Skriftleg spørsmål fra Paul Chaffey (SV) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:128 (1996-97)
Innlevert: 20.05.1997
Sendt: 21.05.1997
Svart på: 28.05.1997 av miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Paul Chaffey (SV)

Spørsmål

Paul Chaffey (SV): "Mener Statsråden det er forsvarlig at fylkesutvalget - som folkevalgt organ - ivaretar statlig fagmyndighets kompetanse innenfor kulturvern ved behandling av reguleringsplaner?"

Grunngiving

Planutvalget i Lørenskog kommune vedtar om kort tid trolig bebyggelsesplanen for to golfbaner - èn på 18 hull og èn på 9 hull - ved Losby Bruk. Det er særlig når det gjelder kulturvernmessige forhold at det har stått strid om planene.
Da reguleringsplanen var til vurdering i 1991-92, fremmet Riksantikvaren innsigelse til reguleringsforslaget, som da innebar etablering av èn golfbane ved Losby Bruk. Dette skjedde til tross for at Akershus fylke ikke varslet innsigelse. Akershus deltok på dette tidspunktet i frifylkeforsøket, som innebar at kompetanse til å fremme innsigelse var delegert til fylkeskommunen. Likevel fant Riksantikvaren inngrepene som så omfattende at han på eget initiativ overprøvde vedtaket i fylkeskommunen, og fremmet innsigelse til planene.
Ved behandling av reguleringsplan for golfbaner m.m i 1996, ble det fra motstanderne av golfbaner etterlyst et standpunkt fra Riksantikvaren til reguleringsforslaget. Det ble da fra administrasjonen i Lørenskog kommune vist til at myndighet til å uttale seg på vegne av statlige kulturmyndigheter - herunder til å vurdere spørsmål om innsigelse - var delegert til fylkeskommunen. Det var fylkesutvalget som fattet endelig vedtak på vegne av fylkeskommunen, og dermed også på vegne av statlige kulturmyndigheter.
Det hører med til bildet at fylkeskultursjefen i brev til Lørenskog kommune varslet at han i sin saksforberedelse ville fremme forslag om innsigelse til planen.
Fylkesutvalget er et folkevalgt organ, sammensatt av politikere fra de ulike partiene i fylket. Særlig i større og kontroversielle saker er det grunn til å anta at det er hyppig kontakt mellom lokale politikere og fylkespolitikerne før det fattes vedtak. På denne måten vil uttalelsen fra fylkeskommunen i praksis avspeile de partipolitiske standpunktene i en sak, og ikke de faglige vurderinger som ville vært lagt til grunn f.eks ved en uttalelse fra Riksantikvaren.
På denne bakgrunn ber jeg Statsråden redegjøre for om han finner en delegasjon av statlig fagmyndighet til fylkeskommunen som tilfredsstillende.

Thorbjørn Berntsen (A)

Svar

Thorbjørn Berntsen: Fylkeskommunen ble tillagt funksjon som regional kulturminnemyndighet fra 01.01.90. Fylkeskommunen ble fra samme tidspunkt gitt myndighet etter kulturminneloven og ansvaret for å ivareta statlige kulturminneinteresser i areal- og utbyggingssaker etter plan- og bygningsloven. Som ledd i dette ble to stillinger med krav om høy kulturminnefaglig kompetanse øremerket kulturminneforvaltningen i fylkeskommunen og finansiert med statlige midler. I tillegg bruker flere fylkeskommuner egne ressurser til kulturminneforvaltning.
Begrunnelsen for å velge fylkeskommunemodellen var bl a for å koble vernearbeidet til den politiske beslutningsprosessen i fylket, fylkeskommunens rolle som samordnings- og veiledningsorgan innen arealplanlegging etter plan- og bygningsloven, koblingen mellom kulturminnevernet og det allmenne kulturarbeidet i lokalsamfunnene og at fylkeskommunen hadde et eksisterende faglig apparat i fylkeskonservatoren, jf St.meld. nr. 39 (1986-87) Bygnings og fornminnevernet. Dette sluttet Stortinget seg til våren 1988.
Oppgaver og myndighet innen kulturminnevernet er lagt til fylkeskommunen som sådan og ikke til bestemte utvalg, etater m.v. innen fylkeskommunen. Dette er i tråd med de prinsipper for statlig styring av kommunene som er nedfelt i bl a kommuneloven, og som har bred tilslutning i Stortinget. I og med at fylkeskommunen er politisk styrt innebærer dette at administrasjonens kulturminnefaglige vurderinger kan overprøves av de politiske organene i fylkeskommunen. Departementet har derfor i forskrift og i rundskriv T-6/89 fastsatt saksbehandlingsrutiner som skal sikre at nasjonale verneverdier ikke blir skadelidende. Det vises bl a til at fagadministrasjonens faglige vurdering skal foreligge uavkortet for behandling i politiske organer og konflikter som berører nasjonale verneinteresser skal forelegges Riksantikvaren.
I tillegg har Riksantikvaren en selvstendig innsigelsesrett i plansaker etter plan- og bygningsloven. Denne innsigelsesadgangen skal kun brukes der nasjonale verneinteresser er truet og fylkeskommunen vil akseptere arealplanen. Fylkeskommunen skal i disse tilfellene varsle Riksantikvaren i god tid før fylkeskommunen avgir sin uttalelse til kommunen. Riksantikvaren kan dermed på selvstendig grunnlag vurdere om innsigelse skal fremmes mot planen. Det må understrekes at det bare rent unntaksvis vil være aktuelt for Riksantikvaren å fremme innsigelse til arealplaner, under forutsetning av at fylkeskommunen forvalter sitt ansvar for kulturminneinteressene på en forsvarlig måte. Videre kan det forekomme saker som berører kulturminner av nasjonal betydning, hvor det er mest naturlig at Riksantikvaren fra begynnelsen er kommunens samarbeidspartner i planprosessen. Fylkeskommunen bruker mye tid og ressurser på å delta og komme med innspill i kommune- og reguleringsplanprosessene etter plan- og bygningsloven. Min erfaring er at kulturminneinteressene i det alt vesentligste blir forsvarlig ivaretatt av fylkeskommunen i disse prosessene. I denne sammenheng er det viktig å merke seg at fylkeskommunen har innehatt funksjon som kulturminnemyndighet bare fra 1990. Det ligger derfor viktige utfordringer knyttet til kompetanseheving, effektivisering og profesjonalisering av dette forvaltningsnivået.