Dokument nr. 15:49 (1996-97) Innlevert: 05.12.1996 Sendt: 06.12.1996 Svart på: 13.12.1996 av samferdselsminister Sissel Rønbeck
Lars Sponheim (V): "Hvordan vurderer statsråden praktiseringen av gjeldende forskrifter om parkering for forflytningshemmede hva angår parkeringstillatelse for passasjer i bil (jfr. forskriftenes §2 b)? Saken har i den senere tid vært fokusert bl. a. i Oslo og Kristiansand kommuner. Er det grunnlag for endringer som kan gjøre det lettere for sterkt funksjonshemmede som ikke kjører/er i stand til å kjøre egen bil å få generell parkeringstillatelse på linje med for funksjonshemmede som kjører egen bil?"
Sissel Rønbeck: Forskrift om parkering for forflytningshemmede inneholdt tidligere et krav om at en forflytningshemmet passasjer måtte ha behov for såkalt "konstant tilsyn" for å kunne tildeles parkeringstillatelse. På bakgrunn av signaler Samferdselsdepartementet mottok om at praktiseringen av dette kravet kunne ha gitt uheldige utslag, endret departementet forskriften 31. mai 1996, med virkning fra 1. juli s.å.Endringen består i at kravet om behov for tilsyn er tatt ut, og det er i tillegg lempet noe på øvrige kriterier for behovsprøvingen både for fører og passasjer. Formålet med endringen var primært å gjøre det lettere for en forflytningshemmet passasjer å få parkeringstillatelse. Ordlyden i de bestemmelser som angir kriteriene for behovsprøving for fører og passasjer, forskriftens §2, henholdsvis bokstav a og b, er etter endringen likelydende. Jeg vedlegger til orientering kopi av forskriften i tidligere og endret utgave.Med tanke på den relativt korte tid som er gått siden forskriftsendringen, har jeg ikke nå grunnlag for å si noe om hvordan endringen har gjort seg utslag i kommunenes praktisering av forskriften, og dermed heller ikke grunnlag for å ta stilling til om det eventuelt kan være påkrevet med ytterligere endringer. Jeg kan imidlertid opplyse om at det i forbindelse med forskriftsendringen foretas en gjennomgang av de tilhørende retningslinjene, forslag til søknadsskjema m.v. Retningslinjene er ment som en veiledning til de kommunale saksbehandlere om hvordan forskriftsteksten skal forstås og praktiseres, og formålet er en mest mulig ensartet praktisering i kommunene. I arbeidet med gjennomgangen vil det bli lagt vekt på de synspunkter som i den senere tid er fremkommet i Stortinget.