Skriftleg spørsmål fra Inger Lise Husøy (A) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:159 (1999-2000)
Innlevert: 26.01.2000
Sendt: 27.01.2000
Svart på: 03.02.2000 av utenriksminister Knut Vollebæk

Inger Lise Husøy (A)

Spørsmål

Inger Lise Husøy (A): Tidligere har økonomiske argumenter vært begrunnelsen for at Norge ikke etablerer ambassade på Cuba. Utenriksministerens svar om dette i stortingsdebatten 10. desember kan tyde på at han også legger politiske argumenter til grunn for ikke å etablere ambassade der.
Betyr dette at det ikke lenger utelukkende er økonomiske årsaker til at Norge ikke etablerer ambassade eller oppgradere våre diplomatiske forbindelser med Cuba, og hva så i tilfellet med Iran som jeg mener er et atskillig mer problematisk regime enn Cuba?

Grunngiving

Jeg viser til uttalelsen om at "Jeg synes ikke regimet på Cuba er helt uproblematisk…" noe jeg kan si meg enig i, men er ikke enig dersom du legger det til grunn for ikke å etablere ambassade der.
I ditt første svar oppfatter jeg ikke avvisningen som en reaksjon på regimet, men mer i tråd med dine tidligere uttalelser basert på økonomiske argumenter.

Knut Vollebæk (KrF)

Svar

Knut Vollebæk: Norge og Cuba har gode bilaterale forbindelser, både på det økonomiske og politiske plan. Imidlertid er bredden i samarbeidet begrenset. I senere tid har det vært en økt kontakt mellom våre to land, bl.a. gjennomføringen av den norsk-kubanske menneskerettighetsdialogen og Sosialkomitéens besøk til Cuba i begynnelsen av januar d.å.

De bilaterale forbindelsene vi har med Cuba, er positive. Vi ønsker å vedlikeholde dem og eventuelt utvide dem. Likevel er de ikke av et slikt omfang at det tilsier opprettelse av en ambassade på Cuba på det nåværende tidspunktet. Inntil videre vil derfor forbindelsene fortsatt ivaretas gjennom vår ambassade i Mexico, som er sideakkreditert til Cuba.

Når det gjelder ambassaden i Iran, var den bestyrt av en chargé d'affaires fra 1995 til 1999. Regjeringen besluttet å gjenbesette stillingen som ambassadør i Teheran i 1998. Årsaken til dette var den positive utviklingen for demokratiet og ytringsfriheten i landet, bl.a. valget av president Khatami. Med den positive utviklingen i Iran vil det også være naturlig at de store potensielle norske næringslivsinteressene blir utnyttet.

Beslutningen fikk virkning fra august 1999. Vi har nå også mottatt en iransk ambassadør i Oslo.