Dokument nr. 15:14 (1999-2000) Innlevert: 20.10.1999 Sendt: 20.10.1999 Svart på: 28.10.1999 av utenriksminister Knut Vollebæk
Karin Andersen (SV): Belgia har vedtatt et nasjonalt lovverk som under bestemte forhold gjør det mulig å tiltale og dømme forbrytelser mot menneskeheten og folkemord i belgisk domstol, uavhengig av hvem som forbrytelsen er begått mot eller av hvem. Unntak er gjort der belgiske statsborgere er involvert.Kjenner Regjeringen til den belgiske loven og hvilken vurdering har Regjeringen av denne eller lignende nasjonale lovbestemmelser som et tillegg og supplement til internasjonale domstolsordninger? Vedlegg til spørsmål:Kopi av Belgias lovtekst:February 10, 1999 - Law respecting the punishment of serious violations of international humanitarian law.Ministry of Justice F. 93 - 1856 (S-C - 9688)June 16, 1993 - Law respecting the suppression of serious offences under the Geneva International Conventions dated August 12, 1949 and Additional Protocols I and II to those Conventions.
Knut Vollebæk: I en rekke stater foretas det nå en nærmere gjennomgang av egen lovgivning i forbindelse med forberedelsene til ikrafttredelsen av vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen. Utenriksdepartementet er vel kjent med situasjonen i Belgia, så vel som i en rekke andre land. I enkelte stater har man gått til det skritt å innarbeide i nasjonale straffelover definisjoner på internasjonale forbrytelser som etter folkeretten karakteriseres som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og alvorlige krigsforbrytelser. I andre stater velger man derimot å bygge på ordinære straffebestemmelser om drap, legemsbeskadigelse osv. for å ramme nevnte forbrytelser. Uansett er det viktig at disse forbrytelsene blir gjenstand for effektiv nasjonal straffeforfølgning. Et sentralt hensyn er at det må være adgang for nasjonale domstoler til å straffeforfølge slike forbrytelser uavhengig av hvor de er begått og av hvem. Dette innebærer at en også vil måtte kunne straffeforfølge handlinger begått i utlandet av utlendinger.Sammenlignet med mange andre land er det i norsk rett en mer omfattende adgang til å straffeforfølge handlinger begått i utlandet. Vi kan blant annet straffeforfølge for drap og mishandling uavhengig av hvor forbrytelsen er begått, hvem som har begått den, og hvem den er begått mot. Selv om den norske straffeloven ikke inneholder særskilte bestemmelser om forbrytelse mot menneskeheten og folkemord, vil derfor slike forbrytelser kunne straffeforfølges i Norge hvis den mistenkte befinner seg her. I forbindelse med norsk ratifikasjon av vedtektene til Den internasjonale straffedomstolen tar Regjeringen i første omgang sikte på å vedta lovgivning som er nødvendig i den sammenheng. De norske ratifikasjonsforberedelsene skjer i tett samarbeid med de andre nordiske landene, som synes å ha lagt seg på en tilsvarende linje. Uavhengig av hvilke lovforslag som er nødvendige som følge av ratifikasjon, vil vedtektene dessuten bli tatt med i betraktning når det gjelder vurderinger av en eventuell revisjon av norsk straffelovgivning.Etter Regjeringens syn er det ideelt sett de nasjonale domstolene som skal ta seg av straffeforfølgningen. I en idealverden er internasjonale straffedomstoler overflødige. Det viser seg imidlertid at de nasjonale domstolene ved en rekke anledninger kommer til kort, som følge av manglende vilje eller evne til å foreta straffeforfølgning. Dette er også bakgrunnen for at FNs sikkerhetsråd opprettet de to midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda og for vedtakelsen av vedtektene til Den internasjonale straffedomstol. De nevnte vedtektene presiserer at hver enkelt stat har plikt til å utøve sin strafferettslige myndighet overfor de som er ansvarlige for internasjonale forbrytelser, og at Domstolen skal være komplementær i forhold til nasjonale straffejurisdiksjoner. For øvrig ville det rent praktisk og kapasitetsmessig ikke vært mulig for Domstolen å straffeforfølge alle straffbare handlinger som etter sin art faller inn under dens jurisdiksjon. Nasjonal domsmyndighet overfor alvorlige internasjonale forbrytelser, uavhengig av hvor de er begått og av hvem, er viktig for å forhindre at de ansvarlige går straffri.Det finnes en rekke eksempler fra nasjonal strafferettspraksis på at utlendinger er blitt straffeforfulgt og dømt for alvorlige forbrytelser begått på en annen stats territorium. Disse eksemplene illustrerer nasjonale tiltaks praktiske betydning. Under krigsoppgjøret etter andre verdenskrig var det i tillegg til Nürnbergdomstolen rundt 1000 straffesaker som gikk for nasjonale domstoler. Videre ble Alfred Eichmann i 1961 straffet i Israel for forbrytelser mot menneskeheten på grunnlag av handlinger utført under 2. verdenskrig. Avgjørelsen fra dansk lagmannsrett i 1994 i saken mot Refik Šaric er et annet eksempel. I denne saken ble en person fra Bosnia og Hercegovina straffet for handlinger som ble begått under konflikten i hjemlandet. Blant nyere saker som har fått stor oppmerksomhet, kan nevnes Spanias utleveringsbegjæring overfor Storbritannia vedrørende Chiles tidligere president Augusto Pinochet og den påfølgende behandlingen av utleveringsbegjæringen for britiske domstoler. Behandlingen av Pinochet-saken har vist at straffeforfølgning over landegrensene kan reise en rekke vanskelige juridiske spørsmål. I vedtektene til Den internasjonale straffedomstol har imidlertid en rekke regler og prinsipper blitt nærmere avklart. Etter vedtektenes ikrafttredelse vil dette kunne bidra til en folkerettsutvikling som innebærer større forutsigbarhet og klarhet på dette feltet.