Dokument nr. 15:164 (1999-2000) Innlevert: 28.01.2000 Sendt: 28.01.2000 Svart på: 07.02.2000 av forsvarsminister Eldbjørg Løwer
Per Roar Bredvold (FrP): Undertegnede er kjent med at det praktiseres ulike lønn- og arbeidsvilkår ved Hærens verksteder og at dette fremkommer gjennom anvendelse av to ulike lønnssystemer der det ene er basert på statligregulativlønn og det annet på såkalte overenskomstlønn. dette synes å medføre ulik avlønning og ulike vilkår ved f.eks. etterutdanning for personell som i den praktiske hverdag utfører det samme arbeidet. Undertegnde mener at dette er situasjonen ved 3 av i alt 29 tekniske verksteder.Mener statsråden dette er en akseptabel situasjon, og hva kan statsråden eventuelt gjøre for å legge forholdene til rette slik at arbeidsbetingelsene kan bli mest mulig lik innenfor verksteder i Forsvaret innenfor samme kategorier?
Eldbjørg Løwer: Det er riktig at mekanikere i Forsvaret lønnes dels som tjenestemenn med lønn etter hovedtariffavtalen i staten, dels som overenskomstlønte med lønn etter verkstedoverenskomsten for Forsvaret. Det er også riktig at overenskomstlønte i Forsvaret er høyere avlønnet enn regulativlønte mekanikere. Jeg er klar over de problemer dette kan skape, spesielt for den gruppen mekanikere som oppfatter seg som lavere avlønnet enn fagarbeidere de finner det naturlig å sammenligne seg med. Jeg har registrert at saken av den grunn også har vært omtalt i media. Historisk har overenskomstavlønning etter mønster fra privat sektor lang tradisjon i Forsvaret. Verkstedsoverenskomsten for Forsvaret har røtter tilbake til 1922. Mens andre arbeidstakergrupper i Forsvaret og staten generelt er overført til hovedtariffavtalen i staten, har ansatte i Forsvaret som primært er beskjeftiget med verksteddrift forblitt overenskomstlønnede. De om lag 1800 overenskomstlønnede arbeidstakerne ved Forsvarets tekniske verksteder utgjør i dag den største enkeltgruppen overenskomstlønnede i staten. Det overordnede statlige utgangspunkt med hensyn til valg av tariffsystem fremgår av Lønnskomiteen av 1988, jfr NOU 1990: 32, s 9, men er prinsipielt sett ikke endret i forhold til tidligere lønnskomiteer, jfr for eksempel Lønnskomiteen av 1971 (NOU 1974: 7, s 141). For staten har det vært en målsetting å samle alle arbeidstakergrupper under samme regelverk, dvs hovedtariffavtalen i staten. Det er imidlertid ikke realistisk på kort sikt å endre den tariffmessige tilknytningen for storparten av våre verkstedsansatte.Et mindre antall mekanikere ved blant annen Haslemoen, Jørstadmoen og Porsanger tekniske verksteder lønnes som tjenestemenn. Med bakgrunn i disse verkstedene er spørsmålet om utlikning av lønnsforskjeller reist. En partssammensatt arbeidsgruppe utredet problemstillingene foran hovedtariffoppgjørene i 1998. Arbeidsgruppen lyktes imidlertid ikke å komme frem til omforente anbefalinger. Verken hovedtariffavtalen eller departementets generelle fullmakter gir adgang til å føre forhandlinger lokalt med sikte på å overføre grupper mellom tariffområdene. Problemstillingene med ulik avlønning for noenlunde sammenlignbare oppgaver har imidlertid vært gjenstand for forhandlinger mellom partene. Jeg viser bl a til resultatet av forhandlingene pr 1 august 1996 mellom staten og hovedsammenslutningene for mekanikere under teknisk vedlikeholdstjeneste og for drifts- og vedlikeholdspersonale i Forsvaret. Bakgrunnen for forhandlingsresultatet var bl a lønnsmessige ulikheter i forhold til arbeidstakere lønnet etter verkstedsoverenskomsten. De lønnsmessige forskjellene mellom de to tariffområdene ble imidlertid ikke fullt ut utliknet ved disse forhandlingene. Jeg erkjenner imidlertid problemene knyttet til å ha to sideordnede tariffområder i samme virksomhet slik forholdet er med hovedtariffavtalen og verkstedsoverenskomsten for Forsvaret. Løsningen for de regulativlønte stillingsgruppene må etter mitt skjønn imidlertid finnes innen rammen av hovedtariffavtalen ved de ordinære forhandlinger mellom partene på sentralt og lokalt nivå.