Dokument nr. 15:241 (1998-99) Innlevert: 12.04.1999 Sendt: 12.04.1999 Svart på: 19.04.1999 av finansminister Gudmund Restad
Ansgar Gabrielsen (H): Fra årsskiftet ble det i Vest-Agder etablert en ordning med betaling for vanlige tollforretninger også i arbeidstiden for oppdrag i andre kommuner enn Kristiansand. Dette resulterer i en ekstrakostnad i alle kommuner som ikke har tollkontor, og dette oppfattes som en forskjellsbehandling. Er det denne Regjerings politikk med en slik forskjellsbehandling kommunene imellom eller kan man fra statsråden vente noe initativ for å rette opp dette?
Gudmund Restad: Etter tollovens § 7 og tollovforskriftens pkt. 2.3.1. og 2.4.1 skal det betales et gebyr til statskassen for tollekspedisjoner og klarerings- og oppsynsforretninger som utføres utenfor tollsted, eller når tollsted ikke er betjent. Gebyret skal betales på grunnlag av timesatser som blir omtalt i St prp nr 1 for Finans- og tolldepartementet. I tillegg kommer kost- og skyssgodtgjørelse for toll- og avgiftsetatens tjenestemenn beregnet etter "Regulativ for reiser innenlands for statens regning". Gebyrordningen er ment å dekke etatens faktiske ekstrakostnader ved denne tjenesteytingen.Det som skjedde i Vest-Agder høsten 1998 var at Agder tolldistrikt innskjerpet praksis for oppkreving av slike gebyrer slik at praksis i dette tolldistriktet skulle bli som i landets øvrige tolldistrikter; og i tråd med tollovens og tollovforskriftens intensjoner. Denne endringen innebærer således at det nå skal være likebehandling over hele landet når det gjelder oppkreving av dette gebyret.Spørsmålet som stilles foranlediger en nærmere redegjørelse for prinsippene som ligger til grunn for fastsettelsen av gebyr ved tollforretninger, særlig skillet mellom hva som bør være gratis for brukerne og hva som kan begrunne et vederlag fra disse. I arbeidet med slike vurderinger er man kommet fram til at man kan skille mellom etatens basisaktiviteter og serviceaktiviteter. Det er selvsagt elementer av service i samtlige tjenester som utføres av etaten, men i mange tilfeller vil det være unaturlig å vurdere betaling for disse, ettersom de må betraktes som en del av etatens basisproduksjon. Toll- og avgiftsetatens basisaktiviteter ved eksempelvis manuelle ekspedisjoner består i ekspedisjoner innenfor egne lokaler, innenfor ordinær ekspedisjonstid. Serviceaktivitetene er tjenester som etaten tilbyr for at bruker skal kunne oppnå en mer tilpasset og fleksibel tollekspedisjon enn det som normalt ville være tilfelle ved basisaktivitetene. Fortolling av varer mm er en plikt som samfunnet pålegger den enkelte borger. Dette er også bakgrunnen for at basisaktivitetene ikke prissettes. Tilsvarende er ikke tilfelle for serviceaktivitetene. Toll- og avgiftsetaten tilbyr her brukerne tollfaglige tjenester på steder og tidspunkter som medfører ekstra kostnader for etaten, men som vil være til fordel for brukeren. I dag er det disse tilleggstjenestene som medfører gebyr. Det er etter min mening ikke urimelig å kreve gebyr når etaten utfører slike serviceaktiviteter overfor brukeren. Gebyrene som kreves inn av toll- og avgiftsetaten skal være fastsatt slik at de dekker etatens faktiske merkostnader ved denne tjenesteytingen. Dagens inntekter av slike gebyrer som er beskrevet ovenfor utgjør i størrelsesorden 18 - 20 mill kroner pr år. Nivået på serviceaktivitetene, og dermed de samlede gebyrinntekter, er avhengig av gebyrets størrelse. Det må antas at etterspørselen ville kunne øke til dels betydelig hvis gebyrene ble fjernet. Konsekvensen ville da blitt høyere driftskostnader for etaten og bortfall av inntekter. Dette ville betinge økte bevilgninger til drift av etaten. Etter mitt syn muliggjør prinsippene for prissetting av toll- og avgiftsetatens serviceaktiviteter at etaten kan prioritere bruken av ressursene sine på høyt prioriterte oppgaver, spesielt på kontrollområdet. I en slik sammenheng ville det være lite hensiktsmessig å fjerne en gebyrordning basert på sunne økonomiske prinsipper. Jeg viser for øvrig til mitt svar i Stortingets spørretime den 7. april 1999.