Svar
Valgerd Svarstad Haugland: Jeg vil innledningsvis presisere at barnefordelingssaker, det vil si saker der det er tvist mellom foreldre om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast eller samværsrett, er vanskelige saker fordi det ofte er høyt konfliktnivå mellom foreldrene og mye følelser involvert. Det er barnets beste som er utgangspunktet for alle avgjørelser etter barneloven. Hva som er til det beste for et konkret barn, vil det ofte være delte meninger om. Foreldre som ikke blir enige om en avtale om barna, vil som regel ha forskjellige oppfatninger av hva som vil være den beste løsningen for akkurat deres barn. Særlig ved uenighet om hvor barnet skal bo fast, vil nødvendigvis en av foreldrene «tape» saken, og dette kan ofte føles hardt og urettferdig.
Når domstolene skal avgjøre en sak etter lov av 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven), kan dommeren dersom det trengs, oppnevne en sakkyndig, jf barneloven § 41. En uttalelse fra en sakkyndig er et moment i saken på lik linje med andre momenter i saken, for eksempel foreldrenes uttalelser. Det er dommeren som avgjør saken etter en helhetsvurdering av alle bevisene og på bakgrunn av de momenter som er relevante i slike saker. En sakkyndig uttalelse vil ofte ha stor betydning når dommeren skal treffe sin beslutning, men en sakkyndig uttalelse er ikke «i kraft av seg selv» et avgjørende moment. Når det ofte benyttes sakkyndige i barnefordelingssaker, er dette for å få belyst de faktiske omstendigheter i saken, og da særlig barnets tilknytningsforhold og andre faktorer av psykologisk art.
En avgjørelse etter barneloven skal rette seg etter hva som er best for barnet. Det er mange ulike momenter som kan komme inn i denne vurderingen av hva som er til barnets beste. Et moment som ofte er vektlagt i slike saker er hensynet til risikoen for miljøskifte, ofte også omtalt som status quo prinsippet. Dette hensynet går ut på at det er best for barnet å slippe å flytte, og dermed skifte hovedomsorgsperson, bomiljø, venner, skole osv. Hensynet til risikoen ved miljøskifte vil ofte spille en stor rolle i endringssaker, fordi det da har gått lenger tid enn i barnefordelingssaker flest. Dette vil også gjelde i endringssaker hvor det påstås at bostedsforelderen saboterer samværet. Jeg vil presisere at jeg oppfatter spørsmålsstilleren slik, at når han sier at den «sakkyndige innrømmer at omsorgsretten er plassert feil», så betyr dette feil plassert i den betydning at bostedsforelderen ikke oppfyller sitt ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Hensynet til status quo vil selvsagt ikke ha noen særlig betydning i en endringssak hvor det påstås at bostedsforelderen ikke er i stand til å ta vare på barnet, og dette finnes tilstrekkelig dokumentert.
Dersom den som barnet bor sammen med forhindrer at samværsretten blir oppfylt, kan den som har samværsrett kreve en ny avgjørelse om hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvor barnet skal bo fast, jf barneloven § 44 a femte ledd. Ved en ny avgjørelse vil sabotasjen av samværet være et moment som kan føre til at barnet får fast bosted hos samværsforelderen, fordi domstolen vektlegger hensynet til at barnet skal få mest mulig samlet foreldrekontakt. Men sabotasjen av samværet vil ikke være det eneste moment som er av betydning, det er fortsatt barnets beste som er det avgjørende. Og på tross av at bostedsforelderen saboterer samværet, kan det utfra en helhetsvurdering være barnets beste å bli boende der det bor. Det avgjørende i en barnefordelingssak er altså hva som er best for barnet, og ikke hvem av foreldrene som skal bli «belønnet» ved å få barnet boende hos seg. Det som kan virke urettferdig for en av foreldrene kan være best for barnet.
Blir en avgjørelse om samværsrett fastsatt av domstol eller fylkesmann sabotert, kan namsretten for en tid fastsette en stående tvangsbot som skal gjelde for hver gang samværsretten ikke blir respektert.