Grunngiving

Justisministeren har fått bred politisk oppslutning om sin mye publiserte oppmyking av den såkalte femårsregelen i utlendingsforskriften. I praksis har Justisdepartementet definert denne regelen som en slags "karanteneregel", som gjør det bortimot umulig å søke første gangs arbeidstillatelse i Norge før det er gått minst fem år etter endt utdannelse i Norge.

Denne regel har i praksis gjort det bortimot umulig for norske forsknings- og utdannelsesinstitusjoner og bedrifter å rekruttere utlendinger med kompetanse i verdensformat og som har fullført sine studier i Norge. Begrunnelsen for denne strenge praksis har vært et forståelig ønske om at utenlandsstudenter fra Den tredje verden skal vende tilbake til sine hjemland etter endt utdannelse i Norge. Men i spesielle situasjoner skjer ikke dette. Det gjelder bl.a. enkelte forskertalenter i verdensformat, som har utviklet kompetanse på spesialområder her i Norge. I noen av disse tilfellene vil det ikke under noen omstendighet være aktuelt for søkerne å vende tilbake til sine hjemland i den tredje verden, rett og slett fordi disse landene ikke har den type forskningsmiljøer hvor denne kompetansen kan utnyttes. De har vanligvis heller ikke økonomisk evne til å bygge ut slik kompetanse, og i praksis vil det heller ikke være en fornuftig anvendelse av ressursene.

Søkere av denne kategori vil i praksis søke arbeide hos Norges viktigste konkurrerende forsknings- og utdanningsmiljøer i andre vestlige industriland dersom de ikke får anledning til å arbeide i Norge. En slik praksis skader Norges interesser til fordel for våre konkurrenter i andre land. Det gjør det vanskeligere for norske forsknings- og utdanningsmiljøer å opprettholde den nødvendige kompetanse i en stadig tøffere konkurransesituasjon, hvor andre land for lengst har sett det som nødvendig å være i første rekke i internasjonaliseringsprosessen.

På denne bakgrunn besluttet justisministeren i august i fjor at det skulle foretas en oppmyking av den såkalte femårsregelen. Oppmykingen skulle gjelde "spesialister som likevel ikke vil reise tilbake til hjemlandet, fordi de får jobb i andre vestlige land". (Sitat fra Regjeringens/UDIs nyhetsbrev av 20. august 1998 fra Internett). Denne oppmykingen ble hilst velkommen bl.a. ved Norges teknisk-naturvitenskapelige Universitet, NTNU og SINTEF, som i stigende grad har opplevd de negative konsekvensene av ikke å få konkurrere med andre vestlige land om å få beholde toppforskere som har studert i Norge. Desto større ble skuffelsen da en kinesisk toppforsker i verdensformat ved NTNU, Dr. De Chen, av UDI likevel er nektet arbeidstillatelse med den begrunnelse at han ikke har brukt lang nok tid på doktorgradsstudier i Norge, og at han dessuten den første tiden av forskningsstipendiat og ikke student. Det "rettsgrunnlag" UDI påberoper seg er en såkalt "intern melding", som ikke ønskes offentliggjort, og hvor det er bestemt at oppmykingen bare skal gjelde søkere som kom til Norge før 15. august 1994. Konsekvensen av oppmykingen blir i så fall at den knapt nok får anvendelse på utlendinger som har kommet til Norge for å ta sine doktorgradsstudier. En annen konsekvens blir at utenlandske doktorgradsstudenter må ha studert lenger, og ikke kortere, enn normert studietid for å komme inn under oppmykingen. En slik konsekvens fremstår som ulogisk, etter som oppmykingen særlig tok sikte på å gjelde forskertalenter med unike kvalifikasjoner. Det er underlig at Utlendingsdirektoratet synes å mene at et hensiktsmessig kriterium for å skille ut slike talenter er en forutsetning at de må ha brukt lengre tid enn gjennomsnittsstudenten på sine studier.