Presidenten: Etter ønske frå utanrikskomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar representant og 10 minutt til medlemmer av Regjeringa.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning til 5 replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av Regjeringa – innafor den fordelte taletida.

– Det er vedteke.

Anne Margrethe Larsen (V) [10:44:43] (ordfører for sakene): Jeg vil også innledningsvis benytte anledningen til å ta opp den vanskelige situasjonen som Island, vår nordiske nabo, har kommet opp i. Som et resultat av finanskrisen som har skylt over landet på en brutal måte, er tilværelsen snudd opp ned for mange islendinger. Islendingene har i de senere år, i likhet med oss nordmenn, hatt svært god økonomi. Solid lønnsvekst og skatte‑ og avgiftslettelser har gitt god velstandsøkning. Men nå er den islandske økonomien i fritt fall.

Jeg mener vi nå må vise hva nordisk solidaritet står for. Vi må støtte en nabo som trenger hjelp. Nære historiske og kulturelle bånd tilsier det, samtidig som vi har en egeninteresse av å forhindre at et naboland går til grunne. Det ville bringe de verste utslagene av finanskrisen enda nærmere innpå oss. Dagens situasjon krever mer enn trøstende ord. Jeg er glad for at man nå har en aktiv dialog. Det kreves konkret handling nå. 300 000 islendinger bør få merke at naboene bryr seg når det røyner på. Målet bør være å få Island på beina igjen snarest mulig, slik at de kan arbeide seg ut av krisen for egen maskin – med andre ord hjelp til selvhjelp.

Jeg vil nå peke på noen av de viktigste punktene i St.meld. nr. 36 for 2007–2008 om nordisk samarbeid. Mye tyder på at det nordiske samarbeidet vil bli enda viktigere for oss, bl.a. som markering av regiontilhørighet i et Europa av regioner. For Norge blir Norden som region spesielt viktig fordi Norge ikke er medlem av EU.

Videre vil jeg berømme de nordiske statsministrene for deres initiativ for å fremme en felles nordisk innsats for å møte utfordringer og muligheter knyttet til globalisering. Jeg er imidlertid noe skeptisk til at oppfølgingsaktivitetene i all hovedsak skal finansieres innenfor den gjeldende budsjettrammen til Nordisk Ministerråd. Dette innebærer reduksjoner på 2–10 pst. innenfor alle sektorområder i budsjettet, mens det på kultursiden kan bli ytterligere kutt. Dette berører en rekke aktiviteter på mange viktige politikkområder som det ikke uten videre bør kuttes i. Jeg hadde gjerne sett at prosessen forut for en slik prioritering hadde vært preget av mer åpenhet og dialog.

For å sikre globaliseringsinitiativet en bærekraftig finansiering mener komiteen at det er nødvendig med en ny gjennomgang av prioriteringene i budsjettet.

Det er i tillegg blitt gjennomført en rekke andre initiativ innenfor rammen av Nordisk Ministerråd. Noen av de viktigste er å sikre at nordiske innbyggere kan bevege seg mest mulig fritt i Norden, altså en fortsatt sterk fokusering på samarbeid for å fjerne grensehindringer. Klima og miljø er satt på dagsordenen, samt trafficking og prostitusjon. Det norske formannskapet og arbeidet i Arktisk Råd er også viktig.

Jeg vil også understreke betydningen av Nordisk Ministerråds nabolandssamarbeid. Dette gjelder spesielt etter Russlands invasjon i Georgia i august 2008. Russland tilkjennegav da en mer pågående nabolandspolitikk, spesielt overfor land i det tidligere Sovjetsamveldet og land med russiske minoriteter. Sett i lys av dette mener komiteen at Nordisk Ministerråds nabolandssamarbeid bør videreføres og styrkes. Jeg har lyst til å trekke fram at Ministerrådet har satt i gang et eget Russland‑program og ellers er knyttet tett opp til EUs politikk og Den nordlige dimensjon, hvor Ministerrådet er deltaker. Videre samarbeider Nordisk Ministerråd med EU om demokratistøtte for Hviterussland, og dette må fortsette.

Jeg vil avslutningsvis si noen ord om forsvarssamarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland. Det nordiske forsvarssamarbeidet er blitt mye mer omfattende, og det gis prioritet på både fagmilitært og politisk hold. Samarbeidet viser seg å fungere godt til tross for ulik forankring i EU og NATO. Komiteen understreker samtidig at NATO forblir hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk, og at økt nordisk forsvars‑ og sikkerhetspolitisk samarbeid må ses innenfor en allianseramme.

Berit Brørby (A) [10:49:46]: Det nordiske samarbeidet får økt betydning i en globalisert verden. Den siste tids finanskrise så vel som Nordens posisjon i verden viser at det ikke er noen motsetning mellom en stor fellesskapsorientert offentlig sektor og en velutviklet økonomi.

Nordisk Råds budsjett for 2009, som er det viktigste politiske dokumentet vi skal behandle i Nordisk Råd, ble i år en utrolig lite smidig prosess mellom parlamentarikerne og Ministerrådet. Jeg må si at jeg synes Ministerrådet oser av arroganse overfor den parlamentariske siden. Regjeringene kan ikke bare be om penger og ikke gjøre rede for hva pengene skal brukes til. Budsjettet er fortsatt for lite transparent, globaliseringsinitiativene for lite treffsikre, det er altfor mange prosjekter – nesten 1 800 – uten suksesskriterier. I det hele tatt er det umulig for parlamentarikerne å få innflytelse på dette. Dette kommer til å bli tatt opp i sesjonen. Jeg begriper ikke hvorfor regjeringssiden ikke ser på parlamentarikerne som medspillere og som en mulighet, istedenfor å se på oss som et problem.

Det nordiske samarbeidet viser stadig sin relevans på mange områder. Ett av de områdene nordiske politikere er spesielt opptatt av, er det som berører personer som lever sitt liv i flere nordiske land. En ung norsk sykepleierstudent sitter én måned før eksamen på et lærested i Danmark. Inntil nylig forberedte hun seg på å avlegge eksamen på norsk, men for kort tid siden fikk hun vite at dette må gjøres på dansk. Det finnes altså en nordisk språkkonvensjon som åpner for at hun kan bruke norsk, men kjennskapen til denne og tolkningen er svært varierende. Dette må det også endres på. Nordisk Råd har i mange år jobbet for å bygge ned byråkratiske problemer mennesker møter når de ser Norden som et hav av muligheter. Antall personer som bor i ett land og jobber i et annet, som er i et blandet nordisk ekteskap, som har opptjent pensjon i Sverige, men får den utbetalt i Norge o.l., er mange. Det er viktig at vi nordiske politikere jobber aktivt for at disse menneskene ikke skal oppleve dobbelt beskatning, bli fratatt barselpermisjon eller falle mellom to lands byråkratiske stoler på mange måter. Nordisk Råd jobber med dette. Mange spør seg: Og hvordan? Vi bringer jo stadig disse spørsmålene opp for regjeringene. Men det interessante er: Er det noen som vil gjøre noe med det? Så langt er det svært lite som blir gjort med det, og det er heller ikke akseptabelt lenger.

Men det er ikke nok at vi fjerner eksisterende grensehindringer. Like viktig er det at vi sikrer oss og får til mekanismer som hindrer at nye oppstår. Jeg er glad for den norske justisministerens forståelse og vilje til å se på dette, slik det kom til uttrykk da delegasjonen møtte ham for noen måneder siden. Vi må nemlig få dokumenter til Stortinget hvor det gjøres rede for om dette politiske forslaget skaper en ny grensehindring. Så langt har vi altså ikke greid å få det til, men vi henger på.

Miljø‑ og energisamarbeid, arbeidsmigrasjon og en rekke andre områder er ikke begrenset til Norden eller Norge. Vi må samarbeide med de land og regioner som påvirker utviklingen, for å sikre at vi kan påvirke utviklingen i Norge også på disse områdene. Derfor er jeg glad for at Østersjørådet nå er godt i gang med å reformere måten de arbeider på. Reformen er viktig så framt den gjør Østersjørådet mer operativt og i stand til å håndtere de viktige samarbeidsområdene som finnes. Det er en rekke områder når det gjelder energi‑ og klimautvikling som er presentert i et scenario, hvor Norge er en særlig viktig aktør.

På parlamentarisk side er det også behov for en reform, og av de årsaker jeg har nevnt, er det viktig at alle nasjonale parlamenter er representert i Østersjøens faste parlamentarikerkomite. Norge er med på å betale moroa, men vi er ikke representert. Vi betaler for fullt medlemskap, men vi sitter på gangen – jeg hadde nær sagt her også – og det er ikke godt nok!

Helt til slutt er jeg nødt til å ta opp en sak som jeg vet regjeringene jobber med, nemlig Nordisk Utviklingsfonds styre. De har 1 milliard euro, som noen har tenkt skal sendes til Verdensbanken med en kjærlig hilsen. Det mener nordiske politikere er helt uakseptabelt. Den norske delegasjonen har tatt stilling til det, den svenske delegasjonen har tatt stilling til det, og det er veldig mye å si om det. Det har jeg ikke tid til nå, men jeg ber om at Regjeringen gjør ytterligere forsøk på å få til en nordisk løsning, for det er nemlig det parlamentarikerne vil ha.

Jan‑Henrik Fredriksen (FrP) [10:55:07]: På mange områder er det nordiske samarbeidet viktig og givende for de nordiske land. Nordisk språk, felles forståelse og kultur har vært og er viktige områder som binder de nordiske landene sammen. Samarbeidet strekker seg også utover det man pr. definisjon kan avgrense til Norden. Jeg vil her særlig nevne Arktisk Råd, Den nordlige dimensjon og Barentssamarbeidet. Det er liten tvil om at det folk til folk‑samarbeidet som man har hatt i nord, også har påvirket det nordiske samarbeidet og fått Russland med som en langt mer aktiv deltaker enn i tidligere år.

Under besøket i Arkhangelsk og Murmansk i nordisk regi tidligere i høst fikk Norge så mye skryt for sine initiativ over 15 år i Nordvest‑Russland, at representanter fra de øvrige nordiske land døpte om Nordisk Råd til «det norske rådet».

Det må også sies at betydningen av Nordisk Råd og innflytelsen fra de nordiske lands parlamentarikere burde være mye større enn den er i dag. Nordisk Ministerråd og sekretariatet i København, dvs. byråkratiet, har i dag altfor stor makt, og parlamentarikerne blir nikkedukker i et politisk scenario, hvor det meste av økonomiske midler og politiske beslutninger er avgjort og vedtatt brukt før man kommer til debatt i plenum. Når sekretariatet i København har over 150 pågående prosjekter, som ingen egentlig vet hva går ut på, er det begrenset hva parlamentarikere har av innflytelse. At politiske vedtak i tillegg ikke er bindende for noe nordisk land, tilsier at hvert enkelt land kun forholder seg til det nordiske samarbeidet der man selv finner det opportunt.

I det nordiske samarbeidet, og spesielt for Norges del, er det også et stort demokratisk problem. Fremskrittspartiets representanter, som i dag utgjør 25 pst. av den norske delegasjonen, blir ved enhver anledning fratatt muligheter til å kunne være deltakende i de prosesser der avgjørelsene reelt blir tatt. Vi blir nektet adgang i budsjettgruppen. Der er f.eks. SV representert med sin ene representant i Nordisk Råd. Videre kan ikke noen fra Fremskrittspartiet bli valgt inn i presidiet. Fremskrittspartiet blir systematisk skviset ut, og det er trist at respekten for demokratiske prosesser ikke er større enn den er i enkelte partier. I det ene øyeblikket er man mot totalitære styrer, mens man i det neste øyeblikket arbeider mot å få demokratiske prosesser.

Nordisk Råds arbeid med fjerning av grensehindringer, med miljøproblematikk, kamp mot trafficking og menneskehandel samt bekjempelse av hiv/aids og tuberkulose er viktig, men det må erkjennes at det er et sendrektig system hvor ting tar altfor lang tid.

Jeg ser at man ønsker en felles nordisk samekonvensjon. Det store spørsmålet her, og det som må komme i den sammenhengen, er at det må foreligge en felles nordisk forståelse for hva som skal være kriteriene eller definisjonen på hva som er samisk eller same. Slik det er i dag, er denne forståelsen i f.eks. Norge og Finland veldig ulik. Finland har helt andre definisjoner på hva som er samisk. Der velger man å legge begrep som arbeid og kultur i bunnen for hva som er samisk, i Norge velger man å bruke etnisitet, som visstnok da skal ligge til grunn. Derfor har også Finland langt færre samer pr. definisjon enn hva vi har i Norge.

Det er mange begrepsforskjeller i Norden vedrørende denne type definisjon. Det som er kvener i Finland, er ofte samer i Norge, og kven i Finland er ikke det samme som kven i Norge. I oldtiden hadde vi et land i Finland som het Kvenland, og det strakte seg fra litt nord for Åbo rundt Botniske viken. Dette kalles kvener i Finland, mens veldig mange av disse kalles samer i Norge. Skal man få på plass en felles konvensjon, må disse begrepene bli avklart.

Inge Lønning (H) [11:00:29]: I en verden som preges av ruskevær av mange slag, er det nordiske samarbeidet usedvanlig trygt og idyllisk. Det er kanskje både en styrke og en svakhet, for det at det nordiske samarbeidet oppleves så trygt og så selvsagt, gjør at vi ofte mangler fantasi og vilje til å utnytte den kapitalen som er opparbeidet gjennom mer enn 50 år, i nye og utfordrende situasjoner. Samtidig er det jo også innenfor den nordiske familie slik som det er i alle gode familier, at man har lett for å bruke de anledningene som finnes, til å slåss innbyrdes.

Jeg deltok på den arktiske parlamentarikerkonferanse i Fairbanks, Alaska i august i år. Konferansen ble åpnet av den derværende guvernør, som etter det ble forfremmet til visepresidentkandidat – antagelig på grunnlag av forløpet. Det interessante ved den arktiske konferanse denne gang var at det overhodet ikke var tilløp til diskusjon mellom f.eks. de nordiske land og Russland, USA eller Canada. Derimot holdt man det gående gjennom to dager med en intens tautrekking om hvorvidt man i uttalelsen fra konferansen skulle vise til et møte som hadde funnet sted på Grønland etter invitasjon fra den danske utenriksminister. Bakgrunnen for det var at Island ikke hadde vært invitert, og følte seg meget såret over det. Man kunne altså bruke en hel konferanses tid, i to hele dager, for å slåss om hvorvidt man skulle nevne et møte som de facto hadde funnet sted, eller om man skulle la være å nevne det. Det er et eksempel på gode familiekrangler.

Etter mitt skjønn bør vi i dagens situasjon løfte blikket og se på de mulighetene det etablerte, trygge nordiske samarbeidet gir til å møte utfordringene i en turbulent verden og i et turbulent Europa. Finanskrisen og Islands situasjon er en påminnelse om at vi heller ikke i Norden er beskyttet mot eller gardert mot store politiske og økonomiske rystelser. Og det er en utfordring. Hvorledes forholder vi oss til det når vi plutselig har, for å bruke en klassisk formulering, en broder i nød? Det burde vi være i stand til å håndtere i den nordiske familie.

Når det gjelder det utenriks‑ og sikkerhetspolitiske samarbeidet, er det tatt et meget betimelig initiativ ved at vår tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg har fått i oppdrag å levere en studie om hvilke muligheter det ligger i dagens situasjon og i årene fremover for et tettere og mer effektivt samvirke mellom de nordiske land. Det gjelder jo ikke minst i lys av det problem som vi nå ser konturene av, nemlig at vi alle sammen har trappet ned ressursbruken til Forsvaret, relativt sett, samtidig som vi opplever en ny sikkerhetspolitisk situasjon som egentlig skulle tilsi det motsatte. Da er det grunnleggende nødvendig at vi drøfter hvorledes man kan samordne aktivitet når det gjelder f.eks. øvelser og opplæring, og hvorledes kan man samordne investeringsprogrammer, slik at man oppnår en større effekt sikkerhetspolitisk uten at det behøver å legge beslag på større andeler av de totale ressursene som hvert enkelt land har til rådighet. Jeg ser at komiteen i sin innstilling enstemmig viser til dette, og uttrykker sin tilfredshet og positive innstilling til resultatet av denne studien.

Jeg håper at det forestående møtet i Nordisk Råd i Helsingfors kommer til å konsentrere ganske mye av sin energi politisk og sin oppmerksomhet om nettopp den nye situasjonen som er oppstått, og hva det nordiske samarbeid kan bidra med i denne nye situasjonen.

Rolf Reikvam (SV) [11:05:52]: Interessen rundt det nordiske samarbeidet er økende. Det skyldes trolig flere forhold. Økt regionalisering i Europa, at utvidelsen av EU har presset fram et tettere samarbeid mellom naboland, og sterkere internasjonal konkurranse, det som oftest kalles globalisering, har skapt en erkjennelse av behov for samarbeid. Den såkalte globaliseringsstrategien i Norden er et direkte resultat av en slik erkjennelse. En utredning fra et dansk utredningsinstitutt konkluderte med at skal de nordiske land utnytte sine komparative fortrinn, må det nordiske samarbeidet få større fart. Det å registrere at de nordiske land klarer seg godt i den internasjonale konkurransen, er én ting, noe annet er å forstå og ta inn over seg hva de komparative fortrinnene kan forklares med.

Globaliseringsstrategien er omfattende og har langt på vei tatt inn over seg at det er grunnleggende forhold i de nordiske samfunn som skaper disse fortrinnene. Derfor legger vi også vekt på, når vi snakker om globalisering, å forstå de nordiske velferdssamfunnene og å utvide disse. Det går på gode sikkerhetsnett, stabile forhold på arbeidsmarkedet, osv.

Dessuten er det satt fortgang i arbeidet med å bygge ned grensehindre i Norden. Dette er en gammel sak for Nordisk Råd, og det er tatt viktige steg. Likevel har det vært en tilbakevendende sak som alltid vekker stort engasjement. Det nye grensehinderforumet, som er i arbeid, har tatt mål av seg til å gjøre nye framskritt. Én ting er å bygge ned etablerte hinder, noe annet er å hindre at nye oppstår. Departement og regjering har et hovedansvar for å foreta nødvendige undersøkelser for å avdekke om nye lovforslag og andre regler etablerer nye grensehinder. Det må inn som et krav, på linje med kravet om å orientere om økonomiske konsekvenser av eventuelle forslag.

Selv om hovedansvaret ligger på forslagsstillerne, altså på departement og regjering, vil det være naturlig om en slik kontroll også inngår i komiteenes arbeid. Jeg merker meg at Presidentskapet ikke er enig i en slik vurdering, når det i brev til grensehinderutvalget ikke vil gjøre dette til en fast praksis for komiteen. Jeg vil be Presidentskapet vurdere spørsmålet på nytt. Svaret som er sendt på henvendelsen, virker for meg ganske lettvint. Dette spørsmålet fortjener et grundigere svar. Det er en viktig henvendelse som Presidentskapet så langt har lagt på bordet.

I 2009 skal Danmark være vertskap for den internasjonale klimakonferansen i København, som er en oppfølging av Kyoto‑konferansen. Det formaliserte nordiske samarbeidet, i Ministerrådet og Nordisk Råd, må bevisst brukes til samordning av standpunkter og til å vise fram eventuelle gode eksempler. De nordiske landene kan gis en ekstra tyngde dersom de klarer å samordne og framstå mest mulig med samme standpunkter.

I Norden har vi en lang tradisjon for omfattende forskningssamarbeid. Vi har alle høye ambisjoner for framtidig forskningssatsing. Dette er nødvendig dersom vi skal klare den kontinuerlige omstillingen. Det er grunn til å anta at vi må skape tunge miljøer til samarbeid på tvers av landegrensene, utover det som skjer i dag. Det er tatt initiativ til et omfattende program over fem år, med rammer på flere milliarder kroner. Til det trengs det nasjonale midler, både fra private og fra offentlige kilder, i tillegg til det som kan framskaffes fra Nordisk Råd‑budsjettet. Tiden er inne til å tenke et nordisk rammeprogram for forskning, på linje med EUs rammeprogrammer.

Situasjonen i det nordiske samarbeidet, i Ministerrådet og Nordisk Råd, ligner på det vi ofte opplever i andre overnasjonale organisasjoner og strukturer. Skal vi klare å løfte det nye hakk, må vi være villige til å se på organisering og strukturer. Forholdet mellom Ministerrådet og rådet må gjennomgås, fornying og ny giv må komme på parlamentarikersiden. Det er flere grunner til det. Ministerrådet sliter med å ha tid til å prioritere arbeidet. Det blir dessuten fragmentert med så mange ministerråd. Sekretariatet i København har en sterk posisjon, noe som bl.a. fører til en egeninteresse i å forsvare dagens strukturer og institusjoner. Budsjettuenigheten viser tydelig at det som skulle og burde være politisk uenighet, koker ned til kamp om revir og posisjoner. Når en er kommet i en slik situasjon, er det klart behov for en gjennomgang av roller og maktfordeling. Det nordiske samarbeidet er for viktig til at det blir preget av forsvar av posisjoner. Derfor er tiden inne til en ny grenseoppgang mellom parlamentarikere, ministerråd og sekretariat. Dette vil kreve en omfattende gjennomgang også av Helsingfors‑avtalen.

Bjørg Tørresdal (KrF) [11:11:15]: Som flere andre har nevnt i sine innlegg, er det slik at når venner er i nød, rekker vi ut en hjelpende hånd. Og i den nordiske vennekretsen er det i dag spesielt ett land, Island, som er i alvorlige problemer på grunn av finanskrisen. Det vakte undring da vi så meldinger om at Island så seg nødt til å innlede forhandlinger med Russland om et større lån. Vi hadde forventet at en fra norsk og nordisk side hadde vært mer aktiv, raskere for å bidra til å hjelpe vårt broderfolk over denne vanskelige kneiken. Nå er endelig en norsk delegasjon reist for å drøfte hva en kan bidra med på Island. Det er bra, men det burde skjedd lenge før. Nordisk solidaritet må stå sin prøve når en trenger det som mest.

Premissene for nordisk samarbeid ble endret da noen nordiske land ble medlem av EU, men i senere år er det nordiske samarbeidet revitalisert på en rekke områder. Det gjelder samfunnssikkerhet, beredskap for sivil krisehåndtering, miljøutfordringer, forsvarssamarbeid, globalisering og tiltak mot internasjonal kriminalitet og terror.

Innstillingen fra utenrikskomiteen viser at det er tverrpolitisk enighet om mye når det gjelder nordisk samarbeid. Men det er også viktig at vi legger nok trykk på noen prioriteringer og noen saker, slik at vi får til praktiske resultater.

Gjennom fjoråret hadde vi norsk formannskap i Nordisk Råd, da min kollega Dagfinn Høybråten var president. Fra vår side brukte vi det året til å løfte noen saker spesielt, og la meg nevne tre.

For det første vil jeg nevne samarbeidet for å fjerne praktiske grensehindringer mellom nordiske land, som flere har vært inne på i dag. Det er fortsatt praktiske problemer som bør forenkles, det gjelder norske pendlere, det gjelder retten til uførepensjon og andre forhold. Stortingsmeldingen viser at arbeidet her går tregt, men vi må opprettholde trykket for å få til bedre og enklere løsninger.

Det er etablert et pilotprosjekt mellom grensekommunene Lierne og Røyrvik og deres svenske nabokommuner. Dette er et spennende prosjekt som jeg håper Nordisk Råd vil ta fatt i. Det handler om å samarbeide både om næringsutvikling og om offentlige tjenester, som politi, skole og helsetjenester. Det er snakk om distriktskommuner på begge sider av grensen der en kan gjøre mye for å hindre fraflytting om en samarbeider over grensene.

For det andre vil jeg nevne arbeidet med å løfte fram nordområdene i det nordiske samarbeidet. Regjeringen Bondevik II la i 2005 fram St.meld. nr. 30, Muligheter og utfordringer i nord. Den innebar et nytt løft når det gjelder å sette nordområdenes muligheter i fokus. Etter regjeringsskiftet er dette fulgt opp med en nordområdestrategi, og utenriksminister Støre har virkelig bidratt til å spenne forventningene høyt. Nå er festtalenes høye forventninger ikke innfridd, selv om det gjøres en del viktig arbeid. Men hverdagen er kommet, og det er skuffelse, for det nye statsbudsjettet innfrir ikke. Jeg har notert meg at flere nordnorske politikere fra Arbeiderpartiet offentlig gav uttrykk for sin frustrasjon over mangelfull oppfølging. Jeg tror to lærdommer må trekkes: Demp festtalenes forventninger, og styrk den praktiske innsatsen.

La meg trekke fram én konkret sak som kan vitalisere samarbeidet i nordområdene. Det er tanken på New Corridor, en transportkorridor over Narvik mellom Kina og USA. Det avgjørende spørsmålet nå er om prosjektet har Regjeringens støtte, og om Utenriksdepartementet bidrar aktivt nok til å drive fram prosjektet i dialog med Kina og Russland. Dette har vi fra Kristelig Folkepartis side reist spørsmål om, og vi håper på et positivt svar.

Den tredje utfordringen jeg vil peke på, er forholdet til Hvite‑Russland. Den politiske situasjonen i dette nærliggende landet er mildt sagt forstemmende, valgene er en farse, opposisjonen har trange kår. I denne situasjonen må vi som nordiske naboer holde kontakten med dem som kjemper for demokrati og menneskerettigheter, men ingen av de nordiske landene har ambassade i Hviterussland. Kristelig Folkeparti ønsker at vi nå gjør alvor av forslaget om å opprette et informasjonskontor for Nordisk Ministerråd i Hviterussland. Det kan gi en nyttig kontaktflate i arbeidet for mellomfolkelig samkvem, demokratisering og menneskerettigheter.

Til slutt: Det er viktig at vi konsentrerer kreftene om nordiske samarbeidstiltak som er viktige og tidsrelevante, og som kan realiseres. Da kan det nordiske samarbeidet gjøre mest gagn for innbyggerne. Vi må ha færre prosjekt som har større trykk, og ikke spre oss på altfor mange prosjekt, som vi har holdt på med i altfor mange år.

Inger S. Enger (Sp) [11:16:29]: Det nordiske samarbeidet har stor støtte blant innbyggerne i Norden. Denne støtten avhenger av Nordisk Råds evne til å være på lag med folket i de nordiske landene og i de sjølstyrte områdene gjennom de sakene som tas opp.

Temaene i innstillinga er viktige og omfattende. Jeg hører jo av debatten her at mye er ugjort, og at folk er utålmodige. Det er bra. Sjøl er jeg ny i denne sammenhengen, og jeg gleder meg til å følge dette arbeidet nå ett år.

Mitt inntrykk er at folk i Norden stiller seg fullt ut bak det fokuset Nordisk Råd har gitt klima og miljøspørsmål. Nordisk Råd evner å være aktuelle og fange opp hva som rører seg i de nordiske samfunnene. På neste ukes toppmøte i Helsingfors vil finanskrisen og Islands situasjon måtte stå helt sentralt.

Finanskrisen har også ramma de andre nordiske landene til en viss grad, men som nevnt spesielt Island. Det har vi jo også hørt at mange har vært opptatt av her i denne debatten. Det er viktig at vi nå framover også i Nordisk Råd ser på muligheter for tettere oppfølging og samarbeid med Island både om rammeverk rundt finans‑ og bankvesen, samt også ser etter andre områder der vi kan ha økt samarbeid. Jeg mener økt nordisk samarbeid, spesielt mer samarbeid med Island framover, er viktig.

Mulige områder for økt samarbeid landene imellom kan være matvaresikkerhet, redningstjeneste og forsvar. Det kan være økt samarbeid om arktiske utfordringer, klima, økt skipstrafikk, osv., osv. Mulighetene er store, og hendelsene den siste tida har gjort at økt samarbeid i Norden er blitt enda viktigere. Det er bra at Norge har stilt seg åpen for samarbeid.

Det nordiske samarbeidet har i høy grad fokus på forhold som angår folk i deres daglige liv. Kultur‑ og utdanningssamarbeidet er fortsatt ryggraden i det nordiske samarbeidet. På disse områdene har vi gjennom Nordisk Råd lagt til rette for bredde i deltakelsen. Viktig er også de ulike nordiske prisene, forskningssamarbeid, Nordisk Kulturfond osv., samt sjølsagt samarbeidet innenfor frivillig sektor og kunst‑ og kulturprogram. Det er også viktig å styrke de fellesnordiske språk gjennom den nordiske språkdeklarasjonen. Alt dette er uttrykk for at vi gjennom vårt nordiske samarbeid har nådd langt utover kontakt og tiltak på myndighetsnivå.

Jeg er opptatt av at Nordisk Råd framhever bevaring og utvikling av de nordiske språkene som et satsingsområde. Dette er viktig, fordi språk er identitet og gir kulturell sjølsikkerhet. Det er også et viktig demokratisk verktøy. Politiske forhandlinger og dokument på nasjonalspråkene gjør dem tilgjengelige for innbyggerne.

På en konferanse i København nå i høst ble dette med forståelse rundt de nordiske språk veldig viktig. Undersøkelser viser at det er nordmenn som skjønner språkene til nabolandene best. Det bør sjølsagt bli bedre hos alle. Stikkord her må være: skole, språkundervisning, fjernsynsprogram hvor man ikke tekster, men bruker de nordiske språkene. Og eksamen på eget språk i andre nordiske land burde være sjølsagt.

Noen vil påstå at internasjonalisering og globalisering i seg sjøl er en trussel mot språkmangfold. Det er jeg ikke enig i og ikke så sikker på. Jeg tror dette dreier seg like mye om politisk vilje til å gjøre internasjonalisering til noe positivt for språkene i verden.

Det kan også nemlig hende at økt kontakt i vår tid kan føre til mangfold fordi det vekker bevisstgjøring rundt vår egen særegenhet – da sjølsagt også andres særegenhet. Norden bør definere seg sjøl som en del av et mangfold det er verdt å utvikle og bevare. Økt interesse for nordiske språk kan også øke interessen for andre språk. Språk er inngangsporten til å forstå både sin egen og andres kultur, samfunn og historie på en bedre måte.

Statsråd Heidi Grande Røys (11:21:17): Som fleire har vore inne på, har det nordiske samarbeidet fått større merksemd dei siste åra. Det har fått ein ny dynamikk, og det er styrkt på ei rekkje samfunnsområde. Og som Inge Lønning sa, dette gir oss moglegheiter som vi absolutt bør nytte.

Statsministrane set klima, miljø, energi, forsking og utdanning høgt på sin dagsorden i den fornyinga av det nordiske samarbeidet som globaliseringsinitiativet er. Som samarbeidsminister har det vore viktig for meg å medverke til å forankre desse initiativa både i fagmiljøa, i fagdepartementa og i dei nordiske institusjonane. Og som fraksjonen, som eg har hatt møte med i Stortinget fleire gonger, veit, har ikkje eg alltid vore like nøgd med prosessen, og eg har hatt ei tydeleg norsk stemme i forhandlingane. Men eg vil påstå at vi no er inne på eit heilt anna spor. Prosjekta er blitt konkretiserte, og den nordiske nytten er òg blitt vist fram. Eg skal komme litt inn på det i omtalar av prosjekta.

Eg vil ta flaggskipet toppforskingsinitiativet som det fyrste eg vil nemne. Der er vi no einige om eit tematisk program med fem faglege prioriteringar innanfor klima, miljø og energi, og om finansiering. Forslaget tek utgangspunkt i eksisterande aktivitetar – det har òg parlamentarikarane vore opptekne av – både på nordisk og på nasjonalt nivå. Frå norsk side er vi veldig nøgde med at fangst og lagring av CO₂ har komme med. Forskingsministrane skal gjere vedtak på møtet dei skal ha i tilknyting til sesjonen. I neste fase av toppforskingsinitiativet skal ein fokusere på helse og velferd, som eg òg veit parlamentarikarane har vore opptekne av. Det er eit godt eksempel på at noko som i starten kunne virke noko luftig og vanskeleg å få tak på, har fått ei veldig konkret utforming, har fått veldig tydeleg forankring i institusjonane, både nasjonalt og nordisk, og ikkje minst fått eit utgangspunkt i aktivitetar vi allereie er i gang med, men med større breidd, og er, som fleire har vore inne på, viktig å følgje opp òg fram til København 2009.

Nordisk Ministerråd leidde ein arktisk konferanse på Grønland tidlegare i haust. I samsvar med dei nordiske prioriteringane var det klima og miljø som var på dagsordenen, og ikkje minst verknadene som det har i Arktis. EU var der med delegasjonar frå kommisjonen, ordførarskapen og parlamentet. Vi var tre ministrar. Det var folk frå kyststatane og elles representantar frå mange land og organisasjonar. Forskarane kunne innanfor sine område skildre konsekvensane for flora, fauna og livsvilkår. Mitt utgangspunkt i den konferansen var igjen dette med å ha samarbeid, halde tett kontakt med andre miljø som jobbar med det same, ikkje minst Arktisk Råd, slik at vi ikkje spring i føtene på kvarandre når tiltaka skal utformast, men tvert imot slik at dei forsterkar kvarandre og verkar i same retning. Denne konferansen tek vi sjølvsagt med oss i Ministerrådet sitt vidare arbeid med klimaspørsmåla.

Lat meg òg trekkje fram arbeidet med å fremje høgare utdanning i Norden. Formålet er å styrkje samarbeidet mellom dei nordiske lærestadene og profilere Norden som ein attraktiv utdanningsregion. Den fyrste utlysinga av dei felles nordiske masterprogramma i 2007 fekk positiv respons frå høgare utdanningsinstitusjonar. Det er vedteke ein neste runde med diskusjon om korleis ein kan lyfte fram dei fagområda som statsministrane har identifisert som spesielt viktige, som eg sa: klima, energi og miljø. Igjen får vi ei kopling av toppforskingsinitiativet opp mot det generelle arbeidet og samarbeidet om høgare utdanning i Norden.

Så til noko som fleire har vore inne på, dette med grensehinder. Som òg fleire har sagt, kan det kanskje karakteriserast som ei endelaus historie. Men det betyr ikkje at vi ikkje skal ta det på aller høgste alvor. Det har vore jobba mykje med det før. Det ser ut til at det nordiske grensehinderforumet no har fått ei utforming og eit mandat som gjer det lettare å jobbe konkret og direkte med dei grensehindra som ein bestemmer seg for å fjerne, og det er ti stykke som eg har forstått har vore oppe i dagen. Og som òg fleire har vore inne på, er det ikkje minst viktig å hindre at nye oppstår, og at ein jobbar både på regjeringsnivå og òg frå Stortinget si side med å påpeike det. Så har eg stor tru på – og har alltid hatt det – dette med god og lett tilgjengeleg informasjon til den enkelte innbyggjar, slik at det som kan sjå ut som eit grensehinder ikkje nødvendigvis er det, viss ein fyrst veit korleis regelverket i dei ulike landa er frå starten av. Dette får vi rikeleg anledning til å diskutere meir i Helsingfors når Grensehinderforum legg fram sin fyrste årsrapport.

Så til globaliseringsarbeidet, som har vore sentralt og teke mykje tid både på parlamentarikarsida, i mitt møte med parlamentarikarane det siste året og òg i Ministerrådet. Sjølv om det er det som har teke tid, trur eg vi kan seie at sjølv om det skal liggje der som ein ny dynamikk, må vi ikkje gløyme dei verdiane som ligg til grunn, og som alltid må vere der, og ta med oss inn i dei nye initiativa det som er grunnlaget for det nordiske samarbeidet: felles kultur og felles språkforståing. Hadde vi ikkje hatt det, hadde ikkje det samarbeidet som vi har, vore berekraftig over tid.

Lat meg ta litt om språk. Eg har teke initiativ til ei grundig drøfting av språk i Nordisk Ministerråd i haust, for vi ser at den skandinaviske språkforståinga blant ungdom går nedover, og at engelsk er i ferd med å ta over.

Språk er mykje meir enn ein reiskap for kommunikasjon mellom folk. Det er ein heilt sentral del av infrastrukturen i det nordiske samkvemmet. Då Le Clézio fekk melding om Nobelprisen, sa han at språket er ein måte å tenkje på. Det er akkurat det det er. Det nordiske språkfellesskapet er med på å byggje opp om felles tankegods, kultur og verdiar. Eg er oppteken av at vi skal ha moglegheit til å snakke våre nordiske språk når vi møtest. Vi må ikkje risikere at det er ikkje‑nordiske språk som vert samtaleform mellom oss når vi møtest. Då får vi heller ta oss råd til andre løysingar, som tolking. Det at vi kan forstå kvarandre, snakke våre eigne språk og verte forstått, er ein føremon vi har i Norden som få andre land har. Det har ein samfunnsøkonomisk verdi, og det har ikkje minst ein kulturell verdi at vi held fram med det.

Regjeringa er gjennom det nordiske avtaleverket forplikta til å arbeide for å styrkje nabospråkforståinga og nabospråkundervisninga i skulen. Dette er m.a. følgt opp gjennom særskilde kompetansemål i læreplanverket for grunnopplæringa. Kunnskapsdepartementet foreslår i si stortingsmelding Språk bygger broer òg å kartleggje den faktiske situasjonen for nabospråkundervisninga i grunnopplæringa og allmennlærarutdanninga. Det er ikkje minst viktig at det skjer i allmennlærarutdanninga, for det er jo lærarane som skal leggje til rette for at ungane får denne språkforståinga. Eg veit òg at dei andre landa er innom dei same initiativa, at ein skal ta ei kartlegging av stoda. Eg kan sjølvsagt forsikre at det brevet som mine kollegaer Trond Giske og Tora Aasland har fått frå delegasjonen ved Berit Brørby, skal vi sjølvsagt følgje opp, og forsikre at bruken av språket ved nordiske lærerstader og universitet vert følgt opp. Det skal eg sørgje for.

Budsjettprosessen har skapt ein del turbulens i år – og leiaren i budsjettgruppa, Berit Brørby, var sjølv inne på det – eg vil seie meir turbulens enn normalt. Eg har i mine tre år som samarbeidsminister vore oppteken av at det skal vere ein tett dialog om budsjettet mellom Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd gjennom heile året. Då vi hadde formannskapen, starta vi det fyrste møtet allereie i januar. Det er den einaste måten å sikre at det er god dialog på, og at innspelet frå parlamentarikarane tidleg vert fanga opp, slik at konfliktnivået vert desto lågare. Det var ingen konflikt det året vi hadde formannskapen, fordi dialogen var god. Det betyr ikkje at vi var einige om alt, men det betyr at vi hadde tid til å verte einige om det som vart sluttresultatet. Det er viktig at dette er med vidare, og eg trur det er rett, som fleire har peika på, at Nordisk Ministerråd òg må ta diskusjonen om korleis samarbeidet med parlamentarikarane skal vere – ikkje berre i budsjettprosessen, men òg i globaliseringsprosessen, som har hatt ein noko uheldig start, og som òg var tema på det siste møtet i Ministerrådet, då vi hadde ein delegasjon frå Nordisk Råd til stades. Vi er nøydde til å utnytte dei moglegheitene som ligg i budsjettet, i lag. Vi er nøydde til å nytte midlane på best mogleg vis, i lag. Difor meiner eg det er positivt at Nordisk Ministerråd engasjerer seg i budsjettet. Det kan umogleg vere til noka ulempe for Ministerrådet.

Så til slutt to ord – eg rekk ikkje å seie så mykje om det – om dei nye retningslinene for Nordvest‑Russland. Dei er utarbeidde i tett kontakt med dei regionale partnarane i Nordvest‑Russland og føderale styresmakter i Moskva. Det er viktig at dei kjem på plass, ikkje minst, som òg saksordføraren var inne på, i lys av den siste tidas hendingar. Eg er veldig glad for at det no har stor oppslutning i Ministerrådet. Det var full tilslutning til å vidareføre dette viktige arbeidet. Det skal vi sjølvsagt gjere, liksom vi òg, som utanriksministeren var inne på i det førre innlegget, sjølvsagt skal ha veldig tett kontakt med våre naboar i vest i den situasjonen dei er midt oppe i.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Thore A. Nistad (FrP) [11:31:42]: Fjerning av grensehindringer er det store satsingsområdet i nordisk samarbeid. Det er nå til og med løftet helt opp på statsministernivå.

Et spesielt satsingsområde som Norden har, er Ny nordisk mat, hvor Norden skal være første hjemmemarked, og så skal man da satse og gå ut i verden og selge produktene. Hva har statsråden gjort med satsingsområdet Ny nordisk mat slik at produktene kan selges fritt i et grenseløst Norden? Hva vil statsråden gjøre når kartleggingen av disse handelshindringene kommer? Vil hun da sørge for at disse blir fjernet?

Statsråd Heidi Grande Røys [11:32:32]: Representanten Thore A. Nistad får ha meg unnskyldt for ikkje å vere landbruksminister! Det er landbruksministrane som har hovudansvaret for matprogrammet og sjølvsagt kan alle detaljane om det. Det kan ikkje eg nok om. Mitt hovudansvar er det overordna grensehinderarbeidet, og det å følgje tett opp det arbeidet som Bjarne Mørk Eidem, som er norsk representant, gjer for oss på dette området. Det betyr at min jobb er å sørgje for at han har lett tilgang til dei politikarane som han ynskjer å treffe i Regjeringskvartalet, til dei departementa, det embetsverket han treng å ha møte med nettopp i forarbeidet og jobbinga med ein del konkrete saker, men òg ikkje minst i førebuingane til nye saker, for å peike på at ein ikkje skal utarbeide nye grensehinder.

Når desse rapportane ligg føre, er det sjølvsagt mitt ansvar som nordisk samarbeidsminister i Noreg å ta det med meg inn i Regjeringas arbeid og sørgje for at det som rapporten peikar på, òg blir følgt opp frå norsk side. Det er det som er den nordiske samarbeidsministerens ansvar.

Inge Lønning (H) [11:33:40]: Mitt spørsmål gjelder også grensehinderproblematikken, men med en litt annen innfallsvinkel.

Vi har konstatert i Nordisk Råd‑delegasjonen at det største problemet kanskje ikke er de gamle eksisterende grensehindringer og hvordan man får bygget ned dem, men alle de nye som hele tiden produseres av vanvare, nemlig ved at lovgivningsprosessene i de nordiske land går på hvert sitt spor.

Så vidt jeg har forstått, er det i den norske regjering en regel som sier at lovforberedelsesarbeid og det som legges frem for Stortinget i dokuments form, skal belyse forholdet til parallell lovgivning i de øvrige nordiske land. Vi ser stadig eksempler på at det ikke skjer, senest den kompliserte lovpakken Stortinget behandlet like før sommeren, den nye ekteskapsloven. Der var ingen belysning av dette i det hele tatt.

Mitt spørsmål til statsråden er: Eksisterer det tilfredsstillende instruks, og hvorfor blir den i så fall ikke fulgt? Hvis svaret er nei, vil statsråden ta initiativ til at det blir en slik instruks?

Statsråd Heidi Grande Røys [11:34:52]: Eg kan faktisk ikkje svare heilt konkret på spørsmålet. Det trur eg eg må få lov til å ettersende informasjon om til Inge Lønning. Eg kjenner ikkje akkurat i detalj om det ligg i ein instruks, eller om det er blitt ein innarbeidd praksis at vi skal sjå til det. Det skal eg sjekke ut og få oversendt representanten Inge Lønning informasjon om så snart eg har moglegheit.

Det som er viktig å peike på, er at vi i Regjeringa har ein diskusjon om andre lands lovgiving når vi jobbar med store og viktige saker som vi veit har konsekvensar over landegrensene. Ikkje minst er arbeidet med den store pensjonsreforma viktig. Vi veit at det ikkje alltid er samanheng mellom det som er norske ynske om ei framtidig pensjonsreform, og det Sverige t.d. vedtok for sine innbyggjarar så seint som i 2004–2005. Vi veit at når det gjeld ein del trygdeordningar, er det tilsvarande. Det ligg rett og slett i at landa har valt ulike ordningar for sine innbyggjarar, og det heng ikkje i hop når ein får arbeidsmobilitet over landegrensene. Det betyr ikkje at ein ikkje skal anstrenge seg for å greie ut og prøve å redusere så mykje som mogleg dei grensehindera som kan oppstå i lovarbeidet.

Bjørg Tørresdal (KrF) [11:36:10]: Statsråden sa i sitt innlegg at det er blitt tatt tak i, revitalisert og aktualisert mange prosjekt i Nordisk Råd, og en har i dag prøvd å konsentrere seg om å få tatt viktige grep når det gjelder mer praktisk samarbeid. Det er bra.

Samtidig slår det meg etter å ha hatt kort fartstid i Nordisk Råd‑samarbeidet, at det er ett problem, nemlig at samtidig som man retter oppmerksomheten mot noen få og viktige prosjekter, beholder man alle de gamle. Det slår meg at det er totalt uoversiktlig for en parlamentariker som har hatt fartstid på et år i Nordisk Råd, å skjønne rekkevidden eller omfanget av alt det Nordisk Råd holder på med. Jeg vil gjerne ha statsrådens kommentar til akkurat det. Hvordan kan man spisse noe, når man drar på masse annet?

Statsråd Heidi Grande Røys [11:37:09]: Det er eit godt spørsmål. Det handlar om berre ein ting, og det er å synleggjere det og så prioritere. Det har eg vore oppteken av i globaliseringsprosessen òg. Når vi skal bruke 60 mill. kr av dei nordiske midlane på vel 800 mill. kr, snart 900 mill. kr, må vi faktisk ta vekk noko for å prioritere noko anna. Det er ikkje alltid like enkelt, og det krev ikkje minst gode prosessar, slik at vi er einige om kva vi skal slutte med når vi no skal fokusere innsatsen. Blant våre ministrar og parlamentarikarar er det folk som har eigarforhold til nokre prosjekt, men det er på langt nær nokon som har eigarskap til alle 1 800, så det er all grunn til å gå igjennom dette. Det vert gjort no, og ikkje minst vert dei prosjekta som skulle vore avslutta for mange år tilbake, avslutta. Men det ligg jo òg både på ministrane og på parlamentarikarane å vere flinkare til å seie kva vi skal slutte å jobbe med når vi lyftar fram område som vi ønskjer å prioritere, og som vi er einige om at vi ønskjer å prioritere. Det må skje tosidig.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:38:16]: Nordisk Ministerråd har satt opp 60 mill. kr til globaliseringsprosjektet sitt fram mot 2009. Det er vi kjent med. I iveren etter å skaffe disse midlene har de nordiske informasjonskontorene blitt kasteballer mellom Nordisk Ministerråd og Foreningen Norden.

Hva mener statsråden om den manglende dialogen med de nordiske informasjonskontorene? Vi har to i Norge, i Alta og i Arendal. Og: Hvorfor ønsker ikke Ministerrådet at disse kontorene, som har et svært aktivt, utstrakt arbeid, skal evalueres?

Statsråd Heidi Grande Røys [11:39:05]: Eg er einig med representanten i at desse nordiske informasjonskontora gjer ein god jobb, og eg har i lag med Island sørgt for at Foreininga Norden no får eit brev, der det går veldig tydeleg fram at dei pengane som vert overførte til Foreininga Norden, skal gå til å dekkje informasjonskontora òg for 2009. Island, som har formannskapen for 2009, har varsla at dette vil verte ein ny diskusjon som dei kjem til å bringe inn i budsjettprosessen for 2010. Det betyr at då har ein ikkje late att døra, som ein kunne frykte at ein hadde gjort, og dermed gått til ei varig avvikling, men tvert imot ligg moglegheita der framleis til at ein òg utover i 2009 skal kunne sikre informasjonskontora jobben deira. Det viktigaste er jo at dei er sikra ei finansiering som gjer at dei kan fortsetje jobben. Det er ikkje sikkert vi skal halde oppe eit stort engasjement for den eine eller den andre måten å sikre finansieringa på. Det viktigaste vi har jobba for, er iallfall at finansieringa vart sikra. Det er ho altså for 2009, og så får vi samarbeide om budsjettprosessen for 2010.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [11:40:17]: Slik som jeg er opplært i parlamentarisk styreform, er det der hvor ministersiden og parlamentarikersiden møtes, parlamentarikersiden som skal være den sterke. Det har vært en del kritikk i dag til hvordan Ministerrådet jobber, og hvordan Ministerrådets sekretariat arbeider.

Statsrådens partikollega Reikvam sa, hvis jeg ikke siterer ham feil nå, at sekretariatet i København er sterkt og gjerne forsvarer egne interesser.

Vi ser at parlamentarikersiden har et sekretariat i København på en 14–15 personer, mens Ministerrådets sekretariat i hvert fall er ti ganger så stort.

Hvilke tanker har statsråden om å reformere Ministerrådets sekretariat og gjøre det mindre byråkratisk og mer lydhørt for de parlamentariske prosessene?

Statsråd Heidi Grande Røys [11:41:19]: Dette har eg m.a. diskutert med den svenske formannskapen i inneverande år, nettopp det å evaluere seg sjølv og ikkje berre alle andre. Vi har teke eit svensk‑norsk initiativ til ein ekstern konsulent som no er i gang med å evaluere 2005‑reforma, då vi hadde ei samanslåing av ministerråd. Formålet med den gjennomgangen var å finne effektive arbeidsformer. No vil jo ei evaluering vise om vi har lykkast i det vi har gjort. Så går det på å jobbe meir tverrsektorielt, og det går sjølvsagt på heile den prosjektporteføljen som bør gjennomgåast og belysast for òg å effektivisere arbeidet i København. Det arbeidet er i gang. Ein ekstern konsulent er bestilt, for eg meiner at vi må fyrst sjå på dei tinga vi har gjort, og evaluere dei, og så må vi ha den kjennskapen med oss inn i diskusjonen om korleis vi no skal jobbe framover. Då tek vi sjølvsagt òg med oss innlegget frå representanten Reikvam til innspel på akkurat det.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Hill‑Marta Solberg (A) [11:42:46): Til tross for den familiekrangelen som representanten Lønning tidligere viste til, på den arktiske konferansen denne høsten, står de nordiske land normalt samlet i synet på de arktiske utfordringene.

Debatten om det nordiske samarbeidet er også den anledningen som er til å komme nærmere inn på hvordan vi samarbeider innenfor den arktiske familie.

Verdens oppmerksomhet omkring det som skjer i Arktis, er økende. Havisen smelter raskere enn det selv de mest pessimistiske spådde for få år siden. Som et resultat av den smeltede havisen oppstår mange nye situasjoner. En av dem er at nye seilingsleder for skipstransport åpnes i større deler av året. Vi ser allerede en stor økning i antall båter, som cruiseskip, i arktiske havområder.

Mange har merket seg at USAs geologiske undersøkelser viser at rundt 20 pst. av verdens uoppdagede petroleumsressurser antas å ligge i Arktis. Den geopolitiske betydningen av Arktis blir igjen stadig viktigere, og midt i dette er Norge som ett av åtte arktiske land og en av fem arktiske kyststater. Nordområdene og Arktis er av stor strategisk og ressursmessig betydning for Norge, og vi har et stort ansvar i å bidra til en bærekraftig utvikling i Arktis.

Med økt interesse for nordområdene får også det arktiske parlamentarikersamarbeidet økt betydning og interesse, noe jeg har erfart som leder av dette samarbeidet de siste fire årene.

På den 8. arktiske parlamentarikerkonferansen, som fant sted i Fairbanks i august, var alle de åtte arktiske landene representert med sine politikere. I tillegg er det blitt stadig flere land og organisasjoner som deltar som observatører.

Hovedtemaene i Fairbanks var tilpasning til klimaendringer, helse, maritim politikk og utvikling av alternative energikilder. Jeg skal her knytte noen korte kommentarer til enkelte av disse temaene.

I tillegg til å arbeide for å få ned utslippene som fører til klimaendringer, må vi utarbeide en politikk for hvordan menneskene i Arktis skal kunne tilpasse seg de endringer som skjer som følge av den stigende temperaturen. Mindre is, større og flere stormer, tundra som tiner, og mer erosjon fører til mange endringer i selve livsgrunnlaget for mennesker som bor i Arktis. Særlig utsatt er urfolkene og deres tradisjonelle livsstil og næringer. Det foregår nå store og viktige prosjekter der man forsøker å komme fram til mulige tilpasninger til klimaendringene. Et eksempel som jeg vil nevne, er det som kalles EALAT. Det er et prosjekt der man ser på hvordan klimaendringer påvirker forhold for reindrift i arktiske strøk.

I tillegg til å hjelpe menneskene med de utfordringene de møter som et resultat av klimaendringer, mener jeg det er meget viktig at vi også ser på hvordan de arktiske landene kan forberede seg på de nye mulighetene som endringer i Arktis gir. For å kunne benytte seg av de mulighetene som ligger i endringer som oppstår, er det viktig med kunnskap om hva som skjer, kunnskap som setter befolkningen i stand til møte utfordringene. Forskning og utdanning må derfor være et hovedelement i vår måte å møte framtiden i nord på. Det er det også i Regjeringens nordområdestrategi.

Her vil jeg spesielt trekke fram det viktige arbeidet som University of the Arctic, altså Arktisk Universitet, gjør – dette nettverket av arktiske universiteter, der så mange som 116 universiteter og høyskoler i nord deltar. Et eksempel er at man ved Høgskolen i Bodø har utviklet en bachelorgrad i arktiske studier. Et stort antall studenter får nå spesiell kunnskap om utfordringer og muligheter i Arktis. Dette er viktig. Det er viktig at vi både nasjonalt og gjennom det nordiske samarbeidet fortsetter å styrke Arktisk Universitet.

Som jeg tidligere har vært inne på, skjer det en stor økning i den maritime aktiviteten i Arktis. Dette ble grundig belyst på konferansen i Fairbanks. Den store økningen i trafikken stiller krav til sikkerhet og utdanning av mannskaper på skip som skal operere i Arktis. Vi kan stille oss spørsmålet: Hva skjer dersom et cruiseskip forliser på østkysten av Grønland? Hvilke krav skal stilles til dem som fører båter i svært utfordrende arktiske forhold? Hvordan påvirker den økende skipstrafikken miljøet? Dette er spørsmål som krever avklaring. Jeg ser også fram til at de endelige resultatene i rapporten om skipsaktivitet i arktiske farvann, som ventelig blir presentert på møtet mellom de arktiske utenriksministrene i Tromsø i slutten av april 2009, skal komme.

Energitilgang til de små samfunnene i Arktis er en stor utfordring. I dag er mange av dem avhengige av sterkt forurensende aggregater for å få strøm, og økningen i diesel‑ og oljepriser har ført til at mange av disse småsamfunnene har store økonomiske problemer med å holde seg med helt nødvendig energi. Det må gjøres et viktig arbeid for å skaffe og utvikle nye og rene energikilder som kan brukes i arktiske strøk.

Helt til slutt: De arktiske parlamentarikerne er opptatt av å styrke Arktisk Råd politisk. Vår oppfatning er at det er meget viktig med en høynet politisk aktivitet i Arktisk Råd for å sikre rådet den posisjonen det skal ha når det gjelder framtidig samarbeid i Arktis.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [11:48:25]: En representant som har deltatt i det nordiske samarbeidet de tre siste årene, kan gjøre seg mange refleksjoner om det nordiske samarbeidet og arbeidet i Nordisk Råd. Jeg synes vel at stortingsmeldingen om det nordiske samarbeidet, som vi nå debatterer, er litt som arbeidet i Nordisk Råd. Det er forholdsvis lite konkret, veldig snilt og nesten uten vyer for fremtiden.

Hovederfaringen jeg har gjort i løpet av disse årene, er at det er hyggelig å møte de nordiske kollegaene. Det er hyggelig å se de nordiske kollegaene i øynene, knytte kontakter og få greie på hvordan parlamentarikerne i de andre nordiske landene ser på det nordiske samarbeidet og på aktuelle politiske saker i tiden. Jeg sitter i miljø‑ og energiutvalget. Der opplever jeg at arbeidet er veldig konsensuspreget, at man prøver å skyve alt som er konfliktbetont, under teppet. Det man vedtar, er på en måte så lite kontroversielt at alle kan slutte seg til det. Jeg stiller meg tvilende til om det blir noe særlig politikk ut av den type arbeid.

Min erfaring er at det nordiske samarbeidet må konkretiseres betydelig. Som andre talere har sagt her i dag: Det er altfor mange prosjekter. Samarbeidet er altfor mye spredt utover, og det er for lite konkret. Derfor bør vi nå se på hvordan det nordiske samarbeidet kan gjennomgå en større reform, slik at det blir mer slagkraftig. Faren er at dette blir nok en kaffeklubb, der det er hyggelig å møtes, men der det skjer lite.

Hovedutfordringen er å konkretisere arbeidet med prosjekter som påvirker hverdagen til innbyggerne i de nordiske land, at dette er saker og prosjekter som innbyggerne i de nordiske land har forståelse for. Der er grensehindringsarbeidet viktig. Jeg mener at det antakeligvis er det viktigste arbeidet som Nordisk Råd nå arbeider med. Det å nedbygge grensehindringer mellom de nordiske landene er noe som direkte påvirker livet til de nordiske borgerne. Der er det mye å gjøre. Jeg synes at det arbeidet som er igangsatt nå, ser veldig positivt ut, og man har satt på personer som har erfaring, og som fortsatt har – får vi håpe – en type gjennomslagskraft overfor myndigheter, og som vet hvordan man skal arbeide i systemet for å få gjennomslag for saker. Man har på en måte funnet frem til pensjonister som skal drive med dette litt på deltid. Det burde nok være en idé å sette av mer penger til heltidsstillinger for dette arbeidet. Den danske matministeren har satt i gang en kampanje i Danmark – «Meld en regel» – som retter seg mot alle i det danske samfunnet som er blitt påvirket av matregelverket og matlovgivningen. Man oppfordrer næringen selv og enkeltpersoner til å melde fra om unødvendige regler. Jeg tror at man også kunne sette i gang en kampanje av typen «Meld et grensehinder» – sette av mer penger til å opplyse den nordiske befolkningen om at dette er et arbeid som Nordisk Råd prioriterer. Man kunne da melde fra om hindre som hver enkelt borger konkret har erfart i sin hverdag.

Bendiks H. Arnesen (A) [11:53:55]: Jeg er glad for at vi har en regjering som prioriterer det nordiske samarbeidet. Soria Moria‑erklæringen er jo også klar på at det skal legges særlig vekt på dialogen med de andre nordiske land.

De nordiske land er små, men toneangivende i den internasjonale debatten, og gjennom sitt samarbeid og sine felles tiltak er Norden blitt et forbilde i en globalisert verden. Det nordiske naboskapet beundres av mange og er noe som vi skal være stolte av og glade for. Derfor er det nordiske samarbeidet fortsatt meget aktuelt og framtidsrettet, og det må fortsatt jobbes med å fjerne grensehindringer.

Jeg vil også presisere viktigheten av det samarbeidet som de nordiske land har med andre land gjennom sitt nabolandssamarbeid og med andre regionale råd – Barentsrådet, Østersjørådet og Arktisk Råd.

Jeg skal ikke si så mye om disse rådene, men vil bare vise til hva slags betydning Barentssamarbeidet har hatt og har for denne regionen. Her er det viktig å merke seg at dette også utløser samarbeid mellom fylker og mellom lokale aktører samt mellom urfolkgrupper i de forskjellige land. Det er ikke noen tvil om at dette samarbeidet også er av stor utenrikspolitisk betydning.

Jeg har selv fått anledning til å arbeide en del med urfolksspørsmål i Barentsregionen i regi av Nordisk Råd. I dette arbeidet fikk jeg anledning til å besøke Nordvest‑Russland og møte urfolk i dette området. Gjennom dette samarbeidet har urfolk i denne delen av regionen fått nye muligheter for næringsutvikling og velferdsutvikling.

Jeg ser på arbeidet i Samisk Parlamentarisk Råd som meget viktig, og jeg synes det er av stor betydning at russiske samer får anledning til å være observatører i rådets møter. Dette er slikt som fremmer kunnskap og forståelse over grensene og mellom naboer og folkegrupper. Stikkord i denne forbindelse er språk, kultur og nærings‑ og samfunnsliv.

Jeg er glad for at det arbeides inngående med et utkast til en nordisk samekonvensjon. Jeg ser med glede at et stort flertall i komiteen støtter dette initiativet, og det uttrykkes håp om at det vil gi fortgang i arbeidet med å etablere en samekonvensjon.

Jeg merker meg at Fremskrittspartiet ikke er med på denne merknaden i innstillingen. Det undrer meg stadig at Fremskrittspartiet er motstander av alt som lukter av tiltak for urfolk og det som kan fremme urfolks språk, kultur og nærings‑ og samfunnsutvikling. Jeg hadde håpet at vi fra norsk side skulle ha kunnet vise til at et samlet norsk storting står bak dette arbeidet. Men slik er det altså ikke. Jeg vil berømme de andre partiene i Stortinget for at de har stått sammen i denne viktige saken. Dette er sak med gode framtidsvyer.

Som medlem av forsvarskomiteen er jeg også tilfreds med at dette området er nevnt i meldingen og innstillingen. Norge er medlem av NATO, og dette medlemskapet er det stor politisk enighet om å videreføre. Men det bør være mulig å få på plass et mer omfattende nordisk forsvarssamarbeid innenfor de rammer som her er mulige. Jeg synes det er gledelig at en samlet komité så klart støtter initiativet med å få utarbeidet en studie om dette temaet. Jeg tror mange ser fram til å få se resultatet av det arbeidet som Thorvald Stoltenberg – tidligere utenriksminister og forsvarsminister – nå er i gang med i denne sammenheng.

Det nordiske samarbeidet er fortsatt av største betydning, og Norges rolle i dette samarbeidet er av største viktighet. Jeg mener at Norge med sin plass utenfor EU har en betydelig oppgave med å være en tydelig nordisk stemme i internasjonal sammenheng.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:58:34]: Jeg synes dette har vært en interessant debatt med stort engasjement. Jeg skal vokte meg for å ha en mening om hvordan parlamentarikerne vurderer reformer av sitt arbeid, men jeg mener at det å ha en pågående reformambisjon i Nordisk Råd er positivt. Jeg snakker da av egen erfaring fra det reformarbeidet som ble gjort i Ministerrådet tidlig på 1990‑tallet, hvor jeg som embetsmann var med på å reformere statsministernes arbeid, som bl.a. brakte utenriks‑ og forsvarspolitikk inn i Nordisk Råds diskusjoner for første gang. Det arbeidet har kastet av seg – for å si det slik – og er en av grunnene til at vi i dag har en mye tettere og jeg vil si tabufri diskusjon om utenriks‑ og sikkerhetspolitikk, som bl.a. ligger bak det oppdraget Thorvald Stoltenberg nå utfører, og som jeg skal komme tilbake til.

Så vil jeg ta et litt annet perspektiv enn det representanten Kielland Asmyhr tar. Jeg mener at der hvor det er politisk strid, må den politiske striden fram, også i diskusjonen. Men en styrke i det nordiske samarbeidet som kommer på toppen av hvert lands egne strider, er jo fellesskapet, enigheten om å gjøre ting.

Jeg synes andre delen av Kielland Asmyhrs innlegg var veldig god, om ambisjonene for grensesamarbeid. Der er det en styrke at det er mest mulig enstemmighet og konsensus i hvordan vi nærmer oss dette. I de nordiske debattene er det ofte slik at nasjonale strider blir løftet inn i Nordisk Råds diskusjoner og gir temperatur der. Men jeg synes at der Nordisk Råd og nordisk samarbeid virkelig demonstrerer konkrete framskritt, er der man går sammen også på tvers av nasjonale skillelinjer.

Så vil jeg si at i representanten Hill‑Marta Solbergs innlegg fikk vi illustrert utviklingen i det nordiske området. Hvis det er ett observasjonstrekk jeg har merket meg siden jeg ble utenriksminister, er det hvordan det arktiske nå føyer seg sammen med det nordiske og nordområdeperspektivet. Hill‑Marta Solberg var igjennom mange dimensjoner av det – hvordan det nå rører seg, hvordan parlamentarikerne også driver fram en dagsorden angående det.

Det som er interessant å registrere, er at vi nå har en ny vitalitet i Arktisk Råd, vi har en fortsatt vitalitet og evne til nyskaping i Barentssamarbeidet, vi har en fornyelse av Østersjøsamarbeidet på gang som EU og andre land er engasjert i, og vi har den nordlige dimensjon, som arbeider med å finne sin form, og hvor Norge, Island og Russland deltar. Dette er etter mitt skjønn de mest suksessrike regionale samarbeidsordningene vi ser i Europa i dag.

For to dager siden hadde jeg samtaler med Algeries utenriksminister, som nå ser mot Middelhavsunionen, Middelhavssamarbeidet, som EU og landene sør for Middelhavet utvikler. Der er de ute etter å se hvilke erfaringer vi har av konkret art når det gjelder grensesamarbeid og det å kunne sette regionale spørsmål på dagsordenen. Det betyr at vi i disse forskjellige forumene, som hekter seg i hverandre, og hvor Norge er med i de aller fleste, virkelig har en mulighet til å drive en dagsorden framover.

Drivkreftene i disse organene er de samme som de som ligger bak Norges nordområdesatsing. Det er klimaendringene, det er energi og naturressurser, det er utviklingen i Russland, og det er de nye transportveiene. Det er så omfattende drivkrefter som her egentlig aktiverer seg nå, at ser vi dem sammen, ser vi at det tegner seg nye, veldig spennende perspektiver i vår del av Europa.

La meg også legge til at rundt Svartehavet og Det kaspiske hav – meget turbulente regioner, som vi har sett de senere månedene – er det interesse for den måten vi samarbeider på her. Jeg har i samtale med min tyrkiske kollega sørget for å overlevere erfaringer og materiell til Tyrkia. For Tyrkia og de initiativene Tyrkia nå tar, kan det være interessante leksjoner å hente, selv om regionen er veldig forskjellig fra vår.

Så er det slik, som jeg sa, at i lys av det tettere utenrikspolitiske og forsvarspolitiske samarbeidet i Norden har det vært rom for å ta nye initiativ. Det er ulike årsaker til at dette samarbeidet nå utvikler seg. Én årsak på forsvarssiden er rent fornuftsmessig og økonomisk – at små forsvarssystemer har interesse av å arbeide tettere sammen, med f.eks. innkjøp og øvelser, og å se ting mer i fellesskap. Den prosessen drives av forsvarssjefene og har politisk støtte fra regjeringene, selvfølgelig. Men det henger også sammen med at det europeiske sikkerhetspolitiske bildet gir grunnlag for at regjeringene ser mer felles på de utfordringene vi har.

Det at noen land er medlemmer av EU og noen medlemmer av NATO, var lenge en sperre mot den type diskusjoner. I dag vil jeg si at det nærmest er en inspirasjon, hvor vi fra norsk side har interesse av å arbeide tettere med våre EU‑naboer i Norden, og hvor våre EU‑naboer i Norden som ikke er NATO‑medlemmer, har interesse av å arbeide tettere med Norge, Island og Danmark, som er NATO‑medlemmer.

Det vi ser, og som vi har snakket om i denne sal tidligere, er at de fem nordiske land er plattformen, men de regionale utviklingstrekkene gjør det mulig for to, tre eller fire land å samarbeide tettere innenfor rammen av de fem. Det har vi funnet en form på nå, og det er helt greit så lenge vi også er oppmerksomme på at det er de fem som er basen. Det var derfor vi fem bad tidligere utenriks‑ og forsvarsminister Thorvald Stoltenberg om å tenke fritt rundt perspektivet for nordisk utenriks‑ og sikkerhetspolitisk samarbeid i en tiårshorisont. Han fikk i oppdrag gjerne å se det en god del mer djervt og dristig enn ministre normalt vil gjøre. En rapport kommer like før jul, og Stoltenberg har hatt omfattende konsultasjoner med myndighetene i alle de nordiske land og også samtaler utover Norden rundt det arbeidet han gjør, som vi imøteser med interesse. Så får vi se hvordan vi følger det opp i det videre arbeidet.

Jeg vil også legge til et perspektiv her som representanten Arnesen trakk fram, nemlig urfolkdimensjonen. Jeg mener at vi har urfolkdimensjonen godt til stede både i Arktisk Råd og i Barentssamarbeidet. Det er det viktig at vi har, for her har vi både et ansvar etter våre internasjonale konvensjoner og forpliktelser og et ansvar for å vise i det internasjonale bildet hvordan urfolks rettigheter og interesser tas med når det er veldig kraftig utvikling på gang. Derfor er det noe vi må legge opp til, og det er positivt at parlamentarikerne gir oss bred støtte til det.

Så merket jeg meg at representanten Tørresdal, som ikke er her nå, var opptatt av at Norge hadde kommet for sent på banen i forhold til Island. Det vil jeg med respekt å melde få ha en innsigelse til. Vi hadde, som jeg sa i min redegjørelse i dag, lenge før denne krisen kontakt med Island om den sårbarheten Island har hatt i det finansielle systemet. Derfor var ordningen med å stille tilgjengelige kreditter for sentralbanken på Island på plass allerede før sommeren.

Jeg opplever at Island må ha ansvar for og rett til å finne ut av sine egne behov selv. Noen sier at islendingene er et så stolt folk at de ikke vil be om hjelp. Vi kan ha en stolthet noen hver av oss, både personer og stater, men det som ville være enda verre, var å fortelle Island hva de trenger. Det tror jeg ville være en veldig dårlig strategi for et stolt broderfolk. Derfor hadde vi tett, nærmest daglig, telefonkontakt med våre kolleger, og også direkte kontakt, hvor vi stilte Island i utsikt at vi var rede til å sitte ned og gå igjennom situasjonen når de følte de var klare for det. Da de var det, sendte statsministeren den delegasjonen som nå er i arbeid på Island, og som vil gi oss verdifull tilbakemelding. Så dette opplever jeg at vi har gjort i en tett samforståelse.

Jeg vil legge til at det ikke er en naturkatastrofe som har rammet Island, det er utslag av Islands store eksponering i bankvesenet og i det finansielle systemet. Klokskapen i det er under debatt på Island. Dette er en del av de gjennomgangene Island må gjøre før de vender seg mot det internasjonale samfunn og de diskusjoner vi nå er i gang med.

Vi lever i en region hvor Nordisk Råd, som for noen år siden ble sagt å være et råd som ikke hadde mye å oppta seg med, absolutt står i fokus for noen av de mest spennende regionale utviklingstrekkene. Arktisk Råd tror jeg også kommer til å få vesentlig økt betydning i årene som kommer, fordi hele arktisproblematikken blir så viktig – Barents‑ og Østersjø‑området, den nordlige dimensjon. Den organisasjonen som har vart lengst og vært kontinuerlig i denne regionen, er Nordisk Råd.

Men, som vi har vært inne på i denne debatten: Ingen slike institusjoner klarer seg over tid med vitalitet og relevans, om ikke det er reformer. Så den diskusjonen, og viljen til å gå inn i den, bør Norge være aktivt med i både fra regjerings‑ og parlamentarikersiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [12:07:52]: Jeg vil takke utenriksministeren for at han også ser behovet for reform, og at Norge skal være aktive i forhold til å reformere systemet.

En erfaring man har gjort seg som deltaker i det nordiske samarbeidet, er at det er veldig Østersjø‑orientert. Det er på mange måter naturlig, fordi de fleste nordiske land grenser til Østersjøen. Miljøutfordringene i Østersjøen er store, og man har også forholdet til de baltiske land og Russland.

Men Norge bør ha en stor interesse i å få trukket også den nordlige dimensjonen frem, og det sa utenriksministeren litt om. Jeg opplever imidlertid at interessen fra de andre nordiske land, spesielt Sverige, Danmark og Finland, ikke er så stor for det nordlige. Da har Norge en stor utfordring i å trekke fokuset vestover og nordover med tanke på de store ressursene som vi ser i nord innenfor energi, miljø og næringsutvikling, og at nordområdene vil påvirke den globale sikkerhetspolitikken i stor grad fremover. Hvordan vil utenriksministeren nå arbeide i forhold til sine nordiske kollegaer for å trekke frem dette viktige området?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:09:09]: Her kan jeg gjøre alle Kielland Asmyhrs ord til mine. Jeg er helt enig med ham i virkelighetsbeskrivelsen. Det er klart at tyngdepunktet for mange av landene trekker sørover og mot og rundt Østersjøen.

Én strategi er at Norge er med også der, slik at vi er aktivt til stede rundt bordene og følger med på utviklingen. Den andre strategien er å heve fram relevansen av det som skjer i nord. Der gjør parlamentarikerne en viktig jobb, og vi har nær dialog med parlamentarikerforsamlingen og i presidiet for å sette nordområdespørsmål og Barentsspørsmål på dagsordenen. For eksempel Sverige, som nå har hatt formannskapet i Barentssamarbeidet, gjør en god jobb der, fordi det er alvorlig også for dem.

Så har Norge forsøkt i samarbeid med Finland og Sverige å trekke opp spørsmålsstillingene som går på det nordlige Skandinavia. Det er grunnlaget for at den norske, svenske og finske utenriksminister med representanter fra forsvarsdepartementene har hatt en frekvens i møtene sine siste halvannet år, for å vise at selv om noen er kyststater – nemlig vi – og andre innlandsstater – Sverige og Finland – har vi felles utfordringer.

Så svaret er: Sette det på dagsordenen, gjøre det relevant og vise fellesinteressene i samarbeid mellom regjeringer og parlamentarikere.

Inge Lønning (H) [12:10:27]: Jeg deler fullt ut utenriksministerens syn på samhandlingen mellom Norge og Island når det gjelder finanskrisen. Jeg har ikke noe behov for å be ham utdype det, det er jo primært finansministerens bord.

Men derimot skulle jeg gjerne høre utenriksministeren føre resonnementet ørlite grann videre når det gjelder de mer allmenne utenriks‑ og sikkerhetspolitiske dimensjonene ved dette. Gitt at Island – om man nå kan bruke et dristig bilde – er kommet i flyt og kan tenkes å være nødt til å reorientere seg relativt grunnleggende på mange områder, utover det som allerede har skjedd etter at amerikanerne trakk sitt nærvær tilbake og Norge påtok seg å dekke noe av tomrommet, og gitt at det skulle skje betydelige endringer i den politiske arkitektur i Norden i dragsuget av dette, har den norske regjering en tankemessig beredskap for hvorledes man forholder seg til det?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:11:29]: Det er vesentlige spørsmål som blir tatt opp her. Jeg sa i mitt innlegg at det også handler om politikk, nemlig å sørge for at Island er den ansvarlige aktøren i Nord‑Atlanteren som Norge trenger som partner.

Det er viktig ikke å snakke Island inn i ytterligere flyt ved å si at de nå er i spill både militær‑politisk og alliansetilhørighetsmessig. Min vurdering er at Island ikke er i flyt, og at statsminister, utenriksminister og sentrale politikere snakker veldig tydelig om NATO‑tilhørigheten, om den vestlige tilhørigheten og om den nordiske tilhørigheten. Og så skal vi bygge opp om det.

En av grunnene er, som representanten Lønning pekte på, den måten Norge og Danmark og andre europeiske land nå bruker Keflavik på i samarbeid med Island. Det andre er at når vi diskuterer nordområdene og sikkerhetspolitikk, har Norge og Island en veldig felles profil i NATO. 29. januar neste år skal det være et seminar med NATOs generalsekretær, islandske politikere og norske, meg inklusiv, om nordområdene og sikkerhetspolitikk.

Så vi må ha en høy beredskap på dette, men sørge for at Island er der de sier de skal være, nemlig forankret som en vestlig/nordisk alliert av Norge og NATO.

Rolf Reikvam (SV) [12:12:41]: Jeg har lyst til å utfordre utenriksministeren til å reflektere litt videre der han stoppet opp på talerstolen.

Det nordiske samarbeidet bygger vel egentlig på tre tunge søyler. Den ene er det institusjonaliserte, formaliserte Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd. Den andre er den folkelige delen av samarbeidet som Foreningen Norden står for. Og den tredje er det mer utenrikspolitiske og forsvarspolitiske samarbeidet, som er halvformalisert, kan vi kanskje si.

Nå skal tidligere utenriksminister Stoltenberg komme med en vurdering, men mitt spørsmål til utenriksministeren nå er om han kan reflektere litt rundt: Kan det være et svar og kan det være en vei å gå inn i framtiden at denne delen av samarbeidet – dette halvformaliserte samarbeidet på utenriks og kanskje også på forsvar – blir en del av det institusjonaliserte, det formaliserte i regi av Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:13:38]: Jeg har iallfall ikke noe behov for å si at svaret på det kategorisk er nei. Jeg mener vi skal ha et åpent sinn for å se hvordan det fungerer. Men det er viktig å få med seg at en av grunnene til at vi nå slipper oss litt løs i denne refleksjonen, er at noen land er trygt forankret i NATO og noen trygt forankret i EU, og skuldrene er senket. Hadde vi stilt de spørsmålene i den studien Stoltenberg gjør, tror jeg vi hadde fått en veldig kjent debatt – en EU/NATO‑debatt – i de ulike landene. Det ønsker vi ikke. Men jeg mener vi skal ha et åpent sinn for å se hvordan vi kan styrke nordiske mekanismer og ordninger politisk og funksjonelt på den forsvars‑ og sikkerhetspolitiske siden, slik at de treffer de behovene som vi har. Jeg opplever også at det er en åpenhet for det i de andre nordiske landene. Hvorvidt Nordisk Ministerråd er formen, skal ikke jeg ha sagt. Men vi har jo også en debatt om utenriks‑ og forsvarspolitikk i Nordisk Råd allerede, som indikerer at man har noe å bygge videre på. Som sagt skal vi ikke utelukke noen alternativer, selv om ikke jeg i dag ser helt hvordan de måtte avtegne seg.

Anne Margrethe Larsen (V) [12:14:43]: Nordisk Ministerråd samarbeider med EU om demokratistøtte til Hviterussland gjennom støtte til eksiluniversitetet European Humanities University, EHU, i Vilnius, og hittil har EHU vært støttet fra Nordisk Ministerråd, Europakommisjonen og bilateralt bl.a. fra Norge. Venstre mener at vi fremdeles må fokusere mye på Hviterussland, ikke minst sett i forhold til valget i september 2008, da det ikke tilfredsstilte kravene til frie, uavhengige og demokratiske valg. Ministerrådet bør nå seriøst vurdere opprettelsen av et eget kontor i Minsk etter modell av de kontorene vi har i de baltiske land.

Hvordan ser utenriksministeren på samarbeidet i Nordisk Råd og mulighetene overfor Hviterussland i den sammenheng?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:15:45]: Jeg må innrømme at jeg ikke har veldig oversikt over Nordisk Råds samarbeid mot Hviterussland, men at de nordiske landene har en mest mulig samordnet profil mot det som jo egentlig er et naboland, iallfall i vårt nærområde, mener jeg er riktig. Norge – som regjering iallfall, og med støtte av Stortinget – opprettholder et engasjement på menneskerettighetssiden, demokratisiden, i Hviterussland. Det er verdt å merke seg at Hviterussland nå er i betydelig bevegelse på mange områder, som vi skal følge meget nøye, og det er naturlig at vi gjør det i samarbeid med våre nordiske naboer. Det gjelder fra et nordisk perspektiv, men også EU er jo i sin naboskapspolitikk, bl.a. ved et initiativ tatt av Polen og Sverige, opptatt av disse østlige naboene som ligger lenger øst for de nye medlemslandene. Så det er flere akser her hvor vi ønsker å arbeide aktivt for å være til stede i forhold til demokratibevegelsen i Hviterussland.

Jan‑Henrik Fredriksen (FrP) [12:16:48]: Russland er et viktig naboland. Det er viktig i Barentssamarbeidet, det er viktig i Arktisk Råd, og det er også viktig i forhold til det nordiske. Og også her er grensepassering og grensehindring viktig. Jeg tok opp i en interpellasjon for halvannet år siden problematikken rundt grensepassering, men fortsatt gjenstår det veldig mye. Når jeg tar opp dette og stiller spørsmål rundt det, er det fordi jeg ikke kan komme hjem en eneste gang uten at jeg treffer på personer som klager på behandlingen de får av konsulatet i Murmansk, og det er litt besynderlig.

Når skal vi få på plass en behandling av visumsøkere i konsulatet i Murmansk som ivaretar søkeren på en human måte?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:17:48]: Først: Jeg husker interpellasjonen fra representanten meget godt. Det var en god debatt, det satte veldig retning for arbeidet vårt, og jeg får nesten si det slik at vi har arbeidet hver dag og hver uke siden det, og som en del av nordområdesatsingen, for å lette grensepasseringen. Med respekt å melde mener jeg at vi har fått til mye, bl.a. kortet saksbehandlingstiden i Murmansk. Jeg sa i mitt innlegg tidligere i dag at 98 pst. av søknadene innvilges, vi har arbeidet med å lette grensepasseringen ved Storskog og har noen veldig visjonære programmer i retning av grenseboerbevis, tvillingbyene Nikel og Kirkenes osv. Men jeg må ta avstand fra den omtalen som ble gitt av generalkonsulatet i Murmansk. Jeg mener det der nedlegges et stort og viktig arbeid av dedikerte medarbeidere, norske og russiske – de gjør et viktig arbeid under ganske krevende omstendigheter. Vi er oppmerksom på at når visumsøknadene skal behandles raskt, for folk som trenger visum til forretningsreiser, er det stor utålmodighet og stort press, men vi legger vekt på at våre medarbeidere der skal opptre ryddig i henhold til lover og regler og på en human riktig måte. At behandlingen er inhuman, kan jeg altså ikke gå god for.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Sigrun Eng (A) [12:19:19]: Den årlege debatten om Nordisk Råd gir god anledning til å komme med nokre synspunkt, erfaringar ein har gjort seg, kva ein meiner det nordiske samarbeidet er, og kva ein eventuelt bør fokusere meir på. Mi fartstid i Nordisk Råd er berre tre år. Men det har gitt meg innsyn i korleis saker blir fremma, korleis vi i dei forskjellige utskotta behandlar dei, og ikkje minst i korleis vegen er frå sakene er ferdigbehandla frå oss folkevalde til regjeringane set vedtaka ut i livet – om dei gjer det.

Nordisk Råd er ein fin arena for å fremme saker som vi er gode på, og setje fokus på område der vi kan bli enda betre, ein arena der vi kan trekkje vekslar på gode tiltak i den delen av Europa der landa har mykje til felles.

Men Norden som ein global vinnarregion er ikkje sjølvsagd. Vi må arbeide hardt for å behalde denne posisjonen. I fleire nordiske land er det sterke krefter som står for andre verdiar enn fellesskapsløysingar. Det er viktig at vi byggjer vidare på den nordiske modellen, som andre delar av verda faktisk har sett opp til og bruker som førebilete.

Nordiske verksemder etterspør kunnskap, forskingsresultat og innovasjon for å kunne ruste seg til den globale konkurransesituasjonen. Sosialdemokratane i Nordisk Råd har levert inn eit forslag om at vi bør opprette ein «kompetansebank» som gir samla oversikt over moglegheiter for nordiske bedrifter. Målet med denne er at andre land kan få kjennskap til og ta i bruk dei gode tiltaka naboen har gjennomført. Slik sett kan vi komme vidare, fokusere på forbetringar og ikkje forske på oppgåver som alt er løyste. I fyrste rekkje bør ein ta sikte på å opprette oversikt over forskingsresultat og satsingar innafor miljø og energi, satsingsområde som alle dei nordiske landa er opptekne av.

Grensehindringar har dei fleste vore innom. Det står på dagsordenen, og det har det gjort i tiår. Under det finske formannskapsåret 2007 var arbeidet med nedbygging av grensehinder eitt av fleire prioriterte område. Ein felles arbeidsmarknad utan grenser har vi hatt lenge, men trygdeordningar og andre ordningar er til dels svært forskjellige. Næringslivet møter stadig nye hinder, som byr på utfordringar. For å auke konkurranseevna i Norden må vi arbeide vidare for å skape eit «grenselaust» Norden, t.d. innafor tenestesektoren, der det er eit stort potensial for auka handel på tvers av landegrensene. Det har før vore vist til gruppa som Ole Norrback leier, så eg kan hoppe over det, men eg håper at det blir slik at dei tiltaka som den gruppa no peiker på, blir tekne opp av samarbeidsministeren. Eg vil iallfall tillate meg å oppmode samarbeidsministeren om å høyre om det ikkje går an for Noreg sin del å velje på øvste hylle, ta fem tiltak og slik klare å kvittere det ut. Så er det også slik, som alle andre har vore inne på, at det er svært viktig at nye lovar på ein måte ikkje byggjer opp for å ta noko i den eine enden, og så byggjer vi nytt i den andre.

Som medlem i kontrollutvalet har eg vore med på ein gjennomgang av dei prosjekta vi har i nordisk regi. Det var 1 800. Presidiet gav føringar om at ein måtte ha ein kritisk gjennomgang i 2005 for å få til reduksjonar. No er det i underkant av 1 800, så det går ikkje spesielt fort. Ein må altså stille seg spørsmålet om vi kan gjere oss nytte av alle desse, eller om vi må snevre dei inn, at Nordisk Råd skal prioritere enkelte område inn i ei ny tid. Mitt svar på det er ja. Vi må velje ut og bli tydelegare på dei oppgåvene vi vil setje i fokus, og bli betre.

Kultur og språk er også noko som vi må slå ring rundt. Det skaper ein identitet og ei tihøyrsle i Norden å kunne snakke sitt eige språk og bli forstått. Eg ser på det som sjølve grunnmuren i Nordisk Råd. Kulturen er limet i eit samfunn.

Noreg deltek i mange organisasjonar som er meir enn i slekt. Statsråden snakka om vitaliseringa i Østersjøsamarbeidet, om Barentsrådet, Arktisk Råd og fleire. Alle er viktige kvar for seg, men spørsmålet er om dei har overlappande oppgåver. For meg blir det viktig å stille meg spørsmålet: Kva slags oppgåver skal Nordisk Råd ha oppe i det heile?

I den sosialdemokratiske gruppa har vi drøfta dette ved fleire anledningar. Dette synest eg vi må ha ein gjennomgang av. Eg trur tida er meir enn moden for å ta stilling til kva Nordisk Råd skal ha som fokusområde i åra som kjem, både geografisk og når det gjeld oppgåver ein skal fokusere på innanfor dei økonomiske rammene vi rår over.

Ivar Kristiansen (H) [12:25:01]: Det har vært en interessant Nordisk Råd‑debatt i dag, som kanskje også illustrerer at de nordiske land har vært inne i en høykonjunktur hvor utfordringene ikke har vært så veldig store, i alle fall hva angår sysselsetting. Vekst og utvikling har vært fellesnevneren for arbeidet i de nordiske land og selvstyrte områder. Derfor er kanskje utfordringen nå blitt en annen, hvor vi er nødt til å tenke gjennom hva slags dagsorden vi ønsker fremover, og hva slags ambisjoner vi ønsker å ha i dette arbeidet.

Jeg tror det er en felles oppfatning blant samtlige parti, i samtlige land, at vitalisering av arbeidet til enhver tid må stå i fokus. Og det synes jeg faktisk man har klart å oppnå. Dette er et parlamentarisk forum hvor fem statsministere møtes årlig, vi møter ministre, statsråder og får utvekslet erfaringer. Begrepet «nettverk», som vi snakker veldig fagert om i veldig mange andre sammenhenger – hva slags annen type nettverk kan vi ha hvis vi vil ha noe ut av dette felles arbeidet, som vi ønsker å delta i, annet enn å kunne dyrke dette videre?

Dette avhenger jo av hva slags ambisjoner det enkelte parti måtte ha på dette området. Jeg har stor respekt for Fremskrittspartiets talsmenn, både Fredriksen og Kielland Asmyhr, men jeg må si at når jeg hører tilnærmingen til denne debatten, skjønner jeg jo hva slags ambisjonsnivå partiet har lagt seg på i det nordiske samarbeidet. For det er i beste fall å slepe seg med ryggen først i enhver tilnærming til dette. At noen oppfatter Nordisk Råd som en kaffeklubb uten dagsorden, mer eller mindre en koseklubb uten ambisjoner, hvor man dyrker konsensus, kan jo ikke skyldes annet enn at man ikke har noe annet nettverk man ønsker å dyrke enn seg selv. Jeg vet jo at man selvfølgelig har hatt visse tilnærminger til Dansk Folkeparti, men fordi det har vært mest komfortabelt nasjonalt, har man valgt ikke å ha et samarbeid med dem, et samarbeid som kunne ha gitt dem plass i presidiet, og gitt Fremskrittspartiet en mulighet til å ha innflytelse. Og da, når man etterlyser konkrete forslag, når man etterlyser vitalisering, må det være lov å spørre: Hva har vært Fremskrittspartiets tilnærming, hva har vært Fremskrittspartiets høydepunkt når det gjelder forslag som kunne vitalisere Nordisk Råd?

Vi mangler ikke utfordringer. Jeg sitter sammen med representanten Kielland Asmyhr i Miljöutskottet, og – du verden – vi diskuterer klimautfordringer, vi deltar i et felles nordisk–baltisk samarbeid for å forestå og bidra politisk til å rydde opp i verdens mest forurensede sjøområde, Østersjøen. Vi diskuterer felles tilnærming til klimautfordringen, vi diskuterer energiproblematikken. I Norden har vi virkelig en mulighet til å kunne knytte infrastruktur og gjøre jobben innenfor fornybarpolitikken bedre enn i dag. Så vi mangler ikke områder å ta fatt på. Og da kan man ikke bruke som unnskyldning at Nordisk Råd er et konsensusorgan der man ikke kan fatte vedtak. Dette er med respekt å melde – hadde ordet «tøv» vært parlamentarisk, ville jeg ha brukt det, men siden det ikke er anledning til det, finner jeg ikke noe annet dekkende ord som alternativ.

La meg også få lov å si at når det gjelder grensehinder, som har vært et begrep som vi har diskutert lenge, er det sannelig også opp til Norge å bidra til å gjøre noe med dette. I en situasjon hvor vi har en internasjonal finanskrise rundt oss, som også treffer denne regionen, må vi være villige til å se hva vi kan gjøre fra norsk side på dette området, hva som er de største hindrene. Og la meg si: Selv om det er pensjonister som har vært satt til å utføre denne jobben, så er det ingen dårlig jobb som er gjort av tidligere statsminister Paul Schlüter og Bjarne Mørk Eidem, som har flere høythengende titler i Norge. Så det kan neppe skyldes dem at vi ikke har kommet lenger. Men vi må være villige til i Norge å se på om vi kan tillempe oss transparente løsninger på toll, på skatt, på avgifter, som gjør at det i større grad er enklere å tenke retning øst–vest enn bare nord–sør.

Tove‑Lill Labahå Magga (A) [12:30:25]: Urfolksamarbeidet er en viktig og sentral del av det kontinuerlige samarbeidet som finner sted mellom de nordiske lands parlamenter.

Et område som står sentralt i dette arbeidet, er fellesskapsbygging for det samiske folk. Samene er ett folk i fire land. Regjeringene i Finland, Sverige og Norge er enige om å videreføre arbeidet med utkastet til en nordisk samekonvensjon. Sameministrene og sametingspresidentene tar sikte på at landene til høsten 2008 har avklart de spørsmål som vil kunne sikre at dette arbeidet, som er i gang, blir videreført. Norge spiller en sentral rolle i disse forhandlingene og legger menneskerettighetene til grunn for sin innsats på dette feltet.

Samene i Norge står i en særstilling i Norden som følge av både den konstitusjonelle status som samene har gjennom Grunnloven i Norge, og gjennom Norges ratifisering av ILO‑konvensjon nr. 169.

Sametingene i Finland, Norge og Sverige spiller en viktig rolle i arbeidet med nordisk samekonvensjon. Sametingene har organisert sitt arbeid gjennom Samisk parlamentarisk råd, og dette organet danner grunnlaget for at samene kan framstå med en samordnet politikk for å ivareta det samiske folks felles interesser i de nordiske landene.

Samisk parlamentarisk råd er et viktig organ for det nordiske samarbeidet og et organ som har betydning i internasjonale sammenhenger for et styrket samarbeid urfolk imellom, og mellom urfolk og andre aktører. Dette er ett av de mange, gode og målrettede tiltak som er av stor betydning for samarbeidet innenfor Norden.

Spørsmål knyttet til mobilitet innenfor det felles nordiske arbeidsmarkedet er også av stor betydning for det samiske folk. Det er også svært positivt at både Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd har satt søkelyset på behovet for et styrket samarbeid mellom de nordiske landene for å bekjempe trafficking og prostitusjon.

Under det finske formannskapet i 2007 og det svenske formannskapet i 2008 ble intensjonene i det femårige samarbeidsprogrammet for perioden 2006–2010, med fokus på kjønn, et likestilt samfunn. Dette er blitt fulgt opp. Likestilling er et felt som inngår også i urfolksamarbeidet. Målsettingen i arbeidet med kjønnslikestilling innenfor urfolksamarbeidet er å styrke og utvikle også samefolkets samfunnsliv. Nordiske institusjoner som arbeider på dette området, må kobles tettere opp mot de nasjonale satsingsområdene. Dette gjelder også innenfor temaet arbeid innenfor forskning og innovasjon. På denne måten kan man nå målene om endring på områder der det ennå er ganske store utfordringer. Det gjelder ikke minst Nordisk Råds rekommandasjon om sameksistens og kulturell kompleksitet i dette flerkulturelle samfunnet vårt.

Det nordiske samarbeidet utgjør en unik mulighet for å arbeide sammen om å handtere kulturell kompleksitet og å fremme sameksistens.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:34:40]: Jeg må først få lov til å kommentere representanten Kristiansens innlegg. At representanten for det første åpenbart står og lyver fra Stortingets talerstol, synes jeg er en skam. Men ikke bare det, han kan jo ikke ha vært til stede i Nordisk Råd de siste tre årene. Fremskrittspartiet er nemlig det partiet som har hatt flest forslag fra denne delegasjonen. Etter hva jeg kan huske, har ikke Høyre hatt ett forslag. Når representanten Kristiansen sier at tilnærmingen vår er «med ryggen først», tror jeg nok kanskje han bør våkne. Og når det gjelder å komme med en så uhyrlig påstand som at vi har hatt tilnærminger til Dansk Folkeparti, så vet Kristiansen bedre. Å bruke slike dårlige argumenter burde representanten ha holdt seg for god til.

Da fikk jeg blåst ut litt. Så går jeg til innlegget mitt.

Nordisk samarbeid er viktig både fordi vi på den måten blir inkludert som land, selv om vi står utenfor, og fordi Norden har lange tradisjoner innen fellesskap og samarbeid. Det er viktig at vi alle har en oppfatning av at Norden er én region, men ikke på en slik måte at noen fremdeles tror at Norge er hovedstaden i Sverige.

Jeg har nå deltatt i det nordiske samarbeidet i over syv år. Det er ingen tvil om at det har vært en positiv utvikling av samarbeidet. Kanskje henger det sammen med at vi har noen store felles utfordringer både på konjunkturfronten, på forsvarsfronten og på klima‑ og miljøfronten, og kanskje ikke minst innenfor organisert kriminalitet.

Jeg leste gjennom innlegget jeg holdt i fjor om Nordisk Råd, og jeg kunne dessverre ha holdt det samme innlegget i år. Det er med en viss bekymring at jeg registrerer at ting tar tid.

Særlig vil jeg fokusere på menneskehandel og prostitusjon. I fjor på denne tiden gjorde vi i Nordisk Råd vedtak om å etablere «safehouses» i opprinnelseslandene til de kvinnene som gjennom menneskehandel var sendt til Norden, men som ønsket å vende tilbake til sine opprinnelsesland.

Det var enstemmig oppslutning blant parlamentarikerne om at dette skulle et felles Norden bidra med. Men dessverre ser det ut til å ta tid. Fremdeles har ingenting skjedd, selv om vi hadde og har ressurser til å sette dette prosjektet i gang.

Det tar for lang tid i det nordiske byråkratiet å iverksette vedtak gjort av parlamentarikerne. Vi må ta oss i vare for ikke å ende opp som et hyggelig råd, hvor parlamentarikere treffes uten at det skjer noe mer.

I innlegget mitt i fjor etterlyste jeg også en oversikt over de 150 prosjektene som Ministerrådet har bevilget penger til. Den har vi fremdeles ikke fått. Jeg har derfor fremmet tilsvarende forespørsel i min komité i Nordisk Råd, Medborgerutvalget, for å se om det er enklere å få denne oversikten for bare ett utvalg. Så fremdeles er det mye som kan bli mer strømlinjeformet, og ikke minst mer effektivt i Nordisk Råd, men det er likevel viktig å understerke at viktige saker som berører hele Norden, blir satt i fokus.

Saksordførere har tatt for seg de ulike temaene på en grei måte, som en samlet komite står bak.

Jeg har likevel lyst til å ta opp et annet tema som jeg tok opp i fjor både her i Stortinget og i Nordisk Råds sesjon. Fremskrittspartiet har fremdeles ikke fått sete i alle komiteer, til tross for at vi er fem representanter. Vi har fremdeles ikke fått plass i presidiet, til tross for at vi er den nest største gruppen i den norske delegasjonen. Vi er fremdeles bare en høringsinstans når det gjelder budsjettet, og dette finner vi svært lite tilfredsstillende.

Tidligere år har man beklaget at Fremskrittspartiet ikke var så aktivt som man ønsket. I denne siste perioden er det i den norske delegasjonen Fremskrittspartiet som har levert inn flest forslag. Likevel er det som om resten av Nordisk Råd ikke aksepterer at vi er en del av fellesskapet. Men når det er sagt, skal jeg selvsagt ikke gjøre urett. For det har vært tatt opp av delegasjonens leder, representanten Berit Brørby, i presidiet, uten at det har vært noen utstrakt vilje, åpenbart, til å endre vedtektene, slik at også Norges nest største parti er representert på en rettferdig måte.

Det kan synes utidig at jeg tar dette opp igjen, men skal man ha et godt samarbeid og bredt fellesskap, bør man kanskje også inkludere Fremskrittspartiet i dette.

Jeg tror på fellesskap og samarbeid i Norden, men jeg tror kanskje man bør se litt på hvordan det hele er organisert og hvor mye selve driften av det nordiske sekretariatet koster i forhold til hva vi får igjen. I Europarådet pågår diskusjonen om en slankere og mer effektiv administrasjon. Det tror jeg heller ikke hadde gjort noe om man diskuterte i Nordisk Råd.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Berit Brørby (A) [12:40:10]: Jeg er nødt til å gi en kommentar til Fremskrittspartiet, som hevder at de blir skviset i enhver sammenheng. Jeg synes ikke det. Jeg synes også at jeg opplever et fremskrittsparti som er mye mer interessert i det nordiske samarbeidet enn jeg har opplevd i mine 16 år som medlem av Nordisk Råd.

Jeg har lyst til å gjøre rede for hvilke regler som gjelder i det nordiske samarbeidet og i Nordisk Råd, rett og slett fordi det kanskje er noen som ikke vet om det her i salen.

For å bli definert som en partigruppe til Nordisk Råd går det fram av Nordisk Råds forretningsorden at en partigruppe i et nasjonalt parlament, stor eller liten, må finne en tilsvarende partner i et annet land. Det vil si at det må være medlemmer fra to land for å gi et tilstrekkelig grunnlag for å danne en partigruppe. Den muligheten har nå presidiet åpnet for – før var det tre land, nå er det to. Den muligheten har altså Fremskrittspartiet valgt å ikke bruke. Det er egentlig deres sak. De har kanskje ulike motiver for det, det vet ikke jeg. Men det gjør at Fremskrittspartiet dessverre ikke blir definert som en partigruppe i det nordiske samarbeidet. Det taper de penger på, og de taper innflytelse. Men det er altså deres eget valg.

Vi har i budsjettgruppen valgt å gi Fremskrittspartiet mulighet til å komme med innspill og syn på budsjettet, og det har de gjort. Det er altså ikke den norske delegasjonen som har ansvar for å peke ut de medlemmene som skal sitte i budsjettgruppen. Det er presidiets ansvar. Det er presidiets ansvar å legge fram forslag om endringer av forretningsordenen, noe de da har gjort i forhold til at man nå bare behøver å ha medlemmer i to land for å kunne danne en partigruppe. Jeg sitter altså ikke alene i presidiet, og det satt langt inne hos noen av de andre landenes representanter å få til det vi faktisk har fått til.

Så til følgende misforståelse: Det er ikke krav om konsensus i Nordisk Råd. I Nordisk Råds plenum er det lov å være rykende uenige og faktisk også stemme over ulike forslag, flertallsforslag og mindretallsforslag som vi kaller det her i Norge. Det er kun regjeringene som må være enige, altså bruke konsensusprinsippet.

Så bare noen få ord om Det nordiske utviklingsfondet. Jeg synes det er hasardiøst å sende 1 milliard euro rett inn i Verdensbanken og legge ned en god nordisk institusjon – 1 milliard euro, 9 milliarder norske kroner! Det er mye penger. Og uansett må vi juridisk opprettholde Det nordiske utviklingsfondet, fordi de har 35 år til igjen av alle sine låne‑ og bistandsporteføljer.

Til slutt – jeg vet jeg er på overtid: Barentssamarbeidet, som har vært nevnt, blir det noe av. Det lages nå et innhold, sammen med russerne, til en ny Barents parlamentarikerkonferanse som skal holdes neste år.

Rolf Reikvam (SV) [12:43:57]: Denne debatten har vært preget av innlegg som i alle fall har prøvd å peke framover. En kan diskutere om det har vært noe debatt, i og med at det knapt har vært noen som har kommentert hverandres innlegg, men i alle fall føler jeg at noen innlegg har pekt et stykke framover.

Utenriksministeren var i sitt innlegg opptatt av reformer, og han understreket behovet for reformer. Han er også villig til å diskutere det utenrikspolitiske samarbeidet og det forsvarspolitiske samarbeidet. Et mulig alternativ er kanskje å etablere det innenfor det etablerte nordiske samarbeidet. Samarbeidsministeren er villig til å evaluere ministerrådsamarbeidet, det at det er kuttet i antall ministerråd, og vil også se videre framover.

Jeg føler nok at ballen ligger hos Nordisk Råd nå. Jeg skulle nok ønske at vi i sterkere grad ville være villige til å ta opp den ballen og gå inn og se på behovet for reformer i Nordisk Råd. Nå går det ikke bare på saksfelt. Det er veldig enkelt å si at vi skal fokusere, hva nå det måtte bety, men vi skal i alle fall gjøre et eller annet med fotoapparat – vi skal tydeligvis bli bedre med det. Jeg tror ikke det bare er det som er problemet. Om vi klarte å etablere strukturene på en annen måte, hvordan hele det nordiske samarbeidet er organisert og forholdet mellom Ministerrådet og Nordisk Råd, slik at vi fikk det nærmere det parlamentariske system, der rådet er det parlamentariske organ som pålegger Ministerrådet å utføre oppgaver – at de på den måten prøver å rendyrke rollene i den retningen – tror jeg det ville styrke det nordiske samarbeidet. Jeg håper inderlig at vi i delegasjonen vil være i stand til å ta disse utfordringene framover, i og med at ministerrådssiden har jobbet med det.

Så til en del myter. Det blir ofte skapt myter. En myte er at det er så forferdelig mange prosjekter. Det er mange prosjekter, det er klart, men ordet «prosjekt» er jo bare noe man bruker om ulike aktiviteter. Hvis man ser på budsjettet, er det stort sett en konsentrasjon om noen få områder – det er utdanning, kultur, forskning og noen til, så konsentrasjonen er jo ikke så verst. Så kan man si at man ikke bør kalle alt prosjekter.

Så helt til slutt: Jeg bruker ikke å forsvare Fremskrittspartiet, men i dag føler jeg faktisk at de trenger et forsvar, for innlegget til representanten Kristiansen skjøt langt utover alle mål. Jeg synes at Fremskrittspartiet i denne debatten og i nordisk sammenheng har vist økt engasjement, og det fortjener de ros for, framfor den type kommentarer som representanten Kristiansen hadde i sitt innlegg. Jeg tror det helt sikkert er første gang jeg har forsvart Fremskrittspartiet fra denne talerstolen.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [12:47:13]: Jeg får takke for den støtten som Rolf Reikvam gav oss i sitt innlegg, for Ivar Kristiansen kan verken ha fulgt med på hva som skjer i Nordisk Råd eller i denne debatten. Han viste at han på en måte spiller seg helt ut av den virkelige verden.

Han stilte et spørsmål om hva Fremskrittspartiet har bidratt med. Det kan være grunn til å spørre hva Høyre og Ivar Kristiansen har bidratt med i den nordiske debatten, bortsett fra i diverse fora å komme med en del svulstige innlegg uten innhold. Det er slik at jeg har ikke sagt at Nordisk Råd er noen kaffeklubb. Men det er fare for at det fort kan bli det. Det bør vi ha et våkent blikk til, og vi bør diskutere hvordan dette samarbeidet skal fungere framover, og vi må være reformfokuserte. Er det slik at Ivar Kristiansen og Høyre ikke har noe syn på den framtidige organiseringen av det nordiske samarbeidet, og vil man ikke støtte eventuelle initiativ til å få en reform? Stiller ikke Høyre spørsmål om hvordan det nordiske samarbeidet fungerer?

Jeg tror at Ivar Kristiansen må ha hatt en dårlig dag. Når han kommer med påstander om at Fremskrittspartiet har hatt samrøre – jeg tror det var det ordet som ble brukt – med Dansk Folkeparti, burde egentlig presidenten ha påtalt det, for presidenten er også med i Nordisk Råd. Fremskrittspartiet har aldri hatt noe samarbeid med Dansk Folkeparti, og kommer heller ikke til å ha det. Derimot kan jeg bekrefte at enkelte av Høyres samarbeidspartnere har gitt signaler om at kanskje Fremskrittspartiet kan være en mer aktuell fremtidig samarbeidspartner enn det Høyre er.

Jeg synes Berit Brørby skal ha skryt for at hun har vært positivt innstilt til å ta Fremskrittspartiet med i det nordiske samarbeidet. Det har vært lite engasjement fra andre i den norske delegasjonen. Men når Berit Brørby sier at man nå har endret regelverket, slik at Fremskrittspartiet kan finne seg en annen partner i et av de andre nordiske land for å bli en partigruppe, prater hun mot bedre vitende. Hun vet at Fremskrittspartiet er et ungt parti. Hun vet at alle de andre partiene, bortsett fra ett parti, allerede har samarbeid i eksisterende partigrupper. Det fordrer altså at enkelte andre partier i de etablerte partigruppene må bryte ut av de eksisterende partigruppene.

Denne saken viser også at vi har behov for en betydelig reform. Nordisk Råd følger ikke opp i forhold til hvordan den politiske hverdagen er i de nordiske land.

Jan‑Henrik Fredriksen (FrP) [12:50:50]: Aller først: Jeg håper representanten Brørby ikke tok mitt innlegg tidligere i dag personlig. Representanten Brørby er faktisk en av få som har vært positiv til en tilnærming, som gjør at Fremskrittspartiets gruppe skal bli noe mer demokratisk riktig fordelt. Det skal representanten ha skryt for.

Jeg må også si at når representanten sier hun føler at parlamentarikere ikke når fram i det nordiske samarbeidet, skal hun vite at det er enda verre for oss, for vi når ikke engang fram i eget land, ved å være representert. Det Fremskrittspartiet ønsker, er ikke noe annet enn å få likebehandling, å få et likeverd. Det ønsker alle i alle andre sammenhenger, men i denne sammenhengen skal man ikke få det – det er ikke passende. Det opplever jeg som meget trist.

Jeg syntes det var flott at utenriksministeren støttet representanten Kielland Asmyhrs tanker om å få til en reform i Nordisk Råd, for det trengs, det er helt på sin plass. Man må ikke bli mer katolsk enn paven i konservativ drakt og si at ingenting kan bli bedre i framtiden. Det går ikke an.

Vanligvis har jeg veldig mye til overs for representanten Kristiansen. Vanligvis kommer vi meget godt overens. Men jeg må si at det han klarte å lire av seg fra talerstolen i dag, er trist. Det er faktisk slik at Fremskrittspartiet har fremmet flest forslag. Vi har tatt initiativ til å få på plass seminarer mot trafficking. Vi har av egen reisekasse besøkt Murmansk, besøkt St. Petersburg for å komme til bunns i hiv/aids‑ og tuberkulosesituasjonen. Og dette er noe vi gjør på vår fritid, ikke innenfor vår arbeidstid på Stortinget. Vi ofrer mye tid og krefter på det nordiske, og da er det utrolig kjedelig at noen har sovet så fantastisk godt i timen.

Inge Lønning (H) [12:54:03]: Det er litt uvanlig at den årlige debatt om det nordiske samarbeidet utløser heftige sinnsbevegelser.

Det er vel grunn til å minne om at spørsmålet om spillereglene i Nordisk Råd ikke avgjøres i stortingssalen og av det norske storting. Spillereglene er definert, og de gjelder på samme måte for alle partier, både de partiene som deltar i partigruppesamarbeid, og de partiene som av ulike grunner velger ikke å delta i partigruppesamarbeidet.

Jeg har god forståelse for at det kan argumenteres for en endring av spillereglene, men jeg har ikke noen forståelse for at det er et tema i den årlige debatt om nordisk samarbeid i det norske storting. Den debatten får man ta andre steder, nemlig der hvor spillereglene avgjøres.

Så to kommentarer til tidligere replikkveksling med de to statsrådene. En liten oppfølging i forhold til statsråd Grande Røys: Vi er helt enige om at det selvfølgelig vil være slik at i lovgivningsarbeidet i Stortinget vil det fra tid til annen hende at Stortinget bestemmer seg for å endre lovene på en måte som fjerner oss fra de andre nordiske land. – Ja, selvsagt. Mitt poeng var bare at da skal det skje med åpne øyne. Da skal man være klar over det, og man skal ha vurdert det hensynet opp mot alle de andre hensyn man også skal ta. Men betingelsen for at Stortinget kan gjøre det, er at Regjeringen har gjort jobben sin når det gjelder å tilrettelegge for den vurderingen av forholdet til lovgivningen i de andre nordiske land. Det er der jeg håper at statsråden vil følge opp og sørge for at det kommer på plass, slik at det er en utvetydig ordre til alle våre departementer om at så skal skje.

Så til den lille meningsutvekslingen jeg hadde med utenriksministeren – det er alltid farlig med billedbruk. Når jeg sa at Island er «i flyt», så mente jeg aldeles ikke at man på Island drøfter f.eks. sin NATO‑tilhørighet. Men det som er et faktum, er at det jordskjelvet man nå er inne i, helt sikkert kommer til å tvinge islendingene til å orientere seg på ny, f.eks. når det gjelder sin utsatte valuta. Det vil meget lett kunne føre til at den nordiske arkitektur forandres i retning av at Norge blir det eneste av de nordiske land som er utenfor EU‑samarbeidet. Det vil over natten gjøre EØS‑avtalen til en bilateral avtale mellom Norge og EU, og det vil medføre betydelige problemer for Norge i fortsettelsen. Dette kommenterte utenriksministeren ikke med én stavelse. Jeg ville ha vært meget takknemlig om han hadde gjort et forsøk på å kommentere det – i hvert fall med én stavelse.

Presidenten: Representanten Brørby har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Berit Brørby (A) [12:57:34]: Jeg må bare gjenta meg selv. Jeg er nok ikke alene i denne salen kanskje om å snakke «mot bedre vitende» til tider. Men akkurat i denne saken når det gjelder hvordan man skal danne en partigruppe i Nordisk Råd‑sammenheng, så vet jeg at jeg er på trygg grunn. Derfor må jeg gjenta det: Regelverket i Nordisk Råds forretningsorden er slik at det har bestemmelser om at det må være partimedlemmer fra to land for å utgjøre en partigruppe. Så kan man se til Mittengruppen, som vel består av 10–15 forskjellige partier, men det må altså være medlemmer fra to land. Det kan man mene er feil, man kan mene at det er urettferdig, eller man kan sette andre merkelapper på det som kanskje ikke er særlig hyggelige. Men slik er altså regelverket i dag. Det er nå opp til Fremskrittspartiet om man vil benytte den anledningen som man har til å finne seg en partner, eller f.eks. bli medlem av en av de allerede eksisterende partigrupper – det er også en mulighet. Men det er altså opp til Fremskrittspartiet. Jeg syns det er rart at de ikke forsøker det, for de taper faktisk ganske mye penger på det også.

Ivar Kristiansen (H) [12:59:09]: Det er åpenbart i Norges interesse å delta i dette samarbeidet. Det er åpenbart opp til oss selv i veldig stor grad hva vi vil ha ut av dette samarbeidet, hvor vi sitter i et felles forum sammen med tre land som er EU‑medlemmer. Og ikke minst dette med nettverk, som jeg nevnte i mitt første innlegg, er viktig og avgjørende, og det er noe som vi er nødt til å dyrke videre i denne sammenhengen.

Det er også viktig i denne nettverksbyggingen å ha den direkte dialogen med våre naboland og med våre selvstyrte enheter, som vi møter på dette grunnlaget. Og jeg mener vi har god erfaring med på mange måter å være et eksempel for resten av verden. «Norden som vinnerregion» og ulike adjektiv som har vært benyttet i denne sammenheng, tror jeg er begrep som alle de politiske partiene kan stille seg bak.

Så vil jeg sitere fra fremskrittspartirepresentantenes taler i dag. Det er altså definert at man fra min side er løgnaktig og svulstig. Men Fremskrittspartiet bør ikke føle seg forurettet når man siterer det de har sagt fra denne talerstolen. Jeg har litt erfaring fra dette forumet, Stortinget, som bl.a. har bidratt til at jeg har hørt på fremskrittpartirepresentantenes årlige innlegg om og presentasjon av denne stortingsmeldingen en del ganger – og det har aldri vært til å misforstå. Jeg gjentar at jeg har den største respekt for representantene som i dag har hatt ordet, men de får stå ved det de har sagt.

Jeg siterte ganske kjapt begreper som «lite konkret», «snilt», «et samarbeid uten vyer», «hyggelig» – ja, det kan være hyggelig ment, men jeg er ikke sikker på om det var hyggelig ment i denne sammenhengen – «konsensuspreget», «skyve under teppet», «kaffeklubb», «skjer lite», osv. Jeg synes at man heller enn å utøve en sportsgren som Fremskrittspartiet behersker ganske godt – å føle seg forurettet – får stå ved det man har sagt fra denne talerstolen.

Jeg har ingen kritikk å komme med når det gjelder de respektive representantenes innsats i forskjellige Nordisk Råd‑sammenhenger der de måtte representere sitt eget parti. Men det bildet som skapes herfra, gir relativt klart uttrykk for hva slags engasjement man har, og hva slags tilnærming man har til dette samarbeidet.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Jan‑Henrik Fredriksen har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Jan‑Henrik Fredriksen (FrP) [13:02:30]: Det er jo slik i praksis at folk vanligvis ønsker å lytte til dem som måtte føle seg forulempet – og det er på sett og vis dét Fremskrittspartiet gjør. Vi føler at vi ikke blir behandlet ut fra det samme likeverd, ut fra demokratiske rettigheter, som de andre representantene, når det gjelder det nordiske samarbeidet.

Vi vet hvordan lovene var på midten av 1990‑tallet. Vi vet når lovene ble endret. Vi vet hva som ligger inne med hensyn til en ny endring – og det tilsier at vi faktisk er tilbake omtrent der vi var på 1990‑tallet. Det er ikke noen voldsom endring, det er mer en gjentakelse av seg selv.

Karin S. Woldseth (FrP) [13:03:48]: Jo, Fremskrittspartiet kan spillereglene – og vi vet at de ikke utformes i Stortinget. Men vi må få lov til å komme med våre hjertesukk likevel.

Som også representanten Brørby sier, vet vi hvordan man skal etablere en partigruppe. Men verken denne delegasjonen eller resten av Nordisk Råd skal på noen måte få trengt oss inn i favnen til Dansk Folkeparti – overhodet ikke.

Dessuten påpekte jeg også i mitt innlegg at presidiet, budsjettgruppene og valg av medlemmer til komité ikke har noe med partigruppene å gjøre – det er uavhengig av partigruppene. Det er det vår delegasjon til Nordisk Råd som bestemmer. Så jeg kan heller ikke der se at vi er blitt tatt hensyn til. Men jeg håper jo at det endrer seg etter hvert, når man faktisk skjønner at vi er hardt arbeidende og har et stort engasjement.

Så vil jeg kommentere til representanten Kristiansen. Han fokuserer på de ordene i våre innlegg som er negative. For så vidt er det helt riktig, og vi står ved dem – hvert eneste ord står vi ved. Men det Kristiansen glemmer, er å fokusere på det positive. Faktisk har vi alle balanse i innleggene våre: Samarbeid er viktig. Felles utfordringer, godt samarbeid og bredt fellesskap nevnte ikke Kristiansen noe om. Det ser ut som om representanten fra Høyre nå er på jakt etter prosenter, at han skal skåre billige poenger ved å framstille Fremskrittspartiet som et negativt og sutrete parti, noe vi overhodet ikke er – det skulle det engasjementet vi legger til grunn i Nordisk Råd, absolutt vise. Så jeg håper at representanten Kristiansen vil holde seg for god til å fortsette å sjikanere Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Hans Frode Kielland Asmyhr har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [13:06:27]: Det kan godt hende at representanten Ivar Kristiansen synes det er hyggelig å komme til Nordisk Råd, møte sine konservative kollegaer over et glass finere konjakk og diskutere siste golftur. Men det blir det ikke noe politikk av, og det er det Fremskrittspartiet har etterlyst i denne debatten.

Hvis man oppfatter det slik at det er Fremskrittspartiet som setter seg selv utenfor partigruppesamarbeidet, ja, så inviterer vi partigruppene til å invitere Fremskrittspartiet med i de eksisterende partigruppene – og så vil vi vurdere det. Så får vi se om Inge Lønning og Ivar Kristiansen kunne være interessert i å ha Fremskrittspartiet med i sin partigruppe. Initiativet er deres.

Så reagerer jeg på dette med penger, som Berit Brørby trekker opp. Fremskrittspartiet er ikke opptatt av penger, vi er opptatt av politikk.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Inge Lønning (H) [13:07:51]: Jeg registrerer med mild undring at heftigheten i sinnsbevegelsene fortsetter å stige. Det er selvfølgelig tillatt med hjertesukk, men for min del mener jeg at de fortrinnsvis hører hjemme i lønnkammeret og ikke på Stortingets talerstol. Den kan man bruke til mer målrettede ting.

I den utstrekning man er frustrert, som en del representanter i det nordiske samarbeid åpenbart er, bør man ikke utelukke den arbeidshypotese at man har skylden for det selv. Initiativretten når det gjelder å delta i partigruppesamarbeidet i Nordisk Råd ligger ikke hos partigruppene, som skal be andre partier om å søke om opptak. Det er den mest skrudde idé jeg har hørt. Det er selvfølgelig opp til det enkelte parti selv å bestemme både sin egen politikk og hvorledes man ønsker å samarbeide med andre. Men det er jo en fordel for politiske partier at de legger trassalderen bak seg!

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 3 og 4.

(Votering, sjå side 284)