Skriftleg spørsmål fra Ivar Kristiansen (H) til nærings- og handelsministeren

Dokument nr. 15:117 (1999-2000)
Innlevert: 14.12.1999
Sendt: 15.12.1999
Svart på: 22.12.1999 av nærings- og handelsminister Lars Sponheim

Ivar Kristiansen (H)

Spørsmål

Ivar Kristiansen (H): AAD besluttet 10. desember ikke å gripe inn overfor Vefsn Kommunes subsidiering av Kippermoen Helsestudio. Beslutningen er åpenbart i strid med næringsministerens tidligere uttalelse om at offentlig virksomhet som er i direkte konkurranse med privat virksomhet ikke skal subsidieres særskilt, og at konkurranse skal skje på like vilkår, også i.f.t offentlig støtte. Har denne uttalelsen fortsatt gyldighet, og hva vil i så fall statsråden i dette tilfellet gjøre for å etablere like konkurransevilkår?

Grunngiving

Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) besluttet 10. desember ikke å følge Konkurransetilsynets anmodning av 18. mai d.å. om å gripe inn overfor Vefsn kommunes subsidiering av det kommunalt eide Kippermoen helsestudio. I brev fra AAD fremgår det at saken har vært forelagt Sosial- og helsedepartementet (SHD) og Kulturdepartementet. Næringsdepartementet har derimot ikke hatt direkte befatning med denne prinsipielt viktige næringspolitiske saken.
SHD mener kommunene vil miste virkemidler i sitt folkehelsearbeid dersom private aktører som starter opp virksomhet i konkurranse med tradisjonelle kommunale velferdstilbud, kan tvinge kommunen til å øke sine priser. Dette bygger på flere åpenbare misforståelser. For det første er det private tilbudet i dette tilfellet, Helsehuset A/S, etablert for tyve år siden mens det kommunale tilbudet ble etablert i 1997. Det er derfor det kommunale tilbudet som er etablert i konkurranse med det private og ikke motsatt. Det kan derfor heller ikke være slik at virksomheten til Kippermoen helsestudio er en del av det tradisjonelle kommunale velferdstilbudet slik SHD legger til grunn. For det andre er det heller ikke slik at konkurranselovgivningen under noen omstendighet kan tvinge kommunen til å øke sine priser. Kommunen kan subsidiere prisene på treningstilbudet i kommunen så lenge slik støtte gis på like vilkår til all virksomhet som tilbyr tilsvarende tjenester.
I motsetning til SHD mener AAD at kommunens helsepolitiske målsetninger bør kunne oppfylles uten at det oppstår uheldige konkurransebegrensende virkninger og antar at mosjon og trening også ved private helsestudioer bidrar til å fremme formålene i kommunehelsetjenesteloven. AAD slår videre fast at kommunens subsidiering av Kippermoen helsestudio er egnet til å begrense konkurransen i det lokale markedet for denne typen tjenester. På denne bakgrunn blir det uforståelig at AAD unnlater å gripe inn mot Vefsn kommune. Dersom dette blir stående er en hvilken som helst småbedrift heretter uten konkurranserettslig vern mot at det offentlige etablerer og subsidierer virksomhet som underminerer bedriftens næringsgrunnlag.
I premissene for beslutningen om ikke å gripe inn skriver AAD at "selv om subsidieringen har konkurransemessige konsekvenser, er departementet imidlertid av den oppfatning at det ikke er åpenbart at subsidieringen fører til et samfunnsøkonomisk effektivitetstap av et omfang som gir grunnlag for et inngrep etter konkurranselovens § 3-10." Dette må skyldes en misforståelse av hva som må til for å gi et "samfunnsøkonomisk effektivitetstap" av et tilstrekkelig omfang. Det vil per definisjon nesten aldri være slik at begrensninger i lokale konkurranseforhold fører til nevneverdige samfunnsøkonomiske effektivitetstap. Betydelige samfunnsøkonomiske effektivitetstap oppstår imidlertid når prinsippet om like konkurransevilkår fravikes og konkurransebegrensende ordninger tolereres av myndighetene. Så lenge AADs holdning om at Vefsn og formodentlig også andre norske kommuner i kraft av det lokale selvstyret kan sette seg utover konkurransepolitiske prinsipper kan denne saken derfor føre til meget omfattende samfunnsøkonomiske effektivitetstap.
AADs beslutning er i direkte strid med næringsministerens uttalelser i Stortingets spørretime 3. november d.å. der det fremgikk at "Det ligger i Regjeringens politikk allerede i dag at offentlig virksomhet som er i direkte konkurranse med privat næringsvirksomhet, ikke skal subsidieres særskilt. Konkurransen skal skje på like vilkår, også i forhold til offentlig støtte." Etter AADs beslutning er det grunn til å spørre om næringsministerens uttalelse i Stortinget 3. november fortsatt har gyldighet, og hva han i så fall vil gjøre for å etablere like konkurransevilkår i dette konkrete tilfellet.

Lars Sponheim (V)

Svar

Lars Sponheim: Spørsmålet gjelder forholdet mellom Arbeids- og administrasjonsdepartementets (AAD) beslutning av 10. desember om ikke å gripe inn overfor "Vefsn kommunes subsidiering av Kippermoen Helsestudio" og min tidligere uttalelse i Stortinget om regelverket om offentlig støtte.
I spørretimen onsdag 3. november 1999 redegjorde jeg for EØS-avtalens regler om offentlig støtte på bakgrunn av et mer generelt spørsmål fra stortingsrepresentant Ivar Kristiansen. Det ble her uttalt at konkurransen skal skje på like vilkår, også i forhold til offentlig støtte. Det ble videre vist til EØS-avtalen og lov om offentlig støtte som setter klare rammer for Regjeringens støttepolitikk. I dette ligger det at Lov om offentlig støtte og EØS-avtalens regler må respekteres også i forhold til offentlig virksomhet som er i konkurranse med privat næringsvirksomhet.
Nærings- og handelsdepartementet har i forhold til Lov om offentlig støtte anledning til å gripe inn overfor offentlig støtte som ytes i strid med EØS-avtalens bestemmelser. For at støtten skal være i strid med EØS-avtalen må fire vilkår være oppfylt: 1) Det må foreligge støtte gitt av offentlige midler, 2) Støtten må vri eller true med å vri konkurransen, 3) Støtten må begunstige enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer, og 4) Støtten må være egnet til å påvirke samhandelen mellom EØS-landene. Samtlige vilkår må være oppfylt for at støtten skal anses å være gitt i strid med EØS-avtalen.
I saken om Vefsn Kommune og Kippermoen Helsestudio vil vilkår 2) og 3) om konkurransevridning og begunstigelse av enkelte foretak kunne være oppfylt, dersom man betrakter dette som støtte (vilkår 1). Det er imidlertid tvilsomt om kommunens finansiering av dette idrettstilbudet kan betraktes som "støtte" i EØS-avtalens forstand. Staten og kommunene har iht. EØS-avtalen fortsatt en viss frihet mht. hvordan offentlige tilbud organiseres og det er en rekke offentlige tilbud som for så vidt konkurrerer med private uten at dette er i strid med EØS-avtalen. At det tas egenandeler eller gebyr endrer ikke uten videre på denne vurderingen. Det er imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på den konkrete grensen i dette tilfellet, da jeg nedenfor er kommet til at det fjerde vilkåret uansett ikke er tilstede.
Det fjerde vilkåret reiser spørsmålet om Vefsn Kommunes disposisjoner i saken medfører en konkurransevridning som påvirker samhandelen mellom EØS-land.
I dette tilfellet vil den eventuelle påvirkning av konkurransen finne sted i et lokalt marked. Tar man også tjenestens art i betraktning, er det ikke sannsynlig at dette konkurranseforholdet påvirker samhandelen med andre EØS-stater. Til sammenligning foretok ESA i sin avgjørelse om den differensierte arbeidsgiveravgiften en avgrensning mot støtte som kun påvirker lokale markeder, mens støtte til foretak som driver eksportrettet virksomhet og foretak som på hjemmemarkedet møter konkurranse fra produsenter av varer og tjenester i andre EØS-stater generelt er omfattet av vedtaket. Jeg kan derfor ikke se at dette vilkåret er oppfylt, og støtten kan således ikke sies å være i strid med EØS-avtalen.
Da det etter min vurdering ikke foreligger offentlig støtte som ytes i strid med EØS-avtalen, er det ikke grunnlag for å gripe inn overfor kommunen i denne saken i medhold av Lov om offentlig støtte.
Jeg anser derfor at AADs beslutning ikke er i strid med mine uttalelser i Stortingets spørretime den 3. november 1999. Jeg henviser ellers til Arbeids- og administrasjonsdepartementets begrunnelse for ikke å gripe inn i saken etter konkurranselovens bestemmelser.