
ikke ville hatt tilgang til.
Flertallet mener at dette ikke
er profesjonelt eierskap fra departementets side.
Flertallet viser til at det under
kontrollhøringen også ble tatt opp forhold rundt Telenors salg av
TV2-aksjer. I den forbindelse understreket Harald Norvik følgende:
«Jeg har selv vært utsatt for utidig press av statsråden,
og det er godt kjent for komiteen, for det har dere behandlet tidligere.
Det var et press for å ta en annen avgjørelse enn det styret hadde bestemt
seg for å ta, en avgjørelse som styret selv har ansvar for å ta,
i henhold til styringsprinsippene til staten. Det er utidig press.
Det har skjedd, det kan komme til å skje igjen, og det er et forhold
som man er nødt til å snakke om i offentligheten, fordi det er et
brudd med statens eierstyringsprinsipper.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyredeler Norviks syn på
dette punkt og mener det press Norvik ble utsatt for i den aktuelle
saken, var et brudd på statens eierstyringsprinsipper.
Disse medlemmerregistrerte
også at Norvik i kontrollhøringen bekreftet at det var en direkte sammenheng
mellom den aktuelle saken og hans avgang som styreleder for Telenor. Disse medlemmer mener
denne typen saker vil sette selskapsstyrers integritet i fare, ved
at styreledere som setter selskapets interesser foran Nærings- og
handelsdepartementets interesser, vil bli fjernet. En slik praksis
vil være ødeleggende for tilliten til selskaper hvor staten er stor
eier og er etter disse medlemmersmening
i strid med de statlige eierstyringsprinsippene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser
til saken om Kongsberg Gruppen ASA. Innspillet fra Nærings- og handelsdepartementet
om at LO-leder Roar Flåthen skulle inn i styret, selv om ingen av
de fem aksjonærvalgte medlemmene av styret var på valg, kom til
valgkomiteen i Kongsberg Gruppen samme dag eller dagen etter at
valgkomiteens arbeidsfrist gikk ut. Flertallet vil understreke
at dette er en uryddig fremgangsmåte, og viser til at valgkomiteens
leder, Sverre Valvik, uttalte følgende i kontrollhøringen:
«Jeg oppfatter ikke prosessen som fullstendig ryddig
når det gjelder dette med tidspunktet…»
Løsningen som ble valgt var at Roar Flåthen
ble varamedlem til styret med full godtgjørelse, men uten det ansvar
som følger med styremedlemskap. Dette ble betegnet som et kompromiss. Staten
var representert i valgkomiteen og var selv med på å sette hele
tidsplanen for prosessen. Flertallet viser til at
statens representant ikke kom med noe navneforslag under prosessen.
Flertallet understreker at representantene
fra valgkomiteen ga klart uttrykk for at det valgte kompromiss ikke
var noen optimal løsning for selskapet. Begge representantene for
valgkomiteen bekreftet at de aldri før har vurdert noen tilsvarende
løsning og at de ikke trodde de ville komme opp i en lignende situasjon
senere. Flertallet viser videre til at valgkomiteens
representanter bekreftet at andre aksjonærer ville være avskåret
fra å ha denne formen for innflytelse på valgkomiteens arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at det har vært en diskusjon om
hvorvidt det er utøvd press i denne saken. Disse medlemmer viser
til følgende spørsmål i kontrollhøringen:
«Men åpenbart da ikke i tråd med det som dere egentlig
mente, for dere var jo ferdig med arbeidet deres? Kolberg prøver
å få dette til å fremstå som om dette ikke er noe press, at dette
er noe dere gjør av fri vilje, at dette egentlig er tatt fra deres
hoder – er det en riktig beskrivelse av situasjonen?»
Disse medlemmer merket seg valgkomitémedlem
Alexandra Morris' entydige svar på spørsmålet: «Nei».
Disse medlemmer vil videre vise
til at hverken valgkomiteens representanter eller statsråd Trond
Giske hadde kjennskap til at andre selskap har en konstruksjon hvor
et varamedlem uten styreansvar får godtgjørelse på samme nivå som
et fast styremedlem med styreansvar.
Disse medlemmer har merket seg
at statsråden til media har sagt at han ikke ser en slik konstruksjon
som unaturlig når det er forventet at varamedlemmet deltar på alle styremøter
i selskapet. Det har ikke lyktes disse medlemmer å
få oversikt over om varamedlem Flåthen har deltatt på alle møter
i selskapet, men registrerer at statsrådens forutsetning ifølge
media ikke samstemmer med varamedlemmets faktiske oppmøtefrekvens. Disse
medlemmer viser til at dette vil bli klart når selskapets
årsberetning foreligger.
Disse medlemmerforstår
at slike unaturlige konstruksjoner som kommer i stand etter press fra
Nærings- og handelsdepartementet, bidrar til spekulasjoner om motivet
for presset fra departementet. Den usikkerheten kan representere
en fare for det berørte selskapet og troverdigheten til staten som
stor eier.
Disse medlemmer vil bemerke at
eierskapsutøvelsen i Kongsberg Gruppen ASA ble preget av innspill
på overtid og uryddighet fra statsrådens side.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser
til saken om Entra Eiendom. Stillingen som administrerende direktør
i Entra Eiendom ble aldri utlyst. Ansettelsen av Rune Olsø, tidligere
leder av Trondheim Arbeiderparti, som administrerende direktør i
Entra Eiendom på styremøte den 26. september 2012, var ikke ønsket
av tre av styrets syv medlemmer, herunder styrets leder og nestleder.
Disse mente at det var andre kandidater som var bedre kvalifisert
enn Olsø.
Flertallet viser til at Justisdepartementets lovavdeling
allerede i april 2012 fant at statsråd Giske ville være inhabil
i saker hvis avgjørelsen innebar «særlig fordel, tap eller ulempe»
for Olsø.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det til tross for statsrådens inhabilitet
har vært kontakt mellom både tidligere og nåværende styreleder og
departementet, hvor ansettelse av ny administrerende direktør ble
tatt opp. Både tidligere og nåværende styreleder bekrefter at det
er naturlig at en drøfter ansettelse av ny administrerende direktør
i et heleid statlig selskap med eier før ansettelse, selv om det
ikke endrer de formelle ansvarsforholdene. Disse medlemmer viser
i den sammenheng til følgende spørsmål og svar i kontrollhøringen:
«Spørrer: Men det kan
være aktuelt å ha en diskusjon om den typen forhold med eier – det
er spørsmålet – selv om ansvaret formelt ligger i styret?
Grace Reksten Skaugen: Ja, det kan det,
nettopp med det eksemplet kunne man være i en situasjon hvor en
settestatsråd alltid måtte behandle den type spørsmål.
Spørrer: Er det en oppfatning du deler,
Hatlen?
Siri Hatlen: Generelt
vil jeg si at i et 100 prosent statlig eid selskap er det etter
min oppfatning og min praksis, vanlig at man orienterer eier i forkant
av at styret fatter sitt endelige vedtak om en ansettelse. Det er
jo også for den saks skyld at det skulle finnes informasjon styret
ikke var kjent med, som eier sitter på.»
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at det må være kjent for statsråd Giske at det i slike
saker kan være nødvendig med tett dialog med eier. Disse
medlemmer mener det er statsråd Giskes eget ansvar å be
om at det oppnevnes settestatsråd i tilfeller hvor han er inhabil, og
i saker som departementet på en eller annen måte vil risikere å
måtte diskutere eller ta stilling til.
At statsråden først gjorde selskapet oppmerksom på
sin inhabilitet i august, fire måneder etter at statsråden erklærte
seg inhabil, er en uforståelig unnlatelse.
Disse medlemmer viser til at
tidligere styreleder Reksten Skaugen allerede i mai 2012 informerte
eier om de store interne utfordringene i styret knyttet til ansettelse
av ny administrerende direktør. På det tidspunktet hadde statsråden
allerede erklært seg inhabil. Kontakt med eier om forhold knyttet
til ny administrerende direktør, skulle derfor gått under en settestatsråds
ansvar.
Ny styreleder informerte om konfliktene knyttet til
ansettelse av administrerende direktør i slutten av mai. Det ble
videre avholdt møte mellom ny styreleder og eier 12. juni 2012,
der det også ble orientert om prosessen knyttet til ansettelse av
ny administrerende direktør. Styreleder Hatlen var på disse tidspunktene
ikke kjent med at statsråden var inhabil og at hun egentlig var avskåret
fra å ha slik dialog med eier under statsråd Giske. Hun ble først
gjort oppmerksom på dette 17. august 2012. Hatlen bekreftet også
i kontrollhøringen at denne situasjonen ble krevende både for selskapet
og for eier.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser
til at miljøvernminister Bård Vegar Solhjell ble utnevnt som settestatsråd
for statsråd Giske den 9. oktober 2012. Flertallet påpeker
at den uavklarte situasjonen i Entra Eiendom skapte uklarhet i selskapets
styrende organer.
Flertallet merker seg at regjeringen
brukte lang tid på å oppnevne settestatsråd for statsråd Giske. Flertallet mener
at dette skapte uklarhet i de styrende organer, og derved svekket
den statlige eierstyringen av Entra Eiendom.
Flertallet mener det er statsråd
Trond Giske som må bære ansvaret for at settestatsråd ikke ble oppnevnt
tidligere og at han ved denne unnlatelse frarøvet selskapet muligheten
til dialog med eier om en svært vanskelig situasjon for selskapet. Flertallet mener
dette ikke er tilfredsstillende håndtering fra en statsråds side.
I kontrollhøringen den 19. desember 2012 kom det
også frem at utkastet til styreprotokollen fra 7. mai 2012 som daværende
styreleder Grace Reksten Skaugen skulle hatt til signering, hadde blitt
endret. Reksten Skaugen uttalte følgende i kontrollhøringen:
«Jeg har nå fått en scannet kopi av protokollen, og
det er ikke mitt utkast.»
Flertallet har merket seg dette,
og mener at uklarhetene rundt styreprotokollen føyer seg inn i rekken
av eksempler på uryddighet i Entra Eiendom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at det statlige eierskapet i
Norge kommer til å eksistere i lang tid fremover. I enkelte tilfeller
kan det være et viktig verktøy, for eksempel når det gjelder fellesskapets
eierskap til naturressurser eller strategisk kontroll for å holde
hovedkontorfunksjoner i Norge. Imidlertid viser denne saken at det
statlige eierskapet har utfordringer som må adresseres.
Disse medlemmer vil understreke
nødvendigheten av en mer profesjonell utøvelse av statens eierskapspolitikk
i tråd med Innst. 392 S (2010–2011) og Meld. St. 13 (2010–2011)
Aktivt eierskap – norsk statlig eierskap i en global økonomi.
Disse medlemmer mener Nærings-
og handelsdepartementet bør gå gjennom sin praksis med hensyn til
valg av styremedlemmer i selskaper der staten har store eierinteresser.
Disse medlemmer mener det er
et klart behov for en parallell prosess i Nærings- og handelsdepartementet
ved utvelgelse av styremedlemmer, som sikrer at alle kandidater
undergis den samme kvalitetssikringen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Nærings- og handelsdepartementet
gjennomgå sin praksis med hensyn til valg av styremedlemmer i selskaper
der staten har store eierinteresser, og sikre at Stortingets forutsetninger
følges opp.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til kontrollhøringen og det som kom frem
fra flere av de inviterte om at staten generelt var altfor sen til
å komme med sine innspill til styrekandidater. Dette medlem vil
understreke at det er viktig at departementet opptrer ryddig i sin
eierskapsutøvelse og når det gir sine innspill på kandidater. Dette
medlem støtter på denne bakgrunn forslaget til vedtak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at disse
medlemmer stemte imot at denne saken skulle tas opp til
behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det forelå ingen
indikasjoner på at nærings- og handelsministeren hadde gått utover
sine fullmakter og sitt ansvar som statsråd. Verken i forbindelse
med oppslagene om Entra Eiendom, Kongsberg Gruppen eller Telenor
var det fremkommet fakta i mediene som tilsa at statsråden hadde
håndtert selskapsforvaltningen i strid med god embetsutøvelse eller
de etablerte rammene for statens eierskapspolitikk slik de fremgår
av eierskapsmeldingen, jf. Innst. 392 S (2010–2011) og Meld. St.
13 (2010–2011). Det er også svært uvanlig at kontroll- og konstitusjonskomiteen
åpner sak på bakgrunn av ubekreftede oppslag i mediene. Disse
medlemmer mener en slik sak var unødvendig og i strid med
komiteens rolle og oppgave.
Disse medlemmer konstaterer at
behandlingen av saken og den gjennomførte kontrollhøringen til fulle
har bekreftet at dette var en riktig konklusjon. I kontrollhøringen
fremkom ingen påstander eller opplysninger som underbygde behovet
for en slik sak i komiteen. Tvert imot bekreftet kontrollhøringen
det statsråden allerede hadde svart på skriftlige spørsmål fra komiteen.
Disse medlemmer vil understreke
at det ikke er kontroll- og konstitusjonskomiteens oppgave å gå
inn i ordinære saker det er politisk uenighet om. Disse hører hjemme
i den vanlige politiske debatten i de ulike fagkomiteer og i Stortinget
i plenum. Fagkomiteene har også et selvstendig ansvar for å føre
kontroll med den politiske håndteringen av saker i de ulike departementer. At
kontroll- og konstitusjonskomiteen reiser og behandler en sak som
denne, undergraver den rolledelingen som må være mellom kontroll-
og konstitusjonskomiteen og Stortingets øvrige komiteer og deres
arbeid.
Disse medlemmer vil understreke
at kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke skal misbrukes, da komiteens
kontrollfunksjon er av stor betydning, og komiteens autoritet og
seriøsitet ikke bør bringes i miskreditt. Behandlingen av denne
saken har bidratt til det. Komiteens anseelse tåler ikke mange slike
saker før det også rammer komiteens troverdighet og tyngde i de store
og seriøse kontrollsakene som hører hjemme i komiteen.
Disse medlemmer viser til at
regjeringspartiene var imot at det i forbindelse med høringen også
ble sendt invitasjon til valgkomiteene i delstatlige selskaper.
En valgkomité eller nominasjonskomité i et børsnotert selskap er
et av selskapets organer, forankret i selskapets vedtekter.
Arbeidet i en valgkomité er ikke en del av statsrådens
embetsutøvelse som han er ansvarlig for overfor Stortinget. Valgkomiteens
interne arbeid er dermed heller ikke gjenstand for kontroll av Riksrevisjonen.
Arbeidet i en valg- eller nominasjonskomité
er preget av fortrolig samarbeid med andre representanter for aksjonærfellesskapet.
Dette er avgjørende for å kunne gjennomføre arbeidet. Det er også
nødvendig med fortrolighet om de personer som blir vurdert og drøftet
i komiteen.
En praksis der valgkomiteer blir bedt om å redegjøre
for sitt arbeid i Stortinget, bryter med denne fortroligheten. Om
praksisen med fortrolighet endres i selskapene med statlig eierandel, og
det dermed ikke kan garanteres fullstendig fortrolighet, må det
forventes at mange vil se det som lite ønskelig å være kandidater
til styreverv. Dette vil innebære en særegen praksis i strid med hva
som er normalt for profesjonell selskapsstyring og vil kunne skade
rekrutteringen til selskapenes styrer. Det vil igjen kunne svekke selskapenes
stilling og verdien av selskapene. Det som i denne saken virkelig
bryter med god statlig eierskapsforvaltning, er å presse valgkomiteer
til å legge ut om sitt arbeid i en åpen kontrollhøring i kontroll-
og konstitusjonskomiteen.
En konsekvens av en slik praksis, dersom staten krever
at det gis innsyn i dialogen i nominasjonskomiteer og mellom komiteer
og staten, kan bli at staten ikke lenger kan delta i komiteene.
Det vil svekke muligheten for å videreføre en seriøs og profesjonell
statlig eierskapsforvaltning i tråd med hva man gjør i dag. Valg
av styremedlemmer er blant de aller viktigste beslutningene som en
eier i et selskap er involvert i. Derfor er det avgjørende viktig
at staten kan delta i arbeidsformer som er nødvendig for at nominasjonskomiteene
kan arbeide på en god måte.
På dette grunnlaget mener disse medlemmer at
det verken er tjenlig for å ivareta statens eierinteresser eller
formelt korrekt at Stortinget går inn i interne drøftinger i valgkomiteene
i selskaper hvor staten har eierinteresser.
Disse medlemmer registrerer at
representanter fra opposisjonspartiene i ulike sammenhenger har
fremmet sterke påstander og beskyldninger i denne saken. Høyre og
Fremskrittspartiet har ved Erna Solberg, Per Sandberg og Siv Jensen
brukt ord som «rystende», «mafiatilstander» og «korrupsjon». Disse
medlemmer konstaterer at disse påstandene verken ble gjentatt
eller forsøkt dokumentert gjennom komiteens behandling eller kontrollhøring.
Det kom heller ikke fram noen opplysninger som underbygget Høyre
og Fremskrittspartiets beskyldninger. Disse medlemmer konstaterer
at Høyre og Fremskrittspartiet har lagt seg til en arbeidsform hvor
det først fremmes alvorlige beskyldninger i mediene med krav om
behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen, for deretter ikke
å følge disse beskyldningene opp i det formelle kontrollarbeidet.
En slik arbeidsmetode forsterker ytterligere inntrykket av at Høyre
og Fremskrittspartiet driver negativ politisk kampanje og ikke et
reelt kontrollarbeid.
Disse medlemmer konstaterer at
Nærings- og handelsdepartementet og nærings- og handelsministeren
i høringen fikk svært gode skussmål for utøvelsen av statens eierskapsforvaltning.
Tidligere president i NHO og nåværende styreleder i Telenor, Svein
Aaser sa at:
«Når det gjelder forholdet til Nærings- og handelsdepartementet
i Oslo, er min oppfatning at de utøver eierskap på en veldig profesjonell måte,
på linje med de eiermiljøer som jeg ellers kjenner.»
Tidligere Høyre-statsråd Børge Brende sa at:
«Jeg opplever at kommunikasjonen mellom eier og selskapet
har vært etter boka og korrekt.»
Brende sa også at:
«Når jeg da omtaler departementet, innebærer det
også en karakteristikk av den konstitusjonelt ansvarlige statsråd,
og vi har opplevd en profesjonell oppfølging av Mesta som konsern.»
Disse medlemmer konstaterer at
kontrollhøringene viste at ingen av de innkalte valgkomiteene mente
at statsråden hadde brutt prinsippene for god eierstyring. Utover
et synspunkt om at innspill på styremedlemmer hadde kommet noe sent,
hadde ikke medlemmene i valgkomiteen noe negativt å si om eierskapsutøvelsen
til statsråden og Nærings- og handelsdepartementet. Samtidig ble det
understreket at også de sene innspillene ble behandlet på en god
og korrekt måte i valgkomiteene.
Nåværende leder i Telenors nominasjonskomité, Anders
Skjævestad sa i høringen at:
«Det står jo ingenting i retningslinjene eller i eierskapsmeldingene
om tidsfrister og om når disse innspillene skal komme, så det finnes
ikke noen konkret veiledning for det. Nominasjonskomiteen i Telenor
var av den oppfatning på det tidspunktet at det kom sent. Det var
ikke ønskelig. Men vi må også understreke at vi mener at vi håndterte
situasjonen riktig.»
Tidligere leder i nominasjonskomiteen, Jan Erik Korssjøen,
sa at:
«Det som har kommet fram her, er at dette innspillet
om navn kom veldig sent. Men som vi har sagt: Det må vi akseptere.
Som det også er blitt sagt: Jeg mener at vi håndterte det på en
god måte.»
Medlem i valgkomiteen i Kongsberg, Alexandra Morris,
kommenterte i høringen statens innspill på styremedlemmer slik:
«Dette er ikke noe uvanlig for en stor eier. Det
er vanlig for en stor eier å uttrykke meninger om medlemmer av styret.
Det var tidspunktet som var litt uheldig.»
Morris sa også at:
«Vi hadde jo flere valg, som jeg sa innledningsvis.
Men vi kom frem til en god løsning for selskapet. Alle vet jo at
staten har majoritet. Men jeg følte ikke noe press. Jeg følte bare
at dette var en situasjon, og her måtte vi finne en god løsning,
som også ivaretok alles interesser.»
Leder i valgkomiteen i Kongsberg, Sverre Valvik
sa dette i høringen:
«Hele bakgrunnen er selvfølgelig at vi fikk et forslag
på bordet om at Roar Flåthen skulle velges som styremedlem. Vi fant
at det var vanskelig å imøtekomme, men kom fram til et kompromiss.
Bakgrunnen for det er at vi ønsket å ta hensyn til samtlige aksjonærers,
også statens, ønsker i denne sammenhengen, og da fant vi at i tillegg
til den kompetansen som var i styret fra tidligere, ville Flåthens
kompetanse bidra positivt.»
Disse medlemmer konstaterer at
løsningen med å velge Roar Flåthen som fast møtende varamedlem i
styret i Kongsberg med vanlig styrehonorar, ikke var et forslag
fra Nærings- og handelsdepartementet, men et kompromiss foreslått
av valgkomiteen. Lederen i valgkomiteen i Kongsberg sa i høringen
at:
«Vi fulgte ikke departementets innspill, for det var
nemlig å velge Flåthen som styremedlem.»
På spørsmål fra representanten Bekkevold om avlønningen
av dette varamedlemmet var en beslutning som valgkomiteen tok alene,
eller om det var et innspill fra den største aksjonæren, svarte
Valvik:
«Nei, det var valgkomiteen.»
Disse medlemmer konstaterer at
etter komiteens saksbehandling og en full dags kontrollhøring er
det ikke fremkommet et eneste brudd på statens retningslinjer for
god eierstyring. Den eneste negative anmerkningen som gjenstår er
at Nærings- og handelsdepartementet ved to anledninger har kommet
med innspill på kandidater noe sent, men disse medlemmer konstaterer at
heller ikke dette er et brudd med retningslinjene, og at begge valgkomiteene
håndterte forslagene på en god og profesjonell måte, og kom fram
til enstemmige innstillinger.
Disse medlemmer konstaterer at
i retningslinjene inntatt i norsk anbefaling for eierstyring bes
valgkomiteen om å «gjøre aktive søk mot aksjonærfellesskapet og
forankre sin innstilling hos de største aksjeeierne». Det er dermed
spesifikt nedfelt at de største aksjonærene skal få mulighet til
å gi til kjenne eventuelle innvendinger, synspunkter og forslag
til nominasjonskomiteens innstilling i en slik forankringsprosess. Disse
medlemmer viser til at en slik forankring skal være en reell
prosess hvor staten utøver sitt eierskap på en grundig måte. At
det i en slik prosess kan fremkomme synspunkter fra staten som stor
eier som divergerer fra valgkomiteens foreløpige innstilling, er
derfor helt legitimt. Det vil ikke være i statens interesse som
eier at en slik forankringsprosess blir sett på som en ren sandpåstrøing
uten reell mulighet for innflytelse på den endelige innstillingen.
Disse medlemmer viser til nærings-
og handelseministerens redegjørelse i høringen hvor han sa:
«At staten har klare oppfatninger, betyr ikke at
vi stiller ultimative krav eller kommer med en ferdig innstilling.
Vi legger opp til en åpen og bred prosess i nominasjonskomiteen
– det er en av grunnene til at vi ikke kommer tidlig i prosessen med
en forhåndsdeklarert løsning – og vi jobber for å finne brede kompromisser
som alle kan slutte seg til, og som vinner bred oppslutning blant
aksjonærene.
Alle innstillinger til styrevalg fra
alle nominasjonskomiteer i alle selskaper under Næringsdepartementet,
i alle år jeg har vært næringsminister, har vært enstemmig. Jeg
er også glad for at valgkomiteene både i Kongsberg og i Telenor
ikke har underbygd denne påstanden om et utidig press fra Næringsdepartementet, men
tvert imot gitt ros – bortsett fra at vi av og til er sent ute –
for måten vi jobber på for å få enstemmige og gode løsninger i nominasjonskomiteene.»
Disse medlemmer konstaterer at
komiteens behandling av saken og avholdte kontrollhøring gir full
dekning for statsrådens redegjørelse.
Disse medlemmer konstaterer at
nærings- og handelsministeren i spørsmålet om ansettelse av ny konsernsjef
i Entra ikke har vært involvert overhodet. Allerede i april 2012
ba statsråden om en vurdering av sin inhabilitet, og fikk svar på
dette fra Justisdepartementet samme måned. Styreleder i Entra, Siri
Hatlen, redegjorde for at hun var kjent med denne inhabilitetsvurderingen allerede
på forsommeren, og at styret i Entra også ble orientert om dette
i et brev fra departementet i august. Disse medlemmer konstaterer
at saksbehandlingen og høringen gir grunnlag for å slå fast at statsråden
har forholdt seg til inhabiliteten på en korrekt måte, og at departementet har
respektert rollefordelingen mellom departementet og selskapet. Det
er klart nedfelt i aksjeloven at det er styret som har ansvar for
å ansette en ny konsernsjef. Dette er ikke til hinder for at Nærings-
og handelsdepartementet kan gi faglige råd om hvordan en ansettelsesprosess
bør gjennomføres, slik det også ble gjort i dette tilfellet.
Disse medlemmer viser til nærings-
og handelsministerens svar i høringen hvor han sa:
«Det er styrets fulle og hele ansvar å ansette en ny
daglig leder. Det betyr ikke at man ikke kan snakke med eierskapsavdelingen
på vanlig måte – og det gjorde de også – om prosesser rundt dette
rent faglig. Eierskapsavdelingen er en faglig rådgiver for f.eks.
å innhente mange kandidater, bruke eksterne rådgivere og den slags dialog.
Det er ikke å blande seg inn i hvem som blir ansatt. Det er ikke
departementet inhabil i. Men det å blande seg borti hvem som blir
ansatt, er ikke bare et brudd med inhabiliteten, men et brudd med
aksjeloven. Det å sette inn en settestatsråd for å bryte med aksjeloven
er en veldig uhensiktsmessig idé.»
Disse medlemmer ser det som avgjørende viktig
at det statlige eierskapet ivaretar de særegne oppgavene som hel-
eller deleide statlige selskaper skal sikre og videreutvikle på
vegne av fellesskapet. Statlig hel- eller deleie innebærer altså
langt mer enn høyest mulig aksjekurs slik det er for børsnoterte
selskaper. Statlig eierskap er også et strategisk eierskap.
Disse medlemmer konstaterer at
synet på statlige eierskap er en dyp konfliktlinje mellom regjeringspartiene
på den ene siden og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre. Regjeringspartiene
er dypt uenige i Høyre og Fremskrittspartiets forslag om kraftig
nedsalg i det statlige eierskapet. I stedet bør det statlige eierskapet
opprettholdes og utøves på en aktiv måte. Disse medlemmer konstaterer
at dette synet har bred oppslutning i Norge, og at Høyre og Fremskrittspartiet
ikke har folkelig støtte for sine privatiseringsforslag. Disse
medlemmer konstaterer at det derfor er mer opportunt for Høyre
og Fremskrittspartiet å angripe utøvelsen av det statlige eierskapet.
Klarer man å svekke tilliten til det statlige eierskapet, vil det
kunne gjøre en privatiseringsprosess lettere å gjennomføre. Disse
medlemmer konstaterer at det er legitimt at Høyre og Fremskrittspartiet
står for en slik privatiseringspolitikk og vil kjempe for det. Disse
medlemmer fastslår samtidig at kontroll- og konstitusjonskomiteen
ikke skal være arenaen for en slik kamp.
Disse medlemmer viser til at
etter allmennaksjeloven er styret ansvarlig for fastsettelse av daglig
leders lønnsbetingelser. Disse medlemmer mener derfor
at staten må ha en aktiv rolle i utvelgelsen av styremedlemmer for
å sikre at styrene følger opp statens retningslinjer for samlet
økonomisk godtgjørelse for ledere og en moderat lederlønnsutvikling.
Komiteen viser videre
til at i henhold til allmennaksjelovens bestemmelser legger styret
i et allmennaksjeselskap på selskapets generalforsamling fram en
redegjørelse om lederlønn, pensjonsytelser og ev. andre godtgjørelser
for selskapets ledelse. I flere heleide statlige selskaper/foretak
har ledelsens samlede økonomiske godtgjørelse nådd et for høyt nivå. Komiteenvil peke på at stortingsflertallet ved flere
anledninger de siste årene har påpekt behovet for en samlet, moderat
økonomisk godtgjørelse for ledelsen i selskaper/foretak hvor staten
er eier.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ber på denne
bakgrunn om at berørte departementer på kommende generalforsamlinger
om nødvendig fremmer protokolltilførsel slik at styret gis i oppdrag
å gå gjennom de samlede økonomiske godtgjørelser for administrativ
leder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser
til statsråd Giskes gjentatte forsikringer overfor Stortinget om
at lederlønninger i statlige selskaper ikke skal være lønnsledende,
og forutsetter at dette blir fulgt opp.
Flertallet har merket seg regjeringspartienes angrep
på komiteens kontrollarbeid i denne innstillingen. Flertallet mener
det ikke finnes noe relevant grunnlag for en slik politisering og ser
det som alvorlig at regjeringspartiene forsøker å undergrave komiteens
viktige kontrollfunksjon i en sak som åpenbart er en kontrollsak
og klart innenfor komiteens arbeidsområde og fullmakter.