Steinar Bastesen (TF): "Smutthullavtalen" åpner en dør som Eivind Bolle i sin tid fikk stengt ved innføringen av 200 mils økonomisk sone. Vi har ingen mulighet for å nekte å inngå lignende avtaler med andre land som gjør det samme som Island, uavhengig av hvem som er reell eier av fartøyet.
Denne avtalen må stoppes i Stortinget og reforhandles. Vil Utenriksministeren ta et slikt initiativ?
Grunngiving
Jeg viser til mitt spørsmål av 18. mai angående den såkalte Smutthullavtalen, besvart 25. mai.
Utenriksministeren sier i sitt svar at avtalen mellom Norge, Russland og Island gjøre slutt på det uregulerte islandske torskefisket i Smutthullet i Barentshavet. Videre viser han til Islands forpliktelse til å motvirke forsøk på å omgå avtalen ved å omregistrere fartøy og til å nekte landing av fangst og anløp av fartøy som har drevet virksomhet som er i strid med avtalen. Det pekes også på at selv om avtalen ikke omfatter uregulerte bestander som reke, har den likevel skapt en ny samarbeidssituasjon i forholdet til Island. Statsråden mener også at avtalen og protokollen er uttrykk for en rimelig balanse i de bilaterale fiskeriforbindelsene mellom Norge og Island.
Konflikten i Smutthullet har pågått lenge og har vært en belastning for ellers gode naboer. Men, avtalen preges av for mange gode intensjoner og lite konkrete resultater.
Det er riktig at det uregulerte islandske torskefisket nå er slutt, men hvilke signaler gir dette til andre land som "tar seg til rette" i Smutthullet? Vi har oppgitt en del av våre soleklare rettigheter til Island som før 1993 ikke hadde noen tradisjon for torskefiske eller annnet fiske i de aktuelle områdene!
Når det gjelder Islands "forpliktelse" til å motvirke forsøk på å omgå avtalen sier avtalens Artikkel 6: "Partene skal arbeide sammen for å utrede muligheten og eventuelt treffe tiltak for å forsøke å hindre at deres borgere foretar registrering av fiskefartøy i andre land som svekker avtalens aktivitet." (min utheving). Til tross for at partene har vært i kontakt om saken i 4-5 år, har vi ikke kommet lenger enn til at partene skal prøve å finne ordninger. Island har dermed ingen klare forpliktelser om å nekte islandske interesser i å være part i slike omregistreringer. I tillegg vet vi at islandske interesser har kjøpt seg inn i trålrederier i f.eks Baltikum og slike forhold dekker ikke avtalen.
Angående den "nye samarbeidssituasjonen" når det gjelder uregulerte bestander som reke har vi jo allerede i dag fått svar på hva det innebærer. Flere islandske fartøyer fisker i skrivende stund aktivt etter reke i Smutthullet.
Til tross for at Utenriksministeren mener at avtalen gir en "rimelig balanse" i de bilaterale fiskeriforbindelsene mellom Norge og Island har Norge klart forlatt sin tidligere politikk om at slike avtaler skal ha en rimelig balanse. Jeg vil på det sterkeste påstå at skjevheten er betydelig når vi oppgir verdier på rundt 70 millioner kroner og får tilbake ca 7 millioner kroner.
Et annet argument som er brukt for å få avtalen i land er at det haster med å få en slutt på konflikten. Det synes en smule søkt når forskerne mener at det trolig ikke vil være nevneverdig med torsk i Smutthullet før i år 2003. Partene skulle altså ha tid nok til å forhandle fram en avtale som ivaretar de ulike hensynene og ikke minst tar hensyn til gjeldende FN-avtaler.
En annen ting som er verdt å merke seg er dette "David-syndromet" som alltid nevnes i forbindelse med Island. I 1987 hadde Island 10 fabrikktrålere, Norge 32. Per i dag har Island nesten 100 og Norge har redusert til 22. Dessuten hadde Norge i 1980 nær 1000 konsesjonsbelagte fartøy, i 1997 hadde vi 471. Kystflåten har i samme tidsrom blitt pålagt ekstremt strenge reguleringer og begrensninger. Alt dette for å redusere fangstkapasiteten. Og så kommer land som Island og andre nasjoner og henter gevinsten og bruker den til å øke sin kapasitet enormt.