Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 20 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Miljøpartiet De Grønne 5 minutter og medlem av regjeringen 10 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen, innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Lise Christoffersen (A) [17:03:59]: (ordfører for saken): Stortinget skal nå, langt på dag, når alle begynner å bli litt varme og slitne, behandle en sak som i seg selv er ganske komplisert, fordi den inneholder en rekke forslag til endringer i mange lover. Den har dessuten en tittel som ikke umiddelbart forteller den uinnvidde hva saken egentlig dreier seg om, i alle dens fasetter.
Saken blir heller ikke enklere av at det er vekslende flertall og mindretall i komiteen for og imot regjeringas ulike lovforslag. Dessuten er verken Kristelig Folkeparti eller Miljøpartiet De Grønne representert i komiteen, så når vi kommer så langt som til votering i saken en eller annen gang i natt, gjelder det å ha tunga rett i munnen, samtidig som det påhviler innpiskerne et stort ansvar for at de voterende faktisk gjenspeiler det som er stortingsflertallets syn i saken.
Som saksordfører er det mitt ansvar her og nå å forsøke å dra oss igjennom hovedpunktene i saken, på en måte som gjør at Stortinget har oversikt over det vi skal ta stilling til. Men før jeg gjør det, har jeg som saksordfører en liten oppfordring til statsråden, som jeg håper han vil ta til seg og i hvert fall reflektere over, med tanke på framtidige saker.
Jeg har vært stortingsrepresentant i ni år og saksordfører for mange saker, men aldri har jeg slitt mer for å skaffe meg oversikt over innholdet i en sak enn jeg har gjort med denne proposisjonen. Tittelen kan ved første øyekast tyde på at dette er en teknisk tilpasning til vedtak Stortinget allerede har gjort, når det gjelder ny uføretrygd og ny uførepensjonsordning for offentlige tjenestepensjonsordninger, men så enkelt er det altså ikke.
Forslagene omfatter endringer i en rekke lover – folketrygdloven, endringsloven til folketrygdloven om ny uføretrygd, som først trer i kraft 1. januar 2015, samordningsloven, lov om krigspensjon for militærpersoner, lov om krigspensjon for sivile m.v., sjømannspensjonstrygdloven, Statens pensjonskasseloven, lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet, krigsskadestønadsloven, fiskerpensjonsloven, yrkesskadetrygdloven, sykepleierpensjonsloven osv.
Noe av dette er rent tekniske tilpasninger til ny uføretrygd, noe er nødvendige tilpasninger til ny uføretrygd og ny uførepensjonsordning i offentlig tjenestepensjon, men som kan gjøres på litt ulike måter, og der valgt tilpasning får betydning for framtidige ytelser. Noen av forslagene er ikke tilpasninger til ny ordning, men forslag til endringer i vedtak Stortinget allerede har gjort. Noen forslag omhandler en rekke ytelser og har egentlig ingen sammenheng med iverksettelsen av ny uføretrygd og ny offentlig uførepensjonsordning og kunne som sådan vært fremmet i en egen proposisjon, der tittelen ikke hadde handlet om uføretrygd eller uførepensjon i det hele tatt.
I tillegg foreslås en oppsplitting i en av paragrafene i endringsloven til folketrygdloven, som gjør at paragrafnumrene i noen av endringsforslagene ikke samsvarer med paragrafnumrene i den loven det foreslås endringer i.
Da komiteen skulle behandle forslag til framdrift i saken, var et av spørsmålene vi skulle ta stilling til, om vi skulle ha høring i saken. I utgangspunktet tenkte vi at det kanskje ikke var nødvendig. Vi forholdt vi oss da til sakens overskrift. Jeg tror de fleste med en gang oppfattet dette som en sak som bare inneholdt nødvendige tilpasninger til tidligere vedtak, men vi bestemte likevel å avholde høring. Kun én organisasjon meldte seg, Landslaget for offentlige pensjonister.
Jeg har en mistanke om at det kanskje kan skyldes at de færreste – i likhet med oss i komiteen – greide å lese ut av sakens tittel hva saken egentlig omfattet. Hvis det er tilfelle, er det et demokratisk problem som vi bør reflektere over, enten vi er i posisjon eller i opposisjon.
Da kommer min lille henstilling til statsråden, for tidligere statsråd Rigmor Aasrud startet et prosjekt – Klart språk i staten – som nåværende moderniseringsminister Jan Tore Sanner har trykket til sitt bryst. Prop. 66 L for 2013–2014 hadde neppe stått seg i dette perspektivet. Som folkevalgte skal vi ta stilling til viktige spørsmål for innbyggerne våre, og et minimum er da at vi skjønner hva saken går ut på. Klart språk er ekstra viktig når vi har kort tid til å behandle saken, som i dette tilfellet.
Det er et gammelt ord som sier at det i mange tilfeller kan være lurt å holde munnen lukket og la andre tro du er dum, istedenfor å åpne munnen og heve enhver tvil. Når jeg i dette tilfellet våger å trosse dette kloke rådet og faktisk åpne munnen, er det delvis fordi jeg i mitt tidligere liv, som jeg sa, har vært saksordfører for mange saker, men at jeg også har vært saksbehandler på pensjon i trygdeavdelinga i det daværende Sosialdepartementet, og jeg har vært forsker på uførepensjon i trygdeforskningsgruppa ved Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning. Men jeg hadde altså problemer med å trenge gjennom teksten i denne proposisjonen. Så min anmodning til statsråden er derfor at han med kritisk blikk vurderer om det er mulig å forenkle språket i framtidige proposisjoner om så kompliserte spørsmål.
Tilbake til saken, som jeg velger å gjennomgå med utgangspunkt i politikk og ikke teknikk. Med det som rettesnor har jeg valgt å dele forslagene inn i fire hovedgrupper. Den første består av helt greie tilpasninger, som enten er av teknisk art, eller som det er bred politisk enighet om, både partiene imellom og blant høringsinstansene som har avgitt uttalelse ikke i vår, men til departementets, høring i saken. Dem velger jeg rett og slett ikke å bruke tid på her, bortsett fra ett, som gjelder opphevelse av bestemmelsen om uføretrygd til hjemmearbeidende ektefelle. Det innebærer at de få – i praksis kvinnene – dette gjelder, heretter skal bli vurdert i forhold til sine framtidige muligheter på arbeidsmarkedet, noe som vil gi dem en høyere uføregrad enn om de skulle bli vurdert i forhold til mulighetene til å utføre husarbeid. Det er alle enige om.
Den andre hovedgruppa er forslag til nødvendige tilpasninger til allerede vedtatte regler, men der ulike løsninger er mulige, og der det er forskjellige meninger blant høringsinstansene. Det gjelder bl.a. de ulike forslagene til endringer i samordningsloven, utformingen av et midlertidig gjenlevendetillegg til uføretrygden i påvente av nye, permanente regler og nye, enklere regler for etteroppgjør der den utbetalte ytelsen har vært for lav eller for høy. En samlet komité har her – tross ulike syn blant de berørte – valgt å støtte regjeringas forslag.
En tredje hovedgruppe av forslag gjelder ny politikk som Stortinget ikke tidligere har tatt stilling til, og som det delvis er politisk uenighet om. Det gjelder reduksjon av folketrygdens ytelser under opphold i institusjon under statlig ansvar og i anstalt under kriminalomsorgen. Ytelsene som har størst endringer, er ny og gammel uføretrygd og uførepensjon, ny og gammel alderspensjon, tidligere familiepleier, gjenlevende ektefelle og barnepensjon.
En samlet komité støtter at regelverket harmoniseres for alle de nevnte ytelsene. Reglene må dessuten endres der de er knyttet til begrepene grunnpensjon og tilleggspensjon, som etter hvert vil forsvinne. En samlet komité støtter også de nye reglene for omregningstidspunkt under opphold i institusjon, som innebærer at omregningen skjer i den fjerde måneden etter innleggelse.
En samlet komité støtter dessuten regjeringas forslag om å videreføre dagens regler om at ytelsene ikke skal reduseres ved innleggelse i somatiske sykehusavdelinger. Komiteens mindretall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, har imidlertid i mindretallsforslag nr. 3 bedt regjeringa om å utrede konsekvensene av hel eller delvis likebehandling mellom pasienter i somatiske sykehusavdelinger og pasienter som er innlagt i psykiatriske avdelinger. Mindretallet støtter her Mental Helses påpekning av at dagens praksis kan virke diskriminerende, men ser samtidig at det kan være grunner til at de to pasientgruppene ikke kan ha helt like regler. Derfor er forslaget fra mindretallet at saken utredes før en tar endelig stilling i spørsmålet.
Der det er forskjellig syn mellom flertall og mindretall, er regjeringas forslag om en ny regel som medfører at ytelsene til tidligere familiepleiere, gjenlevende ektefelle, barnepensjon, ny uføretrygd og alderspensjon faller helt bort under straffegjennomføring i en av kriminalomsorgens anstalter. Komiteens mindretall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, mener at dette er å gå for langt, fordi disse ytelsene er opptjent på et grunnlag som ikke har noe å gjøre med de kriminelle handlingene som er begått, og anbefaler Stortinget å stemme imot disse forslagene. De bør etter mindretallets mening heller sidestilles med opphold i institusjon. Mindretallet har også merket seg at en tilsvarende regel ikke foreslås for krigspensjonister og deres barn og eventuelle etterlatte. Komiteens flertall derimot, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, støtter regjeringas forslag om at pensjonister og yrkesaktive bør likestilles under straffegjennomføring.
For å gjøre innstillinga i saken så enkel som mulig rundt dette punktet ber komiteen om at avstemninga i denne delen av saken blir lagt opp slik at § 16-12, om ytelser til tidligere familiepleier under straffegjennomføring, stemmes over før § 16-11, om tilsvarende ytelse i institusjon, og på samme måte for gjenlevende ektefelle § 17-14 før § 17-13, for barnepensjon § 18-9 før § 18-8, for alderspensjon §§ 19-22 og 20-23 før henholdsvis § 19-21 og § 20-22, og for uføretrygd § 12-20 før § 12-19. Det enkleste vil være å ta alle disse paragrafene om bortfall av ytelse under straffegjennomføring i én votering før en stemmer over resten av romertall XIV i innstillinga.
Da gjenstår den fjerde hovedgruppa av forslag, sortert etter politikk: Det gjelder forslag der regjeringa nå foreslår omkamp på deler av stortingsvedtaket fra forrige periode, om ny uføretrygd og alderspensjon til uføre. Dette er vedtak som dels er trådt i kraft og som dels skal tre i kraft 1. januar 2015. Det var politisk strid om dem i forrige periode, og det er politisk strid om dem nå.
Det vedtaket fra forrige periode som allerede er trådt i kraft, gjelder vedtaket om delvis skjerming av uføre mot den nye levealdersjusteringen i alderspensjonen. Vedtaket i forrige periode gir halv skjerming fram til 2018 og innebærer livslang skjerming for uføre født 1944–1951. Begrunnelsen var at uføre ikke har samme mulighet til å tilpasse seg levealdersjusteringen som arbeidsføre har, samtidig som vi manglet, og mangler, underlag som kunne vise hvordan den faktiske tilpasninga blant arbeidsføre ville bli. Vedtaket forutsetter at det i 2018 skal foretas en ny vurdering av hvordan skjermingsbestemmelsen skal videreføres. Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre stemte for denne skjermingsbestemmelsen i forrige periode. Regjeringa foreslår nå å fjerne denne bestemmelsen for uføre født fra og med 1948.
Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og SV, har ikke gitt sin tilslutning til regjeringas forslag om å fjerne denne skjermingsbestemmelsen for uføre. Regjeringas forslag til endringer i folketrygdlovens § 19-9 a er derfor tatt ut av komitéinnstillinga og foreligger i stedet som mindretallsforslag fra Høyre og Fremskrittspartiet.
Det samme gjelder regjeringas forslag om å endre de nye bestemmelsene for fastsettelse av inntekt før uførhet, som ble vedtatt i forrige periode og som ennå ikke er trådt i kraft, men som altså skal tre i kraft 1. januar 2015. Denne inntekten – før uførhet – brukes til å fastsette uføregrad. Stortinget vedtok i forrige periode at inntekt før uførhet skulle fastsettes med utgangspunkt i inntekten på uføretidspunktet/året før uføretidspunktet. Regjeringa foreslår nå å endre vedtaket, slik at det er gjennomsnittet av de tre beste av de fem siste årene som skal legges til grunn for fastsettelse av inntekt før uførhet. Dette alternativet ble drøftet i forrige periode og forkastet på grunn av negative virkninger for personer med inntektsøkning kort tid før uføretidspunktet. Da sto alle partiene, unntatt Fremskrittspartiet, bak det vedtaket som ble gjort.
Flertallet i dagens komite – Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og SV – står på vedtaket fra sist og har tatt dette punktet ut av innstillinga. Det foreligger nå som en del av mindretallsforslag nr. 1 fra Høyre og Fremskrittspartiet. Både det vedtaket som ble gjort i forrige periode, og regjeringas forslag i dagens sak krever visse unntak fra hovedregelen for at regelverket ikke skal bli for rigid. Unntaksbestemmelsene blir naturlig nok forskjellige – litt med motsatt fortegn – siden vedtaket fra sist og regjeringas forslag nå er forskjellige.
Komiteens flertall har lagt det som følger av den allerede vedtatte regelen tilbake i innstillinga, mens de unntakene regjeringa har foreslått, og som logisk må avvises av flertallet i dagens sak, framgår av mindretallsforslag nr. 1 fra Høyre og Fremskrittspartiet.
Det siste forslaget, der regjeringas forslag ikke har fått flertall i komiteen, er spørsmålet om differensierte satser for maksimal avkorting for uføre med minsteytelser, der Stortinget har vedtatt 3,3 G for gifte/samboende og 3,5 G for enslige. Stoltenberg II-regjeringa foreslo i Prop. 130 L for 2010–2011 at det skulle være én sats for alle, med 3 G, men Stortingets flertall – Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – endret dette etter avtale i Stortinget. Begrunnelsen var da ønsket om en lempeligere avkorting mot arbeidsinntekt for dem med minsteytelser, og med ca. 70 pst. for alle, uavhengig av sivilstand. Fremskrittspartiet sto da utenfor denne avtalen.
Regjeringa foreslår nå å endre dette til én sats for alle, med 3,4 G. Nåværende komités flertall innstiller på at regjeringas forlag avvises, og har derfor tatt det ut av innstillinga. Det foreligger nå som en del av mindretallsforslag nr. 1 fra Høyre og Fremskrittspartiet.
Da har jeg redegjort for komiteens behandling av saken og innstilling til Stortinget. Komiteens tilråding til romertall I–XIII, XV–XIX, XXI og XXII fremmes av en samlet komité. Under romertall XIV ønsker mindretallet å stemme mot de paragrafene jeg allerede har redegjort for, pluss den ene, § 12-20, som står i innstillingas romertall XX. Innstillingas romertall XX fremmes av komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti når det gjelder § 12-7 til og med § 12-9, med unntak av § 12-9 fjerde ledd, som er enstemmig.
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er imot § 12-20.
For øvrig er komiteens innstilling under romertall XX enstemmig.
Jeg benytter samtidig – for å spare tid – anledninga til å ta opp mindretallsforslag nr. 3, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV og forutsetter at de øvrige mindretallsforslagene tas opp av forslagsstillerne selv, også hvis de har ønsker vedrørende voteringsopplegget i saken, som jeg ikke allerede har vært inne på.
Helt til slutt: Saken er komplisert. Komiteen har hatt kort tid på seg til å behandle den. Vi valgte likevel å behandle saken før sommerferien av hensyn til den magiske datoen 1. januar 2015 når reglene om ny uføretrygd trer i kraft. Det har gjort at det har blitt litt hektisk i komiteen, og som saksordfører vil jeg derfor benytte anledninga til å rette en takk til komitésekretæren, lovkyndige i Stortingets administrasjon, tekstsenteret her på huset og politisk ledelse i departementet for verdifull bistand i forbindelse med komiteens avgivelse og klargjøring av innstillinga før den gikk i trykken. Så vidt jeg kan se, er innstillinga som nå foreligger, om enn komplisert og litt vanskelig tilgjengelig, i overensstemmelse med det som er komiteens mening.
Presidenten: Representanten Lise Christoffersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Stefan Heggelund (H) [17:22:03]: La meg først få lov å benytte anledningen til å takke saksordføreren for hennes arbeid i det som utvilsomt er en komplisert sak.
Velferdsstaten er en av bærebjelkene i samfunnet vårt. Over mange år har vi sammen bygget en struktur som gir oss trygghet, fordi vi vet at den er der når vi trenger den.
Velferdsstaten vi har, er et politisk felleseie. Den skal vi hegne om, men det betyr ikke at velferdsstaten er en statisk størrelse. Som en viktig institusjon i samfunnet vårt må denne også skrus på og justeres for å være bærende i nye tider.
Jeg mener det er en viktig erkjennelse å si at sammen med velferdsstaten har vi også bygget en struktur som kan være overveldende i sin kompleksitet, ikke bare for dem som har behov for de velferdsgodene som storfelleskapet tilbyr, men også for dem som hver dag forvalter dem.
Kompleksitet er ikke i seg selv negativt. Det sier seg selv at i et samfunn med mange forskjellige mennesker, mange forskjellige skjebner og mange forskjellige opplevelser må man ha ordninger og regler som i størst mulig grad ivaretar de forskjellige menneskene på en rettferdig måte. Det er naturlig nok en vanskelig øvelse.
Problemet oppstår når vi har retningslinjer og regler som er så komplekse at de gjør at ressursene som brukes på dem, går ut over ressurser man kunne brukt på andre ting enn byråkrati, eller ved at man ved intrikatheter faktisk gjør at reglene får urimelige utslag. Regjeringen leverer for å unngå dette, og denne proposisjonen er en del av det arbeidet.
La meg gå gjennom noen av forslagene:
Det ene er hvordan vi i dag fastsetter inntekt før uførhet. Målet her er å få én hovedregel, fordi dagens system er unødvendig komplekst. Det baseres på skjønn, og derfor krever det også mye ressurser. Hvis vi lager et regelverk som i mindre grad baserer seg på skjønn, er det riktig at vi forenkler saksbehandlingsprosessen, men det er også riktig og enda viktigere at vi sikrer likebehandling. Helheten i løsningen som er skissert i proposisjonen, nemlig at inntekt før uførhet skal fastsettes av å ta gjennomsnittsinntekten av de tre beste inntektsårene de siste fem årene før uførhet inntraff, sikrer også dem som ikke har hatt inntekt alle de årene.
Én av de ordningene som har gitt urettferdige utslag, er skjermingstillegget til uføres alderspensjon. Vi har i dag et system hvor uføre samlet sett får en høyere alderspensjon enn ikke-uføre med like høy opptjening, og som går av før fylte 67 år. Jeg synes det i denne sammenheng er relevant å vise til et eksempel gitt til oss av Jens Stoltenberg – et eksempel som jeg vet det er blitt referert til i denne salen tidligere, beleilig nok ikke av representanter fra Jens Stoltenbergs parti, i hvert fall ikke som jeg har klart å finne.
Poenget i eksemplet er hva som skjer med to 64-åringer med samme inntektshistorie, der den ene blir ufør og den andre går av med alderspensjon og tar ut AFP som 64-åring. Det som skjer, er at ved å skjerme uføre for levealdersjustering vil vedkommende som blir ufør, få en bedre pensjon enn AFP-pensjonisten.
Jeg synes også eksemplet som presenteres i proposisjonen, er ganske talende for urimeligheten i dette: Hvis en i privat sektor som ikke har AFP, går av med tidligpensjon når han er 62 år, vil denne personen få en pensjon som er 30 pst. lavere enn en ufør med samme opptjening, som går over til alderspensjon ved 67 år.
I mange tilfeller er det helt rimelig at man går av med tidligpensjon, uten at man nødvendigvis er for syk til å jobbe, og da har man ikke mulighet til å kompensere for levealdersjusteringen ved å jobbe mer. Det understreker urimeligheten i skjermingstillegget.
Men jeg opplever at det ikke bare er Høyre og Fremskrittspartiet som ser at dette er en urettferdig effekt. Det er jo grunnen til at man ønsker hele ordningen evaluert i 2018. Det som skjedde den 12. desember 2011, var at man stemte for en ordning som man på forhånd visste ville ha urimelige konsekvenser. Det største regjeringspartiets leder hadde til og med forklart akkurat hvordan urimeligheten kunne slå ut, og derfor sier man at ordningen skal evalueres og muligens forandres på et senere tidspunkt.
Det høres, med respekt å melde, ut som en merkelig måte å drive politikk på, og vi kunne faktisk gjort noe med denne urimeligheten i dag. Dessverre må vi konstatere at det ikke ble slik.
Jeg tar med det opp de av forslagene som regjeringen har fremmet, og som det ikke er flertall for i komiteen.
Presidenten: Representanten Stefan Heggelund har tatt opp de forslagene han refererte til.
Tor André Johnsen (FrP) [17:27:20]: Dette er en vanskelig og krevende sak, som flere har vært inne på, og derfor vil også jeg takke saksordføreren for godt håndverk. Det er en omfattende sak å være saksordfører for.
Jeg har også lyst å takke Heggelund for et glimrende innlegg, hvor essensen i saken oppsummeres på en meget god måte.
Denne saken burde egentlig vært litt enklere enn det noen nå har gjort den til. Her er vi dessverre vitne til at opposisjonen spiller et politisk spill, istedenfor å bli med på fornuftige regelendringer på dette meget kompliserte og meget viktige feltet.
Forrige gang Stortinget behandlet uførepensjon var det en del usikkerhet om hvordan kommende pensjonister ville forholde seg til reglene. Et flertall mente derfor at det var fornuftig å være forsiktig med endringer for de uføre. Nå skal jeg ikke rippe opp i den gamle striden, men vil heller vise til at det i dag er en tydelig uvilje i denne salen mot å forholde seg til det vi nå vet, som er langt mer enn det vi visste den gangen.
Et viktig moment her er kompleksiteten i reglene. For vanskelige regler er et hinder for den enkelte, en merutgift for det offentlige og gjør det vanskeligere å se konsekvensene av ordningene.
Regjeringens forslag har som mål å forenkle regelverket. Det synes jeg er meget fornuftig. Det vil jeg også tro at de fleste i denne salen faktisk synes. Følgelig kan jeg ikke med min beste vilje forstå hvorfor noen ikke vil forandre regelverket – med mindre de kun er ute etter å lage litt vanskeligheter i et politisk spill.
De foreslåtte endringene vil også passe som hånd i hanske med tankegangen om at det skal lønne seg å jobbe. Alle vil jo at det skal bli enklere for uføre å utnytte en eventuell restarbeidsevne. For samfunnet og ikke minst for den enkeltes del er dette viktig. Da må det være hensiktsmessig å lage regler som gjør det enklere for uføre å kunne arbeide mer og tjene mer penger. I tillegg må man lage enklere regler for fastsettelse av pensjon for dem som har vært uføre, og det må ikke minst være rettferdighet i behandlingen av ulike grupper.
Det er verd å nevne at de aller fleste forslagene ikke har nevneverdig proveny, og at de ikke nødvendigvis foreslås for å spare penger. Forskjellene for dem som omfattes av det, er ikke så store, og det at man sparer en del på administrasjon blir bare en ekstra bonus i tillegg. Hovedbudskapet i saken er nettopp å stimulere og motivere folk til å prøve å stå lenger i arbeid og bidra mer i samfunnet. Det er kun forslaget om å endre reglene for skjermingstillegget som har en vesentlig budsjettmessig besparelse. Allikevel er det ikke besparelsen som er hovedmotivasjonen for forslaget. Dette gjøres fordi man ser at kun et mindretall av de arbeidsføre står i arbeid til etter fylte 67 år, mens uføre får full opptjening til fylte 67 år og i tillegg et skjermingstillegg til alderspensjonen.
Jeg kan virkelig ikke forstå hvordan et mulig flertall i denne sak kan mene at dette er forenlig med arbeidslinjen. Jeg mener i hvert fall at det ikke er forenlig med arbeidslinjen, og jeg kan ikke helt se at det er en rimelig ordning, når uføre får en relativt god pensjon sammenlignet med den alderspensjonen som de som ikke blir uføre, får.
Her er det fristende å utfylle eksemplet litt, som representanten Heggelund delvis var inne på: det med Per og Pål. Begge to nærmer seg pensjonsalderen. Begge to har skrantende helse. Begge to kunne nok kanskje blitt uføre, og begge to går til lege. Per ender opp som ufør, mens Pål nekter å gi seg. Han biter tennene sammen og tar problemene i seg, får tilrettelegging og tilpasning på arbeidsplassen sånn at han klarer å stå i arbeidslivet til han er 67 år. Men hva er det som skjer da? Det som skjer, er at sliteren blir pensjonstaper sammenlignet med den andre. Er dette rettferdig? Jeg bare spør.
Det er synd at grunnen til at fornuftige forenklinger kanskje ikke blir vedtatt i dag, delvis skyldes et politisk spill. Det er kanskje ikke overraskende at Arbeiderpartiet går mot saken slik det nå er, siden de tross alt sikkert har litt problemer med å innrømme at de har etterlatt seg et villnis av byråkratiske regler. Men jeg hadde virkelig håpet at både Venstre og Kristelig Folkepartiet ville forholdt seg til arbeidslinjen, og at de kunne vært med og støttet tanken om at det skal lønne seg å jobbe, også når det gjelder uføre. Hvilket incentiv har de uføre for å jobbe når de vet at de uansett vil få lik alderspensjon?
Men jeg er i hvert fall optimist. Jeg er overbevist om at det neste gang denne saken kommer opp igjen vil bli flertall for det som Høyre og Fremskrittspartiet nå går inn for.
Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [17:32:36]: Først må jeg si at jeg er glad for den nye uførereformen og glad for det arbeidet som er blitt gjort over lang tid, for jeg tror den nye uførereformen som trer i kraft fra 1. januar 2015, vil bli bedre enn den vi har hatt. Så vil jeg takke saksordføreren for et glimrende innlegg og en glimrende jobb. For oss som ikke sitter i komiteen, har det vært veldig bra å få følge både innleggene i dag og det arbeidet som er blitt gjort i løpet av komiteens behandling. Jeg vil takke både saksordføreren og komiteen for det.
Siden vi ikke sitter i komiteen, har jeg behov for å komme med en stemmeforklaring på hvordan vi har tenkt i de ulike sakene. Jeg kan vise til min gode sentrumskollega i komiteen, Sveinung Rotevatn og Venstre, for vi følger dem langt på vei, i tillegg til at vi også støtter forslaget fra Arbeiderpartiet.
Men for å begynne med fastsettelse av inntekt før uførhet: Vi står på det samme som vi gjorde i forrige periode, og det vil si at vi kommer til å støtte at det fortsatt skal være det siste året som skal legges til grunn, og ikke gjennomsnittet av de tre beste av de fem siste inntektsårene. Jeg kan forstå at gjennomsnittet av de tre beste av de fem siste årene fungerer bra og er riktig for selvstendig næringsdrivende, men for de aller fleste vil det være sånn at man får en økt lønnsøkning hele veien, slik at man rett før man blir ufør, vil ha en høyere lønn og en høyere inntekt som da bør legges til grunn for uføretrygden.
Når det gjelder om en skal ha 3,4 G, som er foreslått lagt til grunn, eller om en skal ha 3,3 G eller 3,5 G, som flertallet i komiteen støtter, er vi, som sagt, på samme linje som flertallet i komiteen, og vi vil opprettholde det som er: 3,3 G og 3,5 G. Dette var det mye debatt om i forrige periode. Som saksordføreren glimrende redegjorde for, ble Stoltenberg-regjeringas forslag om 3 G endret i Stortinget, nettopp fordi vi så at det slo feil ut. Det er riktig at 3,4 G vil gi en annen avkortning på inntekten som en har utover fribeløpet, men det vil allikevel være en større avkortning for uføre som velger å jobbe, riktignok for enslige som velger å jobbe, fordi for gifte vil den jo bli økt fra 3,3 G til 3,4 G. Men hvis en følger arbeidslinja, som både Fremskrittspartiet og Høyre har vært opptatt av, vil en jo sitte igjen med mindre for enslige som velger å jobbe lenger, så i den forstand er dette et forslag som går motsatt vei. Men det vi har vektlagt her, og som jeg vil peke på, er at hvis en ser på dem som har størst utfordringer, er det ofte enslige uføre som er i den kategorien.
Når det gjelder skjerming av levealder, mener jeg at det er et av de viktigste poengene. Jeg skjønner at både Høyre og Fremskrittspartiet, som var imot i forrige periode, ønsker å ta en omkamp nå, men jeg klarer ikke å se at det kommer noen gode argumenter nå som vi ikke visste om da vi vedtok det sist. Det var vel representanten Johnsen som var inne på det, som viste til at vi vil vente til 2018. Ja, det er fordi at vi da vet mer om hvordan systemet slår ut. Vi har ønsket å unnta uføre for levealdersjustering, eller skjerme dem, iallfall delvis, nettopp fordi levealdersjustering jo handler om at det skal lønne seg å stå lenger i jobb. Det skal være et insentiv for å stå lenger i jobb, noe som uføre ikke kan. Det er derfor de er uføre. Derfor vil vi, etter evalueringa i 2018, være med og tilpasse det sånn at det blir ca. det samme for uføre som for andre arbeidstakere, og det mener jeg er et mye bedre system enn i dag å si at sånn kommer det til å bli.
Så til forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, forslag nr. 3. Det kommer jeg til å støtte. Jeg mener at saksordføreren på en god måte redegjorde for hva som er tankegangen rundt det. Jeg er helt enig i at vi i hvert fall kan være med på å utrede det. Vi kan se på forskjellen på psykiatriske og somatiske avdelinger, og det synes jeg iallfall er bra å få utredninger av.
Vi ønsker også å støtte Arbeiderpartiet, som vel står alene i innstillinga når det gjelder kriminalomsorgens anstalter og opphold der. Jeg er enig i argumentasjonen om at det er forskjell på rettigheter som er opparbeidet, og rettigheter som ikke er det. Vi mener at det blir feil at man skal bli fratatt opparbeidede rettigheter dersom man soner i kriminalomsorgens anstalter. Nå vet jeg ikke paragrafer og kapitler, men det håper jeg kan gjøres på en grei måte når avstemminga skal tas utover kvelden.
Presidenten: Det regner vi med.
Sveinung Rotevatn (V) [17:37:57]: Det er einigheit både i komiteen og mellom Venstre og regjeringa om ein god del av forslaga i denne store saka, så eg vil bruke tida mi på å utdjupe dei tre områda der det ikkje er einigheit, og der Venstre er med på å danne eit anna fleirtal. Fellesnemnaren for dei tre spørsmåla er at Venstre var med på eit anna fleirtal då ein gjorde forlik om dei spørsmåla i førre stortingsperiode, og at det sidan den gongen ikkje har skjedd noko som gjer at det etter våre vurderingar har endra seg. Med andre ord er det ikkje riktig, som representanten Johnsen antydar, at ein spelar eit politisk spel. Ein gjer det stikk motsette.
Først til det som gjeld fastsetjing av inntekt før uførleik. I lov av 16. desember 2011 nr. 59 går det fram at ein skal fastsetje uføregraden ved å samanlikne inntekt før uførleik med den inntekta ein reknar med at vedkomande vil kunne skaffe seg ved å utnytte restarbeidsevna si. Inntekt før uførleik for arbeidstakarar blir fastsett med utgangspunkt i pensjonsgjevande inntekt i uføreåret eller året før.
Regjeringa foreslår, grunngjeve med eit ønske om forenkling, følgjande endringar: Ein skal berekne inntekt før uførleik på same måte for arbeidstakarar og sjølvstendig næringsdrivande, og inntekta skal bli sett lik gjennomsnittet av dei tre beste av dei fem siste inntektsåra før uførleiken byrja. Dette spørsmålet blei vurdert i førre periode. Ein kom til motsett konklusjon fordi nokon då ville få ei lågare uføregrad enn det den reduserte stillingsdelen skulle tilseie. Dette faktumet har ikkje endra seg, og Venstre støttar derfor ikkje regjeringas endringsforslag.
Så til skjermingstillegget, som har vore det mest omtalte her. I Prop. 130 L for 2010–2011 foreslo dåverande regjeringa Stoltenberg II at uføre sin alderspensjon i utgangspunktet skulle justerast etter levealder etter same reglar som dei yrkesaktive sin alderspensjon, men at årskulla 1944–1951 frå 2011 skulle få ei delvis skjerming for verknaden av levealdersjusteringa med 0,25 pst. fordi det knytte seg uvisse til korleis arbeidsføre ville tilpasse seg dei nye reglane.
I 2018 skulle ein så vurdere korleis skjerminga skulle vidareførast, basert på dei arbeidsføre si faktisk tilpassing til den nye levealdersjusteringa og utviklinga i talet på uføre. Grunngjevinga var at grunnlaget for ein permanent regel var for spinkelt.
Regjeringa føreslår i dag å oppheve ordninga med skjermingstillegg for uføre født frå og med 1948. Det inneber at alderspensjonen til uføre heretter blir levealdersjustert på same måten som alderspensjonen til arbeidsføre.
I samband med høyringa vi hadde, der det som nemnt dessverre var få deltakarar, bad Landslaget for offentlige pensjonister om at Stortinget opprettheld sitt tidlegare vedtak om delvis skjerming og gjer ei ny vurdering i 2018, som planlagt. På det tidspunktet vil ein ha betre kunnskap om korleis arbeidsføre faktisk tilpassar seg den nye levealdersjusteringa av alderspensjonen. Grunngjevinga var at uføre får dobbel ulempe ved at dei har lågare inntekt enn yrkesaktive i tida før alderspensjonering, samtidig som de er avskorne frå moglegheita til å jobbe lenger for å motverke effekten av levealdersjusteringa.
Venstre støttar ikkje regjeringas forslag til endringar i folketrygdlova på dette punktet. Vi snakkar her om ei gruppe med særs låg inntekt i utgangspunktet, og før ein vurderer full levealdersjustering bør vi samle meir kunnskap om effektane av reforma vi er i gong med å gjennomføre. Venstre kan vanskeleg sjå at det har skjedd noko sidan 2011 som gjev grunn til at vurderinga det dåverande stortingsfleirtalet gjorde, ikkje skal stå seg.
Så til spørsmålet om minsteinntekt før uførleik. Regjeringa har føreslått å oppheve den tidlegere vedtekne forskjellen i minsteinntekt før uførleik etter sivilstand på 3,3 gonger grunnbeløp for gifte/sambuarar og 3,5 gonger grunnbeløpet for einslege, og erstatte den med ein felles sats på 3,4.
I førre perioden føreslo komiteens fleirtal, alle unntatt Framstegspartiet, å endre den nedre grensa for inntekt før uførleik frå 3 G, som ein føreslo frå regjeringa si side for alle, til 3,3 G for gifte/sambuande og 3,5 G for einslege. Grunngjevinga då var å redusere de maksimale avkortingssatsane for uføre med minsteyting og å styrkje insentiva til å ta i bruk faktisk inntektsevne.
Valet mellom lik eller differensiert sats for einslege og ektepar/sambuarar er ei avveging mellom ulike omsyn – absolutt – men fleirtalet valte å leggje størst vekt på at reduksjonen i uføretrygda ved inntekt over inntektsgrensa blir den same, uavhengig av sivilstand, med maksimale avkortingssatsar på ca. 70 pst. for begge grupper. Venstre meiner framleis det og støttar derfor ikkje regjeringas forslag til felles sats for einslege og gifte/sambuarar.
Avslutningsvis vil eg også få lov til å takke saksordføraren for ein solid jobb, for å ha losa dette trygt i hamn etter kvart. Eg deler nok også saksordføraren si merknad om språket, forma og tilgjengelegheita til proposisjonen. Det er bra at det vert sagt, og vi håpar det blir lytta til.
Til sist, sjølv om det bør gå fram av det som ligg der, vil Venstre stemme mot mindretalsforslaga nr. 1 og 2, frå Høgre og Framstegspartiet, i tillegg til at vi vil stemme mot mindretalsforslag nr. 3, der det på bakgrunn av førre talaren sitt innlegg ser ut til å kunne bli ei skarp votering.
Statsråd Robert Eriksson [17:43:23]: La meg minne om at Stortinget i 2011 vedtok Prop. 130 L, som la grunnlaget, selve retningen, for en ny uførepensjonsordning. Jeg kan være enig med saksordføreren i at dagens pensjonsordning og pensjonsordningen folketrygden kan være både komplisert, innfløkt og vanskelig å forstå. Det vil alltid være en utfordring, og vi tar med oss signaler tilbake om hvordan man skal gjøre det mest mulig forståelig og pedagogisk, og hvordan man skal følge det opp.
Jeg har vært med på å behandle alle de pensjonssakene som har vært til behandling i Stortinget siden 2005, og jeg registrerer at denne proposisjonen ikke skiller seg ut i forhold til hvordan andre proposisjoner om pensjonsreformen er lagt fram og skrevet – sånn at også det er sagt.
Det er sagt mye om de ulike forslagene. Jeg registrerer at Stortinget på flere punkter ikke er enig med regjeringen. Det er Stortingets suverene rett til å være det. Det er slik i et folkedemokrati at det er demokratiet som bestemmer, og Stortinget som fatter vedtak. Samtidig synes jeg at en del av de vedtakene som fattes, er ukloke. Jeg synes det burde vært tettet en del åpenbare hull i den ordningen som er nå. Dette ønsker jeg å komme litt tilbake til.
La meg starte med det saksordføreren også var inne på, at forslaget etter mitt skjønn innebærer ytterligere og betydelige forenklinger i forhold til de vedtakene som er gjort tidligere. Vi opphever de særlige bestemmelsene om uføretrygd til hjemmearbeidende ektefelle, og gir nye regler om reduksjon og bortfall av ytelser under opphold i statlige institusjoner og ved straffegjennomføring.
Så til det som gjelder levealdersjustering. Stortingets forutsetning, slik jeg leser innstillingen og proposisjonen, var at det i 2011 var en samlet arbeids- og sosialkomité, som ved behandlingen understreket at alderspensjon for uføre skal stå i rimelig forhold til arbeidsføres alderspensjon. Det står klart og tydelig i innstillingen at regjeringen legger fram et forslag om å ta bort skjermingsfradraget for 1948–1951-kullene. Det kun laget et skjermingsfradrag fram til 1951-kullet. Dette vil faktisk føre til at det vil stå i rimelig forhold. Det som skjer, er nettopp det representanten Heggelund pekte på, at i enkelte tilfeller vil en person som blir uføretrygdet i en gitt alder, kunne få mer i pensjon enn en person som står i arbeidslivet fram til 67 år og tar ut alderspensjonen sin. Regjeringens forslag ville ført til at de ville fått omtrent lik alderspensjon. Det synes jeg står i sammenheng med det som Stortinget vedtok i 2011, nemlig at dette skal stå i rimelig samsvar. Jeg registrerer at flertallet i Stortinget viker bort fra det prinsippet, men at det ikke skal være førende for årskullene fram til 1951.
Jeg registrerer også at uføres inntekt før uførhet har vært en del av diskusjonen. Jeg synes også her at regjeringen har lagt opp til å tette åpenbare hull i det som var. Hvis vi tar utgangspunkt i minstegrensen som Stortinget bestemte skulle være på 3,3 G for gifte og samboende og 3,5 G for enslige, blir det for meg noe underlig at hvis en enslig person med lav opptjening som blir uføretrygdet, går til det skritt å gifte seg, kommer man i en situasjon der man ikke er berettiget til å få uføretrygd og mister så uføreytelsen sin. Man ville få et brev fra Nav om at Nav er glad for at man har flere å dele regningene med, men at man ikke lenger er berettiget til inntektssikringen. Slike situasjoner, de tilfellene, har man villet unngå. Det hullet i det sosiale sikkerhetsnettet, det hullet i uføreordningen, hadde vist seg å bli tettet om man hadde fulgt regjeringens politikk på det området. Da hadde man ikke diskriminert eller forskjellsbehandlet gifte og samboende sammenlignet med enslige. Det mener jeg ville vært god og fornuftig politikk.
Det blir også sagt når det gjelder gjennomsnittsberegningen av tre av de fem årene, vil det bli mer komplisert, og at det nærmest er å gå bort fra det som har vært tenkningen tidligere. Nei, jeg mener at også på det området er det å tette et åpenbart hull i pensjonssystemet og i uføreordningen. Det regjeringen foreslår er likebehandling mellom selvstendig næringsdrivende og mange arbeidstakere. Det betyr at man har fått mer enhetlige regler, som er lettere å praktisere. Det har minsket risikoen for forskjellsbehandling. Det er altså et betydelig enklere system. La meg ta et eksempel: En person kjenner seg sliten og tenker at det kanskje er alderen som gjør det, og går ned i stilling. Vedkommende går til lege kanskje ett og et halvt år etterpå og finner ut at man er syk. Så skal man fastsette uføretidspunktet. Ved at man fortsatt har den ordningen som flertallet går inn for, opprettholder man gråsoneproblematikken. Man opprettholder skjønnsvurderingen, man opprettholder et mer byråkratisk, tungrodd system som er mindre treffsikkert for den enkelte. Det synes jeg er uheldig, og jeg skulle gjerne ha sett at man hadde støttet forslagene fra regjeringen. Hele intensjonen fra regjeringen har rett og slett vært å tette åpenbare hull som kan få negative konsekvenser for folk, og sørge for et mer forenklet regelverk, et mer likt regelverk, og ikke minst et regelverk som er lettere å etterleve.
Så har jeg lyst til slutt å få lov til å uttrykke at jeg er dog tilfreds med at vi nå har fått på plass alle de vedtak og forslag som må til for å få et regelverk som gjør at man kan ferdigstille implementeringen av ny uføretrygd fra 1. januar 2015. Det er en stor reform, det er en viktig reform – en reform som alle sammen er enige om i Stortinget – der man får en moderne uføreordning som gjør at man kan kombinere arbeid og uførhet på en god, riktig og moderne måte i fremtiden.
Presidenten: Ingen flere har bedt om ordet.
Lise Christoffersen (A) (fra salen): President! Jeg prøvde å be om ordet. Jeg tegnet meg til et kort innlegg.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Lise Christoffersen (A) [17:52:16]: Jeg skal ikke trekke ut tida, for vi har vært enige i komiteen om at det som er viktig her, er å få fram sakens realiteter og likheter og forskjeller. Det var bare én ting som var en åpenbar misforståelse: Representanten Ropstad nevnte at Arbeiderpartiet sto alene når det gjaldt reglene ved straffegjennomføring, men det er altså Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som sammen kommer til å stemme mot – sånn at ikke det blir stående i referatet.
Ellers hadde det vært fristende å gå løs på mange av argumentene her, men jeg vil bare minne om at når vi diskuterer regelverksendringer i folketrygden, kan det ofte være litt skummelt å basere seg på typetilfeller. Det er ofte det vi er henvist til, men det gir ikke alltid et riktig bilde av virkeligheten. Derfor er det etter flertallets mening fornuftig å vente til 2018, sånn som vi har sagt, og så gjøre en vurdering og se hvordan virkeligheten da ser ut, når vi har mer erfaring.
Presidenten: Da vil presidenten forsikre seg om at det ikke er flere som ikke har kommet opp på talerlisten – det er det ikke – og sak nr. 17 er ferdigbehandlet.
Votering i sak nr. 17
Presidenten: Under debatten er det satt fram i alt tre forslag. Det er
forslagene nr. 1 og 2, fra Stefan Heggelund på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet
forslag nr. 3, fra Lise Christoffersen på vegne av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti
Presidenten: Det voteres først over forslag nr. 2 fra Høyre og Fremskrittspartiet. Forslaget lyder:
«I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:
I § 19-9 a gjøres følgende endringer:
Overskriften skal lyde:
§ 19-9 a. Overgang fra uførepensjon til alderspensjon for personer født i 1944–1947
§ 19-9 a første ledd første punktum lyde:
Personer som er født i 1944–1947 og som mottok uførepensjon ved fylte 67 år, får et tillegg til alderspensjonen.»
Votering:
Forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet ble med 55 mot 49 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl. 22.59.17)Presidenten: Det voteres over forslag nr. 3, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Forslaget lyder:
«Stortinget ber regjeringen utrede konsekvensene av å likebehandle personer som er innlagt i psykiatriske sykehusavdelinger med personer som er innlagt i somatiske sykehusavdelinger, slik at begge pasientgrupper fritas for reduksjon i sine ytelser fra folketrygden. Regjeringen bes om å komme tilbake til Stortinget på egnet måte, med en vurdering av hel, eventuelt delvis likebehandling.»
Kristelig Folkeparti har varslet at de vil støtte forslaget.
Votering:
Forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ble med 54 mot 50 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl. 22.59.45)Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre slikt vedtak til
lov
om endringer i folketrygdloven, lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (tilpasninger til ny uføretrygd i folketrygden og ny uførepensjonsordning for offentlig tjenestepensjon)
I
I lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner gjøres følgende endringer:
§ 3 nr. 4 første ledd første punktum skal lyde:
Får den skadede fri kur og pleie i institusjon under statlig ansvar, eller i anstalt under kriminalomsorgen, ytes stønad med uforandret beløp til og med den tredje kalendermåneden etter den måneden forpleiningen tok til.
§ 3 nr. 4 nytt tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsene i første og andre ledd gjelder ikke for opphold i somatiske sykehusavdelinger.
§ 3 nr. 4 nåværende tredje, fjerde og femte ledd blir nye fjerde, femte og sjette ledd.
§ 13 tolvte ledd første punktum skal lyde:
Får enken fri kur og pleie i institusjon under statlig ansvar, eller i anstalt under kriminalomsorgen, ytes stønad med uforandret beløp til og med den tredje kalendermåneden etter den måneden da forpleiningen tok til.
§ 13 tolvte ledd fjerde punktum og nytt femte punktum skal lyde:
For øvrig gjelder bestemmelsene i § 3 nr. 4 fjerde og sjette ledd tilsvarende. Bestemmelsene i leddet her gjelder ikke for opphold i somatiske sykehusavdelinger.
§ 15 niende ledd skal lyde:
Til barn som får fri kur og pleie i institusjon under statlig ansvar, eller i anstalt under kriminalomsorgen, skal pensjonen etter utløpet av den tredje kalendermåneden etter den måneden da forpleiningen tok til, utgjøre 37 prosent av barnepensjonen utenfor institusjon og ikke mindre enn 25 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Barnepensjon til søsken av barn i institusjon skal omregnes og ytes med det beløp som vedkommende søsken ville få om de alene var berettiget til barnepensjon. Bestemmelsen i § 3 nr. 4 sjette ledd gjelder tilsvarende. Bestemmelsene i leddet her gjelder ikke for opphold i somatiske sykehusavdelinger.
§ 18 nr. 1 første ledd skal lyde:
Dersom det ytes invalidepensjon etter denne lov og pensjon fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, skal den delen av tilleggspensjonen som svarer til uføregraden på grunn av krigsskade, gå til fradrag i invalidepensjonen. Er pensjonsgivende inntekt i folketrygden større enn invalidens fulle krigspensjon tillagt 50 prosent, skal fradragsbeløpet svare til tilleggspensjon beregnet på grunnlag av fullpensjonen tillagt 50 prosent. For øvrig gjelder lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser 6. juli 1957 nr. 26 (samordningsloven) § 24.
§ 18 nr. 1 andre ledd oppheves.
§ 18 nr. 1 nåværende tredje ledd blir andre ledd og skal lyde:
Dersom det ytes invalidepensjon etter denne lov og arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden, gjelder første ledd første punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom arbeidsavklaringspengene eller uføretrygden er gradert eller redusert for trygdetid, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
§ 18 nr. 1 nåværende fjerde ledd og femte ledd blir tredje og fjerde ledd.
§ 18 nr. 1 nåværende sjette ledd blir femte ledd og skal lyde:
Dersom det ytes enkepensjon etter denne lov og arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden, gjelder tredje ledd første og andre punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom arbeidsavklaringspengene eller uføretrygden er gradert eller redusert for trygdetid, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
§ 18 nr. 1 nåværende sjuende ledd blir sjette ledd.
II
I lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for sivilpersoner og hjemmestyrkepersonell gjøres følgende endringer:
§ 6 nr. 4 første ledd første punktum skal lyde:
Får den skadede fri kur og pleie i institusjon under statlig ansvar, eller i anstalt under kriminalomsorgen, ytes stønad med uforandret beløp til og med den tredje kalendermåneden etter den måneden forpleiningen tok til.
§ 6 nr. 4 nytt tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsene i første og andre ledd gjelder ikke for opphold i somatiske sykehusavdelinger.
§ 6 nr. 4 nåværende tredje, fjerde og femte ledd blir nye fjerde, femte og sjette ledd.
§ 17 nr. 3 åttende ledd første punktum skal lyde:
Får enken fri kur og pleie i institusjon under statlig ansvar, eller i anstalt under kriminalomsorgen, ytes stønad med uforandret beløp til og med den tredje kalendermåneden etter den måneden da forpleiningen tok til.
§ 17 nr. 3 åttende ledd fjerde punktum og nytt femte punktum skal lyde:
For øvrig gjelder bestemmelsene i § 6 nr. 4 fjerde og sjette ledd tilsvarende. Bestemmelsene i leddet her gjelder ikke for opphold i somatiske sykehusavdelinger.
§ 19 niende ledd skal lyde:
Til barn som får fri kur og pleie i institusjon under statlig ansvar, eller i anstalt under kriminalomsorgen, skal pensjonen etter utløpet av den tredje kalendermåned etter den måned da forpleiningen tok til, utgjøre 37 prosent av barnepensjonen utenfor institusjon og ikke mindre enn 25 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Barnepensjon til søsken av barn i institusjon skal omregnes og ytes med det beløp som vedkommende søsken ville få om de alene var berettiget til barnepensjon. Bestemmelsene i leddet her gjelder ikke for opphold i somatiske sykehusavdelinger.
§ 23 nr. 1 første ledd skal lyde:
Dersom det ytes invalidepensjon etter denne lov og pensjon fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, skal den delen av tilleggspensjon som svarer til uføregraden på grunn av krigsskade, gå til fradrag i invalidepensjon etter nærværende lov. Er pensjonsgivende inntekt i folketrygden større enn invalidens fulle krigspensjon tillagt 50 prosent, skal fradragsbeløpet svare til tilleggspensjon beregnet på grunnlag av fullpensjonen tillagt 50 prosent. For øvrig gjelder samordningsloven § 24.
§ 23 nr. 1 andre ledd oppheves.
§ 23 nr. 1 nåværende tredje ledd blir andre ledd og skal lyde:
Dersom det ytes invalidepensjon etter denne lov og arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden, gjelder første ledd første punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom arbeidsavklaringspengene eller uføretrygden er gradert eller redusert for trygdetid, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
§ 23 nr. 1 nåværende fjerde og femte ledd blir henholdsvis tredje og fjerde ledd.
§ 23 nr. 1 nåværende sjette ledd blir femte ledd og skal lyde:
Dersom det ytes enkepensjon etter denne lov og arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden, gjelder tredje ledd første og andre punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom arbeidsavklaringspengene eller uføretrygden er gradert eller redusert for trygdetid, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
§ 23 nr. 1 nåværende sjuende ledd blir sjette ledd.
III
I lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn § 4 nr. 3, § 16 nr. 1 bokstav e og § 29 nr. 2 første punktum skal ordet «uførepensjon» erstattes med ordet «uføretrygd».
IV
I lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse gjøres følgende endringer:
§ 24 femte ledd oppheves.
Nåværende § 24 sjette og sjuende ledd blir femte og sjette ledd.
§ 24 a sjette ledd tredje punktum oppheves.
§ 33 tredje ledd siste punktum skal lyde:
Ellers skal den tjenestetiden den avdøde ville ha fått ved å fortsette i stillingen fram til aldersgrensen legges til grunn, men ikke utover 67 år.
§ 35 skal lyde:
Dersom den gjenlevende ektefellen samtidig har alders- eller uførepensjon fra Pensjonskassen eller fra en annen tjenestepensjonsordning, skal enke- eller enkemannspensjonen fra Pensjonskassen reduseres etter bestemmelsene her.
Har den gjenlevende ektefellen alderspensjon, skal pensjonene ikke overstige et beløp som svarer til 60 prosent av summen av den gjenlevendes og den avdødes alderspensjoner. Avdødes alderspensjon regnes av samme pensjonsgrunnlag og tjenestetid som er lagt til grunn for enke- eller enkemannspensjonen. Det overskytende beløpet skal gå til fradrag i enke- eller enkemannspensjonen.
Har den gjenlevende ektefellen uførepensjon, skal enke- eller enkemannspensjonen utgjøre det beløpet som framkommer etter annet ledd når en benytter en beregnet alderspensjon for den gjenlevende ektefellen med samme pensjonsgrunnlag og tjenestetid som uførepensjonen. Dersom uførepensjonen er gradert, skal den beregnede alderspensjonen graderes tilsvarende.
V
I lov 26. juni 1953 nr. 11 om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. gjøres følgende endringer:
§ 8 a femte ledd oppheves.
Nåværende § 8 a sjette og sjuende ledd blir femte og sjette ledd.
§ 8 b sjette ledd tredje punktum oppheves.
§ 16 tredje ledd tredje punktum skal lyde:
Ellers skal den tjenestetiden den avdøde ville ha fått ved å fortsette i stillingen fram til aldersgrensen, legges til grunn, men ikke utover 67 år.
§ 18 skal lyde:
Dersom den gjenlevende ektefellen samtidig har alders- eller uførepensjon fra pensjonsordningen eller fra en annen tjenestepensjonsordning, skal enke- eller enkemannspensjonen fra pensjonsordningen reduseres etter bestemmelsene her.
Har den gjenlevende ektefellen alderspensjon, skal pensjonene ikke overstige et beløp som svarer til 60 prosent av summen av den gjenlevendes og den avdødes alderspensjoner. Avdødes alderspensjon regnes av samme pensjonsgrunnlag og tjenestetid som er lagt til grunn for enke- eller enkemannspensjonen. Det overskytende beløpet skal gå til fradrag i enke- eller enkemannspensjonen.
Har den gjenlevende ektefellen uførepensjon, skal enke- eller enkemannspensjonen utgjøre det beløpet som framkommer etter annet ledd når en benytter en beregnet alderspensjon for den gjenlevende ektefellen med samme pensjonsgrunnlag og tjenestetid som uførepensjonen. Dersom uførepensjonen er gradert, skal den beregnede alderspensjonen graderes tilsvarende.
VI
I lov 26. november 1954 nr. 3 om stønad ved krigsskade på person gjøres følgende endringer:
§ 28 første ledd skal lyde:
Har noen rett til sykepenger eller uførepensjon etter denne lov og samtidig rett til uførepensjon eller sykepenger etter en av lovene om krigspensjonering, etter lov om yrkesskadetrygd eller uføretrygd beregnet etter særreglene for yrkesskade i kapittel 13 i lov om folketrygd, skal stønaden etter denne lov ikke være større enn at den samlede stønad svarer til hva han ved full ervervsuførhet ville hatt krav på etter den lov som gir ham den høyeste stønad.
VII
I lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere § 8 andre ledd første punktum og § 21 tredje ledd skal ordet «uførepensjon» erstattes med ordet «uføretrygd».
VIII
I lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser gjøres følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser 6. juli 1957 nr. 26 (samordningsloven)
§ 3 skal lyde:
Loven omfatter enke- og enkemannspensjon etter lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse § 34 (bruttopensjon). Enke- og enkemannspensjon etter samme lov § 33 (nettopensjon) og barnepensjon omfattes bare av kapittel II. Det samme gjelder for tilsvarende brutto- og nettopensjoner fra andre tjenestepensjonsordninger.
Loven omfatter midlertidig uførepensjon og uførepensjon etter lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse § 28 andre ledd (bruttopensjon). Midlertidig uførepensjon og uførepensjon etter samme lov § 28 første ledd (nettopensjon) omfattes bare av kapittel II. Det samme gjelder for tilsvarende brutto- og nettopensjoner fra andre tjenestepensjonsordninger.
Loven omfatter ikke menerstatning etter folketrygdloven § 13-17.
Forsørgingstillegg skal regnes som en del av pensjonen ved samordning etter kapitlene II og III og §§ 16 og 17.
§ 9 første punktum skal lyde:
Uførepensjoner fra to eller flere tjenestepensjonsordninger der alle pensjonene enten er bruttopensjoner eller nettopensjoner, se § 3 andre ledd, samordnes etter tilsvarende regler som gjelder for to eller flere alderspensjoner etter § 7.
§ 10 første punktum skal lyde:
Uførepensjon som omfattes av § 3 andre ledd første og tredje punktum og alderspensjon, skal samordnes etter tilsvarende regler som gjelder for to eller flere alderspensjoner etter § 7.
Kapitel IV overskriften skal lyde:
Kapitel IV. Pensjoner fra tjenestepensjonsordning, personskadetrygd, alderspensjon (grunnpensjon) og uføretrygd fra folketrygden
§ 16 nr. 1 første punktum skal lyde:
§ 17 bokstav b skal lyde:
I § 19 overskriften skal ordet «uførepensjon» erstattes med ordet «uføretrygd».
§ 19 første ledd første punktum skal lyde:
Alderspensjon og enke- og enkemannspensjon fra tjenestepensjonsordning samordnes med alderspensjon fra folketrygden etter følgende regler, jf. også § 24:
§ 19 andre ledd første punktum skal lyde:
Bestemmelsene i første ledd nr. 1 og 3 gjelder tilsvarende når tjenestepensjonen er en alderspensjon som gis før fylte 67 år, eller en enke- og enkemannspensjon, og ytelsen fra folketrygden er uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger.
I § 20 overskriften, § 20 tredje ledd første punktum, § 21 tredje ledd og § 22 nr. 1 første ledd skal ordet «uførepensjon» erstattes med ordet «uføretrygd».
§ 22 nr. 2 første ledd skal lyde:
Pensjon som enke har rett til fra tjenestepensjonsordning eller etter lov av 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd, skal settes ned med et beløp som svarer til ¾ av folketrygdens grunnbeløp når det ytes pensjon til gjenlevende ektefelle fra folketrygden. For uførepensjon fra tjenestepensjonsordning gjelder bestemmelsen her pensjon som omfattes av § 3 andre ledd første og tredje punktum. Er pensjonen fra tjenestepensjonsordning eller fra yrkesskadetrygden ikke beregnet for full tjenestetid eller hel uførhet, skal fradragsbeløpet avkortes forholdsmessig.
§ 22 nr. 3 første punktum skal lyde:
Bestemmelsene i nr. 2 gjelder tilsvarende for samordning med pensjon eller overgangsstønad etter folketrygdloven § 16-7 og overgangsstønad etter folketrygdloven § 15-7.
§ 23 nr. 1 første ledd bokstav a første punktum skal lyde:
I alderspensjon som er regnet etter full tjenestetid, gjøres fradrag for hele tilleggspensjonen, dog med slik begrensning som måtte følge av nr. 2.
§ 23 nr. 1 nytt tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsene i første ledd gjelder tilsvarende for samordning av alderspensjon fra tjenestepensjonsordning som gis før fylte 67 år og den delen av uføretrygd etter folketrygdloven kapittel 12 som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom uføretrygden er gradert, eller redusert for trygdetid, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp. Gjenlevendetillegg etter folketrygdloven § 12-18 skal ikke inngå i samordningen.
§ 23 nr. 2 andre ledd første punktum skal lyde:
Er tilleggspensjonen fra folketrygden opptjent av to personer, jf. folketrygdloven § 19-16, skal fradraget i gjenlevendes tjenestepensjon være 55 prosent av avdødes egenopptjente tilleggspensjon, dersom det er avdøde som har tjent opp tjenestepensjonen.
Ny § 23 a skal lyde:
§ 23 a. Samordning av enke- eller enkemannspensjon fra tjenestepensjonsordning med uføretrygd fra folketrygden til gjenlevende ektefelle
I enke- eller enkemannspensjon fra tjenestepensjonsordning hvor det skal foretas reduksjon på grunn av den gjenlevendes egen arbeidsinntekt, skal det gjøres fradrag med 50 prosent av den avdødes uføretrygd, det vil si den delen av avdødes uføretrygd som er lagt til grunn ved anvendelsen av folketrygdloven § 12-18. Samordningsfradraget skal likevel ikke være lavere enn differansen mellom avdødes minsteytelse, beregnet etter folketrygdloven § 12-13 andre ledd beregnet med gjenlevendes sivilstand, og 50 prosent av gjenlevendes egen uføretrygd. Er uføretrygden fra folketrygden gradert, skal fradraget settes ned forholdsmessig. Det samme gjelder hvis enke- eller enkemannspensjonen er redusert for inntekt. Er begge ytelsene gradert eller redusert for inntekt, benyttes den laveste graden.
For fraskilte skal bestemmelsene i første ledd gjelde tilsvarende selv om den fraskilte ikke fyller vilkårene for rett til gjenlevendetillegg etter folketrygdloven § 12-18 første ledd.
I enke- eller enkemannspensjon fra tjenestepensjonsordning hvor det ikke skal foretas reduksjon på grunn av den gjenlevendes egen arbeidsinntekt, skal det gjøres fradrag med gjenlevendetillegg etter folketrygdloven § 12-18 første ledd, det vil si at den uføretrygden som enken eller enkemannen har opptjent i sin helhet, betraktes som en fridel og holdes utenfor samordningen.
Det skal ikke gjøres fradrag etter § 19 i loven her ved samordning etter første og andre ledd.
§ 24 nr. 2 oppheves.
Nåværende § 24 nr. 3, 4 og 5 blir nr. 2, 3 og 4.
§ 27 skal lyde:
1. Pensjons- eller trygdeordninger som foretar beregning og utbetaling av ytelser som omfattes av denne loven, skal bistå hverandre med opplysninger om at ytelser er innvilget, endret eller opphørt. Dette gjelder også saker der det ikke skal foretas samordning etter bestemmelsene i loven her. Der ytelsene skal samordnes, skal det utveksles opplysninger som er nødvendig for å foreta samordningen.
2. Nødvendige opplysninger kan utveksles mellom ordningene uten hinder av taushetsplikt. Svikt ved utveksling av opplysninger skal ikke gi grunnlag for erstatning etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning kapittel 2. Departementet gir forskrift om registrering og utveksling av opplysninger (meldesystem).
IX
I lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd gjøres følgende endringer:
§ 11 nr. 4 første ledd skal lyde:
Til enslig person som har rett til pensjon etter denne lov eller sykepenger etter bestemmelsene i pkt. 2, annet eller tredje ledd og som er innlagt i institusjon med fri kost og losji under statlig ansvar eller i anstalt under kriminalomsorgen, skal det fra og med den fjerde kalendermåneden etter den måneden da forpleiningen tok til bare utbetales en så stor del av nevnte ytelser etter denne lov som sammen med de sykepenger, arbeidsavklaringspenger og den pensjon eller overgangsstønad som vedkommende eventuelt har rett til etter lov om folketrygd, svarer til 10 prosent av full og ikke samordnet pensjon etter denne lov, tillagt 15 prosent av folketrygdens grunnbeløp.
§ 11 nr. 4 nytt tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsene i første og andre ledd gjelder ikke for opphold i somatiske sykehusavdelinger.
§ 11 nr. 4 nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.
§ 12 nr. 3 andre ledd skal lyde:
Dersom den skadede etter lov om folketrygd har rett til pensjon som inneholder tilleggspensjon, skal den delen av tilleggspensjonen som svarer til uføregraden på grunn av yrkesskade, gå til fradrag i uførepensjon etter nærværende lov. Er pensjonsgivende inntekt i folketrygden større enn trygdet arbeidsinntekt, skal fradragsbeløpet svare til tilleggspensjon beregnet på grunnlag av trygdet arbeidsinntekt. For øvrig gjelder samordningsloven § 24.
§ 12 nr. 3 tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsene i annet ledd får tilsvarende anvendelse dersom den skadede har tatt ut avtalefestet pensjon som omfattes av samordningsloven § 1 nr. 1 første ledd bokstav d.
§ 12 nr. 3 fjerde ledd skal lyde:
For arbeidsavklaringspenger og uføretrygd gjelder andre ledd første punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom arbeidsavklaringspengene eller uføretrygden er gradert eller redusert for trygdetid, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
§ 19 nr. 1 andre ledd skal lyde:
Dersom enken etter lov om folketrygd har rett til pensjon som inneholder tilleggspensjon eller har rett til avtalefestet pensjon som omfattes av samordningsloven § 1 nr. 1 første ledd bokstav d, skal tilleggspensjonen fra folketrygden og tilleggspensjonen i den avtalefestede pensjonen gå til fradrag i enkepensjonen etter nærværende lov. Er pensjonsgivende inntekt i folketrygden større enn trygdet arbeidsinntekt, skal fradragsbeløpet svare til tilleggspensjon beregnet på grunnlag av trygdet arbeidsinntekt. For øvrig gjelder samordningsloven § 24.
§ 19 nr. 1 tredje ledd skal lyde:
Dersom enken har rett til arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd, gjelder andre ledd første punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom arbeidsavklaringspengene eller uføretrygden er gradert eller redusert for trygdetid, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp.
X
I lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere gjøres følgende endringer:
§ 10 a femte ledd oppheves.
Nåværende § 10 a sjette og sjuende ledd blir femte og sjette ledd.
§ 10 b sjette ledd tredje punktum oppheves.
§ 19 a tredje ledd tredje punktum skal lyde:
Ellers skal den tjenestetiden avdøde ville ha fått ved å fortsette i stillingen fram til aldersgrensen legges til grunn, men ikke utover 67 år.
§ 20 første ledd bokstav a skal lyde:
Har den gjenlevende ektefellen alderspensjon, skal pensjonene ikke overstige et beløp som svarer til 60 prosent av summen av den gjenlevendes og den avdødes alderspensjoner. Avdødes alderspensjon regnes av samme pensjonsgrunnlag og tjenestetid som er lagt til grunn for enke- eller enkemannspensjonen. Det overskytende beløpet skal gå til fradrag i enke- eller enkemannspensjonen.
Har den gjenlevende ektefellen uførepensjon, skal enke- eller enkemannspensjonen utgjøre det beløpet som framkommer etter bokstav a annet ledd når en benytter en beregnet alderspensjon for den gjenlevende ektefellen med samme pensjonsgrunnlag og tjenestetid som uførepensjonen. Dersom uførepensjonen er gradert, skal den beregnede alderspensjonen graderes tilsvarende.
XI
I lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten § 34 første ledd første punktum skal ordet «uførepensjon» erstattes med ordet «uføretrygd».
XII
I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning skal § 3-13 nytt nr. 8 lyde:
XIII
I lov 9. desember 1994 nr. 64 om løysingsrettar skal § 9 første ledd andre punktum lyde:
Løysingsrett til ein bustadeigedom kan ikkje gjerast gjeldande når eigaren sluttar i tenesta for å gå av med alderspensjon eller for å få uførepensjon eller uføretrygd.
XIV
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:
I § 2-6 andre ledd første punktum og § 2-9 første ledd bokstav b skal ordet «uførepensjon» erstattes med ordet «uføretrygd».
Del II overskriften skal lyde:
Del II. Beregningsregler. Pensjonsgivende inntekt.
Kapittel 3 overskriften skal lyde:
Kapittel 3. Visse beregningsregler, trygdetid, pensjonspoeng og pensjonsgivende inntekt
Innnholdsfortegnelsen til kapittel 3 skal lyde:
Bestemmelser om
– grunnpensjon, særtillegg og trygdetid står i §§ 3-2 til 3-7
– tilleggspensjon, pensjonspoeng og pensjonsgivende inntekt står i §§ 3-8 til 3-16
– særregler for alderspensjons til mottakere av uføretrygd mv. står i §§ 3-17 til 3-22
– beregning av tilleggspensjon til gjenlevende ektefelle står i § 3-23
– forsørgingstillegg til alderspensjon står i §§ 3-24 til 3-26
§ 3-1 oppheves.
§ 3-2 fjerde ledd bokstav b skal lyde:
§ 3-3 åttende ledd skal lyde:
Departementet gir forskrifter om beregning av særtillegg.
§ 3-4 oppheves.
§ 3-7 skal lyde:
§ 3-7. Trygdetid ved beregning av pensjon og overgangsstønad til gjenlevende ektefelle
Grunnpensjonen fastsettes ut fra den avdødes trygdetid etter følgende regler:
a) Dersom avdøde var under 67 år, fastsettes trygdetiden etter § 3-5 tillagt framtidig trygdetid regnet fra tidspunktet for dødsfallet til og med det året vedkommende ville ha fylt 66 år. Reglene i § 12-12 tredje ledd og fjerde ledd gjelder ved fastsettelsen av framtidig trygdetid.
b) Dersom avdøde har uføretrygd, benyttes den trygdetiden som er lagt til grunn ved beregning av uføretrygden. Dersom avdødes trygdetid var fastsatt etter § 12-12 tredje ledd, skal den fastsettes på nytt dersom dette vil gi en lengre trygdetid. Opptjeningstiden regnes da fram til dødsfallstidspunktet.
c) Dersom avdøde var 67 år eller eldre, skal trygdetiden fastsettes som om den avdøde på dødsfallstidspunktet hadde fått rett til alderspensjon. Trygdetid på grunnlag av opptjente pensjonspoeng tas med, se § 3-5 tredje ledd.
Deloverskrift IV i kapittel 3 skal lyde:
IV. Tilleggspensjon til gjenlevende ektefelle
§ 3-23 skal lyde:
§ 3-23. Beregning av tilleggspensjon til gjenlevende ektefelle
Til en gjenlevende ektefelle med rett til pensjon eller overgangsstønad etter kapittel 17 ytes tilleggspensjon med 55 prosent av en tilleggspensjon beregnet på grunnlag av den avdødes opptjening etter bestemmelsene i loven her slik de lød før lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven trådte i kraft.
Tilleggspensjonen til en alderspensjonist som også fyller vilkårene for rett til pensjon i § 17-3, § 17-4 og enten § 17-5 eller 17-10, beregnes på grunnlag av det gunstigste alternativet nedenfor og utmåles deretter etter reglene i kapittel 19:
a) pensjonistens egen tilleggspensjon beregnet etter §§ 3-8 til 3-16
b) 55 prosent av summen av pensjonistens egen tilleggspensjon etter bokstav a og den avdødes tilleggspensjon beregnet etter første ledd.
Bestemmelsene i andre ledd gjelder ikke dersom alderspensjonisten mottar gradert uføretrygd.
Deloverskrift VI til kapittel 3 oppheves.
§§ 3-27, 3-28 og 3-29 oppheves.
I § 4-24 andre ledd bokstav c og § 4-25 første ledd bokstav c skal ordet «uførepensjon» erstattes med ordet «uføretrygd».
§ 8-12 tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsen i andre ledd gjelder tilsvarende når medlemmet mottar uføretrygd, og vedkommende har vært arbeidsfør med arbeidsinntekt i 26 sammenhengende uker etter at ytelsen begynte å løpe.
I § 8-48 første ledd skal ordet «uførepensjon» erstattes med ordet «uføretrygd».
§ 8-49 tredje ledd skal lyde:
Til et medlem som mottar tiltakspenge retter forskrift 4. november 2013 nr. 1286 om tiltakspenger mv., og som fyller kravet til minste arbeidsinntekt i § 4-4, ytes det sykepenger fra og med dagen etter at tiltakspengene opphører.
§ 8-50 skal lyde:
§ 8-50. Medlemmer med uføretrygd
Til et medlem som mottar uføretrygd, ytes det sykepenger etter bestemmelsene i kapitlet her ut fra den arbeidsinntekt som medlemmet har i tillegg til uføretrygden.
I § 10-5 fjerde ledd skal ordene «uførepensjon» og «uførepensjonen» erstattes med «uføretrygd» og «uføretrygden».
I § 11-13 andre ledd bokstav c, § 13-2 andre ledd sjuende strekpunkt og § 15-14 første punktum skal ordet «uførepensjon» erstattes med «uføretrygd».
I § 13-2 andre ledd sjuende strekpunkt skal henvisningen til «§ 12-18» endres til «§ 12-17».
§ 15-14 andre punktum skal lyde:
Det samme gjelder når vedkommende mottar avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng for, se § 3-19.
Nytt sjette strekpunkt i innholdsfortegnelsen til kapittel 16 skal lyde:
Ytelser under institusjonsopphold og under straffegjennomføring står i §§ 16-11 og 16-12
§ 16-7 fjerde ledd oppheves.
I § 16-10 første ledd bokstav b skal ordet «uførepensjon» erstattes med ordet «uføretrygd».
Ny § 16-11 skal lyde:
§ 16-11. Ytelser til tidligere familiepleier under opphold i institusjon
Personer som mottar ytelser etter dette kapitlet, får ytelsen redusert etter bestemmelsene i denne paragrafen under opphold i en institusjon med fri kost og losji under statlig ansvar. Ytelsene blir ikke redusert under opphold i somatiske sykehusavdelinger.
Ytelser etter dette kapitlet gis uten reduksjon i innleggelsesmåneden og de tre påfølgende månedene. Deretter blir ytelsene redusert og skal under oppholdet utgjøre 45 prosent av grunnbeløpet, så fremt dette ikke er mer enn det vedkommende har rett til etter lovens vanlige bestemmelser.
Ytelsene skal ikke reduseres når vedkommende forsørger barn. Dersom vedkommende har faste og nødvendige utgifter til bolig, kan arbeids- og velferdsetaten bestemme at ytelsene ikke skal reduseres eller reduseres mindre enn nevnt i andre ledd.
Dersom vedkommende innen tre måneder etter utskrivelsen på nytt kommer i institusjon, gis det redusert ytelse fra og med måneden etter at det nye oppholdet tar til. Ytelsene skal utbetales etter lovens vanlige bestemmelser fra og med utskrivingsmåneden.
Departementet kan gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i denne paragrafen, herunder om
a) beregning av redusert ytelse,
b) at bestemmelsene skal gjelde for personer innlagt i andre institusjoner,
c) at det kan gjøres unntak for visse institusjoner eller bestemte persongrupper.
Ny § 16-12 skal lyde:
§ 16-12 Ytelser til tidligere familiepleier under straffegjennomføring
En person som utholder varetekt, straff eller særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen, har ikke rett til å få utbetalt ytelser etter dette kapitlet fra og med andre måned etter at soningen tar til. Ytelsene skal likevel utbetales med 50 prosent når vedkommende forsørger barn.
Fra og med kalendermåneden vedkommende blir løslatt, gis ytelser til tidligere familiepleier etter lovens vanlige bestemmelser.
Ved gjennomføring av samfunnsstraff, straffegjennomføring i medhold av straffegjennomføringsloven § 16 eller betinget dom, utbetales ytelser til tidligere familiepleier dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. Tilsvarende gjelder ved prøveløslatelse i medhold av straffegjennomføringsloven §§ 42 flg.
Departementet kan gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i paragrafen her.
Nytt niende strekpunkt i innholdsfortegnelsen til kapittel 17 skal lyde:
– Ytelser under institusjonsopphold og straffegjennomføring står i §§ 17-13 og 17-14
§ 17-3 sjuende ledd første punktum skal lyde:
Vilkåret i første ledd gjelder ikke når avdøde var medlem i folketrygden ved dødsfallet og kunne tilstås en ytelse på grunnlag av tidligere opptjening minst svarende til folketrygdens grunnbeløp.
§ 17-4 fjerde ledd skal lyde:
Pensjon eller overgangsstønad
a) etter unntaksbestemmelsene i § 17-3 fjerde, femte og sjuende ledd,
b) med tilleggspensjon etter tidligere bestemmelser om medregning av framtidige pensjonspoeng for unge uføre i loven her slik de lød før lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven trådte i kraft, og
c) med garantert tilleggspensjon etter bestemmelsene i § 3-22
beholdes bare så lenge den gjenlevende er medlem i trygden. Det samme gjelder pensjon eller overgangsstønad til en flyktning som får pensjonen beregnet på grunnlag av bestemmelsene i § 3-2 sjette ledd og § 3-9 tredje ledd.
Nåværende § 17-7 femte ledd tredje punktum oppheves.
I § 17-11 første ledd bokstav b skal ordet «uførepensjon» erstattes med «uføretrygd».
§ 17-12 tredje ledd skal lyde:
Pensjon etter denne paragrafen beregnes på grunnlag av pensjon som den avdøde ville fått beregnet etter bestemmelsene i loven her slik de lød før lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven trådte i kraft.
Ny § 17-13 skal lyde:
§ 17-13 Ytelser til gjenlevende ektefelle under opphold i institusjon
Personer som mottar ytelser etter dette kapitlet, får ytelsene redusert etter bestemmelsene i denne paragrafen under opphold i en institusjon med fri kost og losji under statlig ansvar. Ytelsene blir ikke redusert under opphold i somatiske sykehusavdelinger.
Ytelser etter dette kapitlet gis uten reduksjon i innleggelsesmåneden og de tre påfølgende månedene. Deretter blir ytelsene redusert og skal under oppholdet utgjøre 45 prosent av grunnbeløpet, så fremt dette ikke er mer enn det vedkommende har rett til etter lovens vanlige bestemmelser.
Ytelsene skal ikke reduseres når vedkommende forsørger barn. Dersom vedkommende har faste og nødvendige utgifter til bolig, kan arbeids- og velferdsetaten bestemme at ytelsene ikke skal reduseres eller reduseres mindre enn nevnt i andre ledd.
Dersom vedkommende innen tre måneder etter utskrivelsen på nytt kommer i institusjon, gis det redusert ytelse fra og med måneden etter at det nye oppholdet tar til. Ytelsene skal utbetales etter lovens vanlige bestemmelser fra og med utskrivingsmåneden.
Departementet kan gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i denne paragrafen, herunder om
a) beregning av redusert ytelse,
b) at bestemmelsene skal gjelde for personer innlagt i andre institusjoner,
c) at det kan gjøres unntak for visse institusjoner eller bestemte persongrupper.
Ny § 17-14 skal lyde:
§ 17-14 Ytelser til gjenlevende ektefelle under straffegjennomføring
En person som utholder varetekt, straff eller særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen, har ikke rett til å få utbetalt ytelser etter dette kapitlet fra og med andre måned etter at soningen tar til. Ytelsene skal likevel utbetales med 50 prosent når vedkommende forsørger barn.
Fra og med kalendermåneden vedkommende blir løslatt, gis ytelser til gjenlevende ektefelle etter lovens vanlige bestemmelser.
Ved gjennomføring av samfunnsstraff, straffegjennomføring i medhold av straffegjennomføringsloven § 16 eller betinget dom, utbetales ytelser til gjenlevende ektefelle dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. Tilsvarende gjelder ved prøveløslatelse i medhold av straffegjennomføringsloven §§ 42 flg.
Departementet kan gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i paragrafen her.
Sjette strekpunkt i innholdsfortegnelsen til kapittel 18 skal lyde:
– barnepensjon under institusjonsopphold og straffegjennomføring står i §§ 18-8 og 18-9
I § 18-7 andre ledd skal ordet «uførepensjon» erstattes med «uføretrygd»
§ 18-8 skal lyde:
§ 18-8. Barnepensjon under opphold i institusjon
Personer som mottar barnepensjon, får ytelsen redusert etter bestemmelsene i denne paragrafen under opphold i en institusjon med fri kost og losji under statlig ansvar. Barnepensjonen blir ikke redusert under opphold i somatiske sykehusavdelinger.
Barnepensjon gis uten reduksjon i innleggelsesmåneden og de tre påfølgende månedene. Deretter blir barnepensjonen redusert.
Dersom barnet har mistet en av foreldrene, skal barnepensjonen under oppholdet utgjøre 10 prosent av grunnbeløpet.
Dersom barnet har mistet begge foreldrene, skal den reduserte ytelsen utgjøre 45 prosent av grunnbeløpet, så fremt dette ikke er mer enn det vedkommende har rett til etter lovens vanlige bestemmelser.
Dersom barnet har faste og nødvendige utgifter til bolig, kan arbeids- og velferdsetaten bestemme at barnepensjonen ikke skal reduseres eller reduseres mindre enn nevnt i andre ledd.
Dersom barnet innen tre måneder etter utskrivelsen på nytt kommer i institusjon, gis det redusert barnepensjon fra og med måneden etter at det nye oppholdet tar til. Barnepensjonen skal utbetales etter lovens vanlige bestemmelser fra og med utskrivingsmåneden.
Departementet kan gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i denne paragrafen, herunder om
a) beregning av redusert ytelse,
b) at bestemmelsene skal gjelde for personer innlagt i andre institusjoner,
c) at det kan gjøres unntak for visse institusjoner eller bestemte persongrupper.
§ 18-9 skal lyde:
§ 18-9 Barnepensjon under straffegjennomføring
En person som utholder varetekt, straff eller særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen, har ikke rett til å få utbetalt barnepensjon fra og med andre måned etter at soningen tar til.
Fra og med kalendermåneden vedkommende blir løslatt, ytes det barnepensjon etter lovens vanlige bestemmelser.
Ved gjennomføring av samfunnsstraff, straffegjennomføring i medhold av straffegjennomføringsloven § 16 eller betinget dom, utbetales barnepensjon dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. Tilsvarende gjelder ved prøveløslatelse i medhold av straffegjennomføringsloven §§ 42 flg.
Departementet kan gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i paragrafen her.
§ 18-10 oppheves.
Nytt strekpunkt sytten i innholdsfortegnelsen til kapittel 19 skal lyde:
– Alderspensjon under institusjonsopphold og straffegjennomføring står i §§ 19-21 og 19-22
§ 19-8 tredje ledd skal lyde:
Lav sats ytes til den som lever sammen med en ektefelle som mottar alderspensjon, eller avtalefestet pensjon som nevnt i § 3-19.
§ 19-8 fjerde ledd første og andre punktum skal lyde:
Ordinær sats ytes til den som lever sammen med ektefelle som har uføretrygd. Ordinær sats ytes også til den som lever sammen med ektefelle som ikke mottar ytelser som nevnt i tredje ledd og ektefellen har en årlig inntekt, inkludert kapitalinntekt, som er større enn to ganger grunnbeløpet.
§ 19-8 fjerde ledd nåværende andre punktum blir tredje punktum.
§ 19-16 tredje ledd skal lyde:
Tilleggspensjonen etter § 19-5 beregnes etter bestemmelsene i § 3-23.
§ 19-20 første ledd første punktum skal lyde:
Den som ved fylte 67 år mottok uførepensjon på grunn av yrkesskade, får fra 67 år basispensjonen etter § 19-5 beregnet etter bestemmelsene i § 3-18.
§ 19-20 andre ledd skal lyde:
Den som har rett til pensjon som gjenlevende ektefelle etter dødsfall på grunn av yrkesskade, får alderspensjonen beregnet etter bestemmelsene for etterlattepensjon ved yrkesskade, se § 17-12 tredje ledd, med de tillempninger som følger av bestemmelsene i § 19-16.
Ny § 19-21 skal lyde:
§ 19-21. Alderspensjon under opphold i institusjon
Personer som mottar alderspensjon, får ytelsen redusert etter bestemmelsene i denne paragrafen under opphold i en institusjon med fri kost og losji under statlig ansvar. Alderspensjonen blir ikke redusert under opphold i somatiske sykehusavdelinger.
Alderspensjon gis uten reduksjon i innleggelsesmåneden og de tre påfølgende månedene. Deretter blir alderspensjonen redusert og skal under oppholdet utgjøre 14 prosent av alderspensjonen. Alderspensjonen skal likevel utgjøre minst 22,5 prosent av minste pensjonsnivå med høy sats, jf. § 19-8, så fremt dette ikke er mer enn det vedkommende har rett til etter lovens vanlige bestemmelser.
Alderspensjonen skal ikke reduseres når vedkommende forsørger ektefelle eller barn. Dersom vedkommende har faste og nødvendige utgifter til bolig, kan arbeids- og velferdsetaten bestemme at alderspensjonen ikke skal reduseres eller reduseres mindre enn nevnt i andre ledd.
Dersom vedkommende innen tre måneder etter utskrivelsen på nytt kommer i institusjon, gis det redusert alderspensjon fra og med måneden etter at det nye oppholdet tar til. Alderspensjonen skal utbetales etter lovens vanlige bestemmelser fra og med utskrivingsmåneden.
Departementet kan gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i denne paragrafen, herunder om
a) beregning av redusert ytelse,
b) at bestemmelsene skal gjelde for personer innlagt i andre institusjoner,
c) at det kan gjøres unntak for visse institusjoner eller bestemte persongrupper.
Ny § 19-22 skal lyde:
§ 19-22. Alderspensjon under straffegjennomføring
En person som utholder varetekt, straff eller særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen, har ikke rett til å få utbetalt alderspensjon fra og med andre måned etter at soningen tar til. Alderspensjonen skal likevel utbetales med 50 prosent når vedkommende forsørger barn.
Fra og med kalendermåneden vedkommende blir løslatt, ytes det alderspensjon etter lovens vanlige bestemmelser.
Ved gjennomføring av samfunnsstraff, straffegjennomføring i medhold av straffegjennomføringsloven § 16 eller betinget dom, utbetales alderspensjon dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. Tilsvarende gjelder ved prøveløslatelse i medhold av straffegjennomføringsloven §§ 42 flg.
Departementet kan gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i paragrafen her.
I innholdsfortegnelsen til kapittel 20 gjøres følgende endringer:
Åttende strekpunkt skal lyde:
– Pensjonsopptjening for mottakere av uføretrygd står i § 20-7 a
Nytt strekpunkt tyve skal lyde:
– Alderspensjon under institusjonsopphold og straffegjennomføring står i §§ 20-22 og 20-23
§ 20-9 andre ledd bokstav a skal lyde:
Ny § 20-22 skal lyde:
§ 20-22. Alderspensjon under opphold i institusjon
Personer som mottar alderspensjon, får ytelsen redusert etter bestemmelsene i denne paragrafen under opphold i en institusjon med fri kost og losji under statlig ansvar. Alderspensjonen blir ikke redusert under opphold i somatiske sykehusavdelinger.
Alderspensjon gis uten reduksjon i innleggelsesmåneden og de tre påfølgende månedene. Deretter blir alderspensjonen redusert og skal under oppholdet utgjøre 14 prosent av alderspensjonen. Alderspensjonen skal likevel utgjøre minst 22,5 prosent av garantipensjonen med høy sats, jf. § 20-9, så fremt dette ikke er mer enn det vedkommende har rett til etter lovens vanlige bestemmelser.
Alderspensjonen skal ikke reduseres når vedkommende forsørger ektefelle eller barn. Dersom vedkommende har faste og nødvendige utgifter til bolig, kan arbeids- og velferdsetaten bestemme at alderspensjonen ikke skal reduseres eller reduseres mindre enn nevnt i andre ledd.
Dersom vedkommende innen tre måneder etter utskrivelsen på nytt kommer i institusjon, gis det redusert alderspensjon fra og med måneden etter at det nye oppholdet tar til. Alderspensjonen skal utbetales etter lovens vanlige bestemmelser fra og med utskrivingsmåneden.
Departementet kan gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i denne paragrafen, herunder om
a) beregning av redusert ytelse,
b) at bestemmelsene skal gjelde for personer innlagt i andre institusjoner,
c) at det kan gjøres unntak for visse institusjoner eller bestemte persongrupper.
Ny § 20-23 skal lyde:
§ 20-23. Alderspensjon under straffegjennomføring
En person som utholder varetekt, straff eller særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen, har ikke rett til å få utbetalt alderspensjon fra og med andre måned etter at soningen tar til. Alderspensjonen skal likevel utbetales med 50 prosent når vedkommende forsørger barn.
Fra og med kalendermåneden vedkommende blir løslatt, ytes det alderspensjon etter lovens vanlige bestemmelser.
Ved gjennomføring av samfunnsstraff, straffegjennomføring i medhold av straffegjennomføringsloven § 16 eller betinget dom, utbetales alderspensjon dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. Tilsvarende gjelder ved prøveløslatelse i medhold av straffegjennomføringsloven §§ 42 flg.
Departementet kan gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i paragrafen her.
§ 21-10 tredje ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter om at underretning om vedtak ikke behøver å gis når vedtaket gjelder stans av dagpenger under arbeidsløshet etter kapittel 4 eller arbeidsavklaringspenger eller tilleggsstønader etter kapittel 11 av grunner som er åpenbart kjent for medlemmet, og det er gitt forhåndsorientering om at retten til ytelsen bortfaller i slike tilfeller, eller om vedtak i etteroppgjør for uføretrygd etter kapittel 12 når vedkommende ikke har innsigelser til varselet om etteroppgjøret.
I § 22-8 fjerde ledd skal ordet «uførepensjon» erstattes med «uføretrygd».
§ 22-10 tredje ledd bokstav b skal lyde:
§ 22-10 tredje ledd bokstav c oppheves.
§ 22-10 tredje ledd bokstavene d til i blir bokstavene c til h.
I § 22-12 andre og tredje ledd skal ordene «uførepensjon» og «uførepensjonen» erstattes med «uføretrygd» og «uføretrygden».
§ 22-14 andre ledd nytt andre punktum skal lyde:
I sak om etteroppgjør for uføretrygd etter § 12-14 fjerde ledd andre punktum regnes foreldelsesfristen fra tidspunktet for endelig vedtak om etteroppgjøret.
§ 22-14 femte ledd første punktum skal lyde:
Trekk etter § 12-14, § 22-15 sjuende ledd eller § 22-15 a femte ledd eller avregning etter § 22-16 avbryter foreldelse.
I § 22-16 andre ledd bokstav c skal ordet «uførepensjon» erstattes med «uføretrygd».
XV
I lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere § 12 første ledd andre punktum skal ordet «uførepensjon» erstattes med ordet «uføretrygd».
XVI
I lov 29. april 2005 nr. 21 om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg gjøres følgende endringer:
§ 5 andre og tredje ledd skal lyde:
Ytingane etter første leddet bokstavane a til c skal aukast med 20 prosent av minste pensjonsnivå med høg sats per barn under 18 år som personen forsørgjer og bur saman med i eitt hushald. Dersom begge ektemakane har fylt 67 år, skal auken gå til den av dei som har lågast inntekt (sjå § 6 andre leddet).
Eit barn vert rekna å forsørgje seg sjølv dersom det har inntekt som nemnd i § 6 andre leddet, og inntekta er høgare enn grunnbeløpet.
§ 6 skal lyde:
Full supplerande stønad skal setjast ned med inntekt hos stønadstakaren sjølv så vel som hos ektemaken. Dersom begge ektemakane har fylt 67 år, skal inntekt hos den eine ektemaken berre inngå ved prøvinga av ytingane til den andre ektemaken med den delen som overstig full supplerande stønad etter § 5 første leddet bokstav c.
Som inntekt vert rekna
a) arbeidsinntekt
b) pensjon og andre ytingar frå folketrygda til livsopphald
c) andre norske offentlege eller private pensjonar
d) utanlandske offentlege eller private pensjonar
e) kapitalinntekter.
XVII
I lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 38 tredje ledd skal ordet «uførepensjon» erstattes med «uføretrygd».
XVIII
I lov 19. februar 2010 nr. 5 om statstilskott til arbeidstakere som tar ut avtalefestet pensjon i privat sektor gjøres følgende endringer:
§ 14 første ledd første og andre punktum skal lyde:
For å gi rett til tilskott må pensjonen bestå av grunnpensjon, tilleggspensjon og særtillegg og skal tilsvare ugradert uførepensjon som pensjonisten ville fått beregnet etter reglene i folketrygdloven kapittel 3, slik de lød før lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven trådte i kraft. Det gis ikke poengtillegg etter § 7-3 nr. 3 i tidligere lov om folketrygd 17. juni 1966 nr. 12.
§ 14 første ledd nåværende andre punktum blir nytt tredje punktum.
I § 16 skal ordet «uførepensjon» erstattes med «uføretrygd».
XIX
I lov 25. juni 2010 nr. 28 om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse gjøres følgende endringer:
§ 3 bokstav b første og andre punktum skal lyde:
b) Full pensjon tilsvarer ugradert uførepensjon som pensjonisten ville fått beregnet etter reglene i folketrygdloven kapittel 3, slik de lød før lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven trådte i kraft. Det gis ikke poengtillegg etter § 7-3 nr. 3 i tidligere lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd.
§ 3 bokstav b nåværende andre og tredje punktum blir nye tredje og fjerde punktum.
I § 3 bokstav e første punktum skal ordet «uførepensjon» erstattes med «uføretrygd».
XX
I lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre) gjøres følgende endringer i del I:
Endringen av innledningen til kapittel 12 skal lyde:
Bestemmelser om
– formål står i § 12-1
– vilkår for rett til uføretrygd står i §§ 12-2 til 12-7
– uføretidspunkt står i § 12-8
– fastsetting av inntekt før og etter uførhet står i § 12-9
– fastsetting og endring av uføregrad står i § 12-10
– grunnlaget for beregning av uføretrygd står i § 12-11
– trygdetid står i § 12-12
– uføretrygdens størrelse står i § 12-13
– reduksjon av uføretrygd på grunn av inntekt står i § 12-14
– barnetillegg står i § 12-15
– reduksjon av barnetillegg på grunn av inntekt står i § 12-16
– uføretrygd ved yrkesskade står i § 12-17
– tillegg til uføretrygd for gjenlevende ektefelle står i § 12-18
– uføretrygd under institusjonsopphold og straffegjennomføring står i §§ 12-19 og 12-20
– avkall på uføretrygd står i § 12-21
Endringen av § 12-1 skal lyde: § 12-1 skal lyde:
§ 12-1. Formål
Formålet med uføretrygd er å sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte.
Endringen av § 12-2 første ledd første punktum skal lyde:
Det er et vilkår for rett til uføretrygd at vedkommende har vært medlem i folketrygden i de siste tre årene fram til uføretidspunktet, se § 12-8.
Endringen av § 12-4 første og andre ledd skal lyde:
Det er et vilkår for rett til uføretrygd at personen er mellom 18 og 67 år.
Dersom krav om uføretrygd settes fram etter at medlemmet har fylt 62 år, er det et vilkår for rett til uføretrygd at medlemmet hadde en pensjonsgivende inntekt på minst folketrygdens grunnbeløp i året før uføretidspunktet (se § 12-8) eller minst tre ganger folketrygdens grunnbeløp i løpet av de tre siste årene før dette tidspunktet. Dette gjelder likevel ikke dersom uføretrygden er gitt med virkning fra et tidspunkt før personen fylte 62 år.
Endringen av § 12-5 tredje ledd skal lyde:
§ 12-5 tredje ledd skal lyde:
Når det fremmes krav om uføretrygd, skal det dokumenteres at funksjonsevnen har vært vurdert av lege eller annet fagpersonell.
Endringen av § 12-7 skal lyde:
§ 12-7. Nedsatt inntektsevne
Det er et vilkår for rett til uføretrygd at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) er varig nedsatt med minst halvparten.
For personer som mottar arbeidsavklaringspenger når krav om uføretrygd settes fram, er det tilstrekkelig at inntektsevnen er varig nedsatt med 40 prosent.
Ved vurderingen av hvor mye inntektsevnen er nedsatt, legges det vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter på hjemstedet eller andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid. Inntektsmulighetene i ethvert arbeid som vedkommende nå kan utføre (inntekt etter uførhet) sammenlignes med inntektsmulighetene som vedkommende hadde før uføretidspunktet (inntekt før uførhet) Dersom sykdommen, skaden eller lytet har redusert inntektsevnen gradvis over flere år, kan det tas utgangspunkt i inntektsevnen før sykdommen, skaden eller lytet oppsto.
Endringen av § 12-8 skal lyde:
§ 12-8. Uføretidspunkt
Uføretidspunktet er tidspunktet da inntektsevnen ble varig nedsatt som nevnt i folketrygdloven § 12-7 første og andre ledd og § 12-17 første ledd bokstav c.
Dersom uføregraden økes fordi inntektsevnen er blitt ytterligere nedsatt, se § 12-10, skal det fastsettes et nytt uføretidspunkt dersom dette er til fordel for vedkommende.
Endringsloven § 12-8 blir 12-9.
§ 12-9 fjerde ledd skal lyde:
Inntekt før og etter uførhet justeres i samsvar med endring i grunnbeløpet.
Endringsloven § 12-9 blir § 12-10.
Endringen «Nåværende § 12-8 blir § 12-10 og skal lyde:
§ 12-10. Uføretrygd til hjemmearbeidende ektefelle
Det er et vilkår for at en hjemmearbeidende ektefelle skal få rett til uføretrygd, at evnen til å utføre arbeid i hjemmet (arbeidsevnen) er varig nedsatt med minst halvparten.
Uføretidspunktet er tidspunktet da arbeidsevnen ble varig nedsatt med minst halvparten.
Ved vurderingen av hvor mye arbeidsevnen er nedsatt (hvor høy uføregraden er), skal den evnen til å utføre arbeid i hjemmet som vedkommende nå har, sammenlignes med den tilsvarende evnen som vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppsto.
En hjemmearbeidende ektefelle skal vurderes etter bestemmelsene i § 12-7 dersom det er sannsynlig at vedkommende ville ha begynt i inntektsgivende arbeid hvis uførheten ikke hadde oppstått. Det samme gjelder dersom den andre ektefellens inntekt er mindre enn to ganger grunnbeløpet.»
oppheves.
Endringen av § 12-11 første ledd første punktum skal lyde:
Uføretrygd beregnes på grunnlag av pensjonsgivende inntekt, se § 3-15, i de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet, se § 12-8.
Endringen av § 12-11 andre ledd første punktum skal lyde:
For år da en person har mottatt uføretrygd, skal pensjonsgivende inntekt, og en inntekt som svarer til beregningsgrunnlaget for uføretrygden justert for fastsatt uføregrad, inngå i grunnlaget.
Endringen av § 12-12 tredje ledd første punktum skal lyde:
Som trygdetid regnes også framtidig trygdetid fra uføretidspunktet (se § 12-8) til og med det året vedkommende fyller 66 år.
Endringen av § 12-12 sjette ledd skal lyde:
Dersom trygdetiden er fastsatt etter tredje ledd andre punktum, skal den fastsettes på nytt når det fastsettes et nytt uføretidspunkt ved økt uføregrad etter § 12-8 andre ledd.
Endringen av § 12-13 tredje ledd skal lyde:
For et medlem som har blitt ufør før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, er minsteytelsene som nevnt i andre ledd henholdsvis 2,66 og 2,91 ganger grunnbeløpet. Dette gjelder selv om et medlem har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år, dersom det er klart dokumentert at vilkårene i første punktum var oppfylt før 26 år og kravet settes fram før fylte 36 år. Bestemmelsen i første punktum gjelder også når uføretrygd gis på nytt etter at ytelsen er falt bort på grunn av prøving mot inntekt etter § 12-14. Minsteytelsen etter leddet her ytes tidligst fra og med den måneden medlemmet fyller 20 år.
Endringen av § 12-13 femte ledd skal lyde:
Dersom uføregraden etter § 12-10 er lavere enn 100 prosent, fastsettes uføretrygden til en forholdsmessig andel av beløpet etter første til fjerde ledd.
Endringen av § 12-14 første ledd skal lyde:
Når uføregraden fastsettes etter § 12-10, skal det fastsettes en inntektsgrense, som skal svare til inntekt etter uførhet (se § 12-9 tredje ledd) tillagt 40 prosent av grunnbeløpet per kalenderår. Dersom uføretrygden er en omregnet uførepensjon, skal det for kalenderår til og med år 2018 fastsettes en inntektsgrense, som skal svare til inntekt etter uførhet (se § 12-9 tredje ledd) tillagt 60 000 kroner.
Endringen av § 12-14 første og andre ledd andre punktum skal lyde:
Reduksjonen skal svare til den overskytende inntekten multiplisert med en brøk der vedkommendes uføretrygd ved 100 prosent uføregrad er teller og inntekten før uførheten (se § 12-9 første til tredje ledd) er nevner.
Endringen av § 12-14 fjerde ledd skal lyde:
Den uføretrygdede skal opplyse om forventet pensjonsgivende inntekt og om endringer i inntekten. Dersom det er utbetalt for lite eller for mye, skal det foretas et etteroppgjør. Dersom det er utbetalt for lite, skal differansen etterbetales som et engangsbeløp. For mye utbetalt uføretrygd kan inndrives uten hensyn til skyld og kan avregnes i framtidige ytelser som omfattes av § 22-16 tredje ledd og AFP i offentlig sektor. Krav om tilbakebetaling av for mye utbetalt uføretrygd er tvangsgrunnlag for utlegg. Kravet kan inndrives av arbeids- og velferdsetaten etter reglene i bidragsinnkrevingsloven.
Endringen av § 12-15 fjerde ledd skal lyde:
Når et barn blir forsørget av flere som mottar uføretrygd eller alderspensjon, ytes tillegget til den som har rett til høyest tillegg. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføring av denne bestemmelsen. Dersom forsørgerne ikke bor sammen, ytes tillegget til den som har den daglige omsorgen for barnet.
Endringen av § 12-16 andre ledd skal lyde:
Personinntekt etter skatteloven § 12-2 kan føre til at barnetillegg blir redusert. Ytelser fra utlandet av samme art som pensjonsytelser og overgangsstønad fra folketrygden, pensjonsytelser, inkludert forsørgingstillegg, fra norsk offentlig eller privat pensjonsordning og ytelser fra norsk individuell pensjonsforsikring, livrente, gavepensjon o.l. kan også føre til at barnetillegg blir redusert. Det skal likevel ses bort fra ytelser eller deler av ytelser fra utlandet som blir redusert på tilsvarende måte som etter denne paragrafen.
Endringen av § 12-17 skal lyde:
§ 12-17 Uføretrygd ved yrkesskade
Til den som er arbeidsufør på grunn av en skade eller sykdom som går inn under kapittel 13, ytes det uføretrygd etter følgende særbestemmelser:
a) Vilkåret i § 12-2 om minst tre års forutgående medlemskap gjelder ikke.
b) Vilkåret i § 12-3 om fortsatt medlemskap gjelder ikke.
c) Uføretrygd ytes ved uføregrader ned til 30 prosent.
Det skal fastsettes en særskilt uføregrad for den delen av uførheten som skyldes yrkesskade eller yrkessykdom. Det ses bort fra uførhet som skyldes andre forhold enn yrkesskaden, når denne delen utgjør under 30 prosent av den totale uførheten.
Antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet legges til grunn for beregningen av uføretrygden dersom beregningsgrunnlaget etter § 12-11 første til fjerde ledd er lavere. Godtgjørelse av midlertidig eller tilfeldig art regnes ikke med ved fastsettingen av den antatte årlige inntekten. Naturalytelser og overskudd på utgiftsgodtgjørelser regnes med og gis den verdien som legges til grunn ved utligning av inntektsskatt. Den antatte årlige arbeidsinntekten skal reguleres i samsvar med endringer i grunnbeløpet fram til det tidspunktet uføretrygden gis virking fra. Grunnlaget kan ikke settes høyere enn seks ganger grunnbeløpet. Grunnlaget reguleres i samsvar med endringer i grunnbeløpet.
Ved yrkesskade avkortes uføretrygden og barnetillegg ikke på grunn av manglende trygdetid.
Departementet kan gi forskrifter om beregning av uføretrygd når uførheten skyldes yrkesskade.
Setningen «Nåværende § 12-16 blir ny § 12-19 og skal lyde: - - -» tas ut.
Endringen av § 12-18 skal lyde:
§ 12-18 Tillegg til uføretrygd for gjenlevende ektefelle (gjenlevendetillegg)
Det gis tillegg til uføretrygden etter bestemmelsene i paragrafen her for et tidsrom på fem år til en person som også fyller vilkårene for rett til pensjon i §§ 17-3 og 17-4, og enten § 17-5 eller 17-10.
Dersom 50 prosent av summen av den gjenlevendes egen uføretrygd og den avdødes uføretrygd beregnet etter tredje ledd og med gjenlevendes trygdetid, overstiger den gjenlevendes egen uføretrygd, skal differansen utbetales som et tillegg til uføretrygden. Tillegget skal minst utgjøre differansen mellom den avdødes minsteytelse fastsatt etter bestemmelsene i § 12-13 andre og tredje ledd, beregnet med avdødes trygdetid, og den gjenlevendes egen uføretrygd, beregnet med gjenlevendes trygdetid. Gjenlevendes sivilstand på virkningstidspunktet for tillegget etter paragrafen her legges til grunn ved beregning av minsteytelsen til avdøde og gjenlevende. Det skal legges til grunn ugradert uføretrygd både for den gjenlevende og den avdøde.
Den avdødes uføretrygd fastsettes lik den ugraderte uføretrygden som den avdøde ville ha fått om han eller hun på dødsfallstidspunktet hadde fått rett til uføretrygd, eller den ugraderte uføretrygden som den avdøde mottok. Dersom den avdødes trygdetid var fastsatt etter § 12-12 tredje ledd andre punktum, skal den fastsettes på nytt dersom det ville blitt fastsatt nytt uføretidspunkt, se § 12-12 sjette ledd.
Dersom den avdøde var 67 år eller eldre, skal den avdødes uføretrygd i andre ledd erstattes med 66 prosent av et særskilt fastsatt beregningsgrunnlag, begrenset opp til 6 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Ved fastsettelse av dette beregningsgrunnlaget legges den avdødes sluttpoengtall beregnet etter kapittel 3 i loven her til grunn. Opptjening til og med kalenderåret før dødsfallet regnes med. Beregningsgrunnlaget fastsettes til den inntekten som gir et pensjonspoeng etter § 3-13 andre ledd som svarer til dette sluttpoengtallet.
Dersom den avdøde var under 67 år og mottok hel alderspensjon på dødsfallstidspunktet, skal beregningsgrunnlaget fastsettes tilsvarende som etter fjerde ledd.
Dersom den gjenlevende ble ufør etter at dødsfallet har funnet sted, og mottar pensjon til gjenlevende ektefelle ved innvilgelse av uføretrygden, skal beregningsgrunnlaget til avdøde fastsettes med utgangspunkt i sluttpoengtallet i pensjonen tilsvarende som etter fjerde ledd.
Tillegget skal justeres for uføregrad. Dersom den gjenlevende har inntekt som vil gi reduksjon av uføretrygd etter § 12-14, skal gjenlevendetillegget multipliseres med forholdet mellom den reduserte uføretrygden og uføretrygden uten inntektsreduksjon. Bestemmelsene om etteroppgjør i § 12-14 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
Tillegget skal reguleres i samsvar med senere endringer i grunnbeløpet, jf. folketrygdloven § 1-4.
Ny § 12-19 skal lyde:
§ 12-19 Uføretrygd under opphold i institusjon
Personer som mottar uføretrygd, får ytelsen redusert etter bestemmelsene i denne paragrafen under opphold i en institusjon med fri kost og losji under statlig ansvar. Uføretrygden blir ikke redusert under opphold i somatiske sykehusavdelinger.
Uføretrygd gis uten reduksjon i innleggelsesmåneden og de tre påfølgende månedene. Deretter blir uføretrygden redusert og skal under oppholdet utgjøre14 prosent av uføretrygden. Ytelsen skal likevel utgjøre minst 45 prosent av grunnbeløpet så fremt dette ikke er mer enn det vedkommende har rett til etter lovens vanlige bestemmelser.
Uføretrygden skal ikke reduseres når vedkommende forsørger ektefelle eller barn. Dersom vedkommende har faste og nødvendige utgifter til bolig, kan arbeids- og velferdsetaten bestemme at uføretrygden ikke skal reduseres eller reduseres mindre enn nevnt i andre ledd.
Dersom vedkommende innen tre måneder etter utskrivelsen på nytt kommer i institusjon, gis det redusert uføretrygd fra og med måneden etter at det nye oppholdet tar til. Uføretrygden skal utbetales etter lovens vanlige bestemmelser fra og med utskrivingsmåneden.
Departementet kan gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i denne paragrafen, herunder om
a) beregning av redusert ytelse,
b) at bestemmelsene skal gjelde for personer innlagt i andre institusjoner,
c) at det kan gjøres unntak for visse institusjoner eller bestemte persongrupper.
Ny § 12-20 skal lyde:
§ 12-20 Uføretrygd under straffegjennomføring
En person som utholder varetekt, straff eller særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen, har ikke rett til å få utbetalt uføretrygd fra og med andre måned etter at soningen tar til. Uføretrygden skal likevel utbetales med 50 prosent når vedkommende forsørger barn.
Fra og med kalendermåneden vedkommende blir løslatt ytes det uføretrygd etter lovens vanlige bestemmelser.
Ved gjennomføring av samfunnsstraff, straffegjennomføring i medhold av straffegjennomføringsloven § 16 eller betinget dom, utbetales uføretrygd dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. Tilsvarende gjelder ved prøveløslatelse i medhold av straffegjennomføringsloven §§ 42 flg.
Departementet kan gi forskrifter om anvendelsen av bestemmelsene i paragrafen her.
Endringen
«Nåværende § 12-14 blir § 12-18 og skal lyde:
§ 12-18. Avkall på uføretrygd
En mottaker av uføretrygd kan gi avkall på retten til uføretrygd dersom
a) ektefellen mottar alderspensjon eller avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng for, og
b) vedkommende enten har kortere trygdetid enn ektefellen eller får uføretrygd etter en uføregrad lavere enn 100 prosent.
Ektefellens ytelser fastsettes da etter reglene for pensjonister som forsørger den andre ektefellen.»
skal lyde:
«Nåværende § 12-14 blir ny § 12-21 og skal lyde:
§ 12-21 Avkall på uføretrygd
En mottaker av uføretrygd kan gi avkall på retten til uføretrygd dersom
a) ektefellen mottar alderspensjon eller avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng for, og
b) vedkommende enten har kortere trygdetid enn ektefellen eller får uføretrygd etter en uføregrad lavere enn 100 prosent.
Ektefellens ytelser fastsettes da etter reglene for pensjonister som forsørger den andre ektefellen.»
Endringen av del II tredje ledd og fjerde ledd skal lyde:
Uførepensjon fra folketrygden omregnes til uføretrygd etter de nye reglene med virkning fra den dato loven trer i kraft. Dette gjelder også der uførepensjon innvilges på et senere tidspunkt, men med virkningstidspunkt før loven trer i kraft.
Departementet gir forskrifter om
Del II femte ledd oppheves.
XXI
I lov 7. mars 2014 nr. 5 om endringer i lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover gjøres følgende endringer:
Endringen av § 30 tredje ledd i lov om Statens pensjonskasse skal lyde:
Et medlem som mottar pensjon, plikter å underrette Pensjonskassen om endringer i forhold som kan være avgjørende for om medlemmet fortsatt har rett til ytelsen. Medlemmet skal opplyse om forventet inntekt og om endringer i inntekten. Dersom medlemmet har fått utbetalt for lite eller for mye pensjon, skal det foretas et etteroppgjør. Dersom det er utbetalt for lite, skal differansen etterbetales som et engangsbeløp. For mye utbetalt uførepensjon kan inndrives uten hensyn til skyld og kan avregnes ved å trekke i framtidige utbetalinger av uførepensjon og alderspensjon fra Pensjonskassen. Krav om tilbakekreving av for mye utbetalt uførepensjon er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet kan gi forskrift med nærmere regler om etteroppgjør.
Endringen av § 31 første ledd i lov om Statens pensjonskasse skal lyde:
Midlertidig uførepensjon og uførepensjon skal utbetales fra og med den måneden medlemmet fyller vilkårene. Pensjonen faller bort i den utstrekning det utbetales lønn under sykdom eller sykepenger fra folketrygden. Departementet kan gi forskrift med nærmere regler om bortfall av pensjon på grunn av lønn under sykdom eller sykepenger fra folketrygden. Etterbetaling av pensjon til medlem som mottar arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven kapittel 11 eller uføretrygd etter folketrygdloven kapittel 12, skal skje med samme virkningstidspunkt som for folketrygdens ytelser.
Endringen av § 13 tredje ledd i lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. skal lyde:
Et medlem som mottar pensjon, plikter å underrette pensjonsordningen om endringer i forhold som kan være avgjørende for om medlemmet fortsatt har rett til ytelsen. Medlemmet skal opplyse om forventet inntekt og om endringer i inntekten. Dersom medlemmet har fått utbetalt for lite eller for mye pensjon, skal det foretas et etteroppgjør. Dersom det er utbetalt for lite, skal differansen etterbetales som et engangsbeløp. For mye utbetalt uførepensjon kan inndrives uten hensyn til skyld og kan avregnes ved å trekke i framtidige utbetalinger av uførepensjon og alderspensjon fra pensjonsordningen. Krav om tilbakekreving av for mye utbetalt uførepensjon er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet kan gi forskrift med nærmere regler om etteroppgjør.
Endringen av § 14 første ledd i lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. skal lyde:
Midlertidig uførepensjon og uførepensjon skal utbetales fra og med den måneden medlemmet fyller vilkårene. Pensjonen faller bort i den utstrekning det utbetales lønn under sykdom eller sykepenger fra folketrygden. Departementet kan gi forskrift med nærmere regler om bortfall av pensjon på grunn av lønn under sykdom eller sykepenger fra folketrygden. Etterbetaling av pensjon til medlem som mottar arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven kapittel 11 eller uføretrygd etter folketrygdloven kapittel 12, skal skje med samme virkningstidspunkt som for folketrygdens ytelser.
Endringen av § 14 andre ledd første punktum i lov om pensjonsordning for sykepleiere skal lyde:
Samlet barnetillegg kan likevel ikke overstige et beløp tilsvarende 12 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 6 ganger folketrygdens grunnbeløp.
Endringen av § 16 tredje ledd i lov om pensjonsordning for sykepleiere skal lyde:
Et medlem som mottar pensjon, plikter å underrette pensjonsordningen om endringer i forhold som kan være avgjørende for om medlemmet fortsatt har rett til ytelsen. Medlemmet skal opplyse om forventet inntekt og om endringer i inntekten. Dersom medlemmet har fått utbetalt for lite eller for mye pensjon, skal det foretas et etteroppgjør. Dersom det er utbetalt for lite, skal differansen etterbetales som et engangsbeløp. For mye utbetalt uførepensjon kan inndrives uten hensyn til skyld og kan avregnes ved å trekke i framtidige utbetalinger av uførepensjon og alderspensjon fra pensjonsordningen. Krav om tilbakekreving av for mye utbetalt uførepensjon er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet kan gi forskrift med nærmere regler om etteroppgjør.
Endringen av § 17 første ledd i lov om pensjonsordning for sykepleiere skal lyde:
Midlertidig uførepensjon og uførepensjon skal utbetales fra og med den måneden medlemmet fyller vilkårene. Pensjonen faller bort i den utstrekning det utbetales lønn under sykdom eller sykepenger fra folketrygden. Departementet kan gi forskrift med nærmere regler om bortfall av pensjon på grunn av lønn under sykdom eller sykepenger fra folketrygden. Etterbetaling av pensjon til medlem som mottar arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven kapittel 11 eller uføretrygd etter folketrygdloven kapittel 12, skal skje med samme virkningstidspunkt som for folketrygdens ytelser.
XXII
1. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, med unntak av del XX og XXI som trer i kraft straks.
2. Departementet kan gi forskrifter med overgangsregler om ytelser som omfattes av loven her for personer som er innlagt i institusjon under statlig ansvar eller innsatt i kriminalomsorgens anstalter, når loven her trer i kraft.
3. Departementet gir forskrifter om samordning av
a) alderspensjon fra tjenestepensjonsordning
b) enke- og enkemannspensjon fra tjenestepensjonsordning og
c) pensjon fra personskadetrygd som ytes før 67 år, som er samordnet med uførepensjon fra folketrygden og som utbetales når loven trer i kraft.
Presidenten: Det voteres først over innstillingens forslag til I–XIII, XV–XIX, XXI og XXII
Votering:
Komiteens innstilling til I–XIII, XV–XIX, XXI og XXII ble enstemmig bifalt.Presidenten: Det voteres over XIV §§ 16-12, 17-14, 18-9, 19-22, 20-23 og XX § 12-20.
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har varslet at de vil stemme imot.
Votering:
Komiteens innstilling til XIV §§ 16-12, 17-14, 18-9, 19-22, 20-23 og XX § 12-20 ble bifalt med 54 mot 49 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 23.00.50)Presidenten: Det voteres så over resten av XIV.
Votering:
Komiteens innstilling til resten av XIV ble enstemmig bifalt.Presidenten: Det voteres alternativt mellom XX § 12-7 til og med § 12-8 og forslag nr. 1 fra Høyre og Fremskrittspartiet.
Forslaget lyder:
«Lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre) § 12-8 blir § 12-9 og skal lyde:
§ 12-9 Fastsetting av inntekt før og etter uførhet
Inntekt før uførhet fastsettes på grunnlag av pensjonsgivende inntekt, se § 3-15, i de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet, se § 12-8. Gjennomsnittlig inntekt i de tre beste inntektsårene legges til grunn. Den pensjonsgivende inntekten som en arbeidstaker har i en deltidsstilling, omregnes til en årsinntekt i full stilling. For kalenderår med både næringsinntekt og inntekt som arbeidstaker, skal inntekten som arbeidstakeren har i en deltidsstilling, likevel ikke omregnes til full stilling. Inntekt for hvert kalenderår skal ikke settes lavere enn 3,4 ganger grunnbeløpet. For medlemmer som fyller vilkårene for rett til minsteytelse som ung ufør, se § 12-13 tredje ledd, skal inntekt for hvert kalenderår ikke settes lavere enn 4,5 ganger grunnbeløpet.
Det skal ses bort fra år da et medlem har fått pensjonsopptjening på grunnlag av omsorgsarbeid etter folketrygdloven § 3-16 eller 20-8 dersom dette er til fordel for vedkommende. Året før og året etter slike år anses da å følge umiddelbart etter hverandre.
For arbeidstakere som har ett eller flere arbeidsforhold, skal inntekt før uførhet fastsettes med grunnlag i arbeidstakerens stillingsandel på tidspunktet medlemmet har rett til å få utbetalt uføretrygden fra (virkningstidspunktet) omregnet til en årsinntekt i full stilling dersom det er gunstigere for vedkommende. Arbeidsforholdet må være dokumentert med arbeidsavtale som inneholder en klart angitt stillingsandel og startdato.
Inntekt etter uførhet fastsettes til den inntekt han eller hun forutsettes å kunne skaffe seg ved å utnytte sin restinntektsevne.
Inntekt før og etter uførhet justeres i samsvar med endringer i grunnbeløpet.
Som inntekt etter paragrafen her regnes all pensjonsgivende inntekt, se § 3-15.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om fastsetting av inntekt før og etter uførhet, herunder om at visse inntekter ikke skal medregnes.»
Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti har varslet at de vil stemme for innstillingen.
Høyre og Fremskrittspartiet har varslet at de vil stemme for forslaget.
Votering:
Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling til XX § 12-7 til og med § 12-8 og forslag nr. 1 fra Høyre og Fremskrittspartiet ble komiteens innstilling bifalt med 56 mot 48 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 23.01.53)Presidenten: Det voteres så over resten av XX.
Votering:
Komiteens innstilling til resten av XX ble enstemmig bifalt.Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og loven i sin helhet.
Votering:
Lovens overskrift og loven i sin helhet ble enstemmig bifalt.Presidenten: Lovvedtaket vil bli satt opp til annen gangs behandling i et senere møte i Stortinget.