Svar
Odd Einar Dørum: Utåndingsprøve ble ved endring i vegtrafikkloven i 1988 likestilt med blodprøve som bevismiddel i saker som gjelder føring av motorvogn i alkoholpåvirket tilstand. Etter lovens ordlyd i vegtrafikkloven § 22, første ledd er en person å anse som påvirket dersom vedkommende enten har over 0, 5 promille alkohol i blodet eller over 0, 25 mg alkohol/liter utåndingsluft.
Det er således i loven ikke noe krav at en person skal ha overtrådt grensene i begge medier for å bli ansett som straffbar. I denne sammenheng er det dessuten viktig å være klar over at bevisinstrumentet som ble tatt i bruk, Intoxilyzer 5000N, ble innført for å måle alkohol/liter utåndingsluft og ikke for å måle konsentrasjon av alkohol i blodet.
En ekspertgruppe oppnevnt av Justisdepartementet, vurderte innføring av utåndingsprøve som metode i Norge. Utåndingsinstrumentet Intoxilyzer 5000N ble anbefalt og senere godkjent som bevismiddel ved utåndingsprøver. Instrumentet måler mengden alkohol i den luften en person puster ut. Dette angis i milligram per liter luft. Det ble utarbeidet instruks for bruken av utåndingsinstrumentet i samarbeid med Riksadvokaten. I denne sammenheng er det interessant å merke seg hva Riksadvokaten sa i sine kommentarer til utåndingsprøver 23 12 1994:
"Det kan være grunn til å minne om at vegtrafikkloven § 22,1. ledd likestiller påvisning konstatert ved blodprøve og ved måling av utåndingsluften. Loven gir ikke det ene målesystem forrang fremfor det annet. For såvidt kan man si at det ved lovendringen ble etablert en promillegrense i tillegg til den gamle, i den forstand at det ikke i alle tilfeller er fullt ut samsvar mellom promilleverdien i blod og luft."
Enhver måling av alkoholkonsentrasjon vil enten den skjer i luft eller blod innebære en viss variasjon i de analytiske resultater ved gjentatt måling av samme luft- eller blodprøve. Denne variasjonen skyldes både systematiske og tilfeldige variasjoner i måleprosedyre fra gang til gang og kan bestemmes statistisk med utgangspunkt i et stort antall prøver. På bakgrunn av slike kan man beregne hvilket fradrag man må gjøre i et enkelt måleresultat for at dette med ønsket grad av sikkerhet skal være over en gitt grense.
Ved Stortingets behandling av lovproposisjonen i 1988, knyttet justiskomiteen følgende kommentar til spørsmålet om sikkerhetsfradrag:
"Komiteen forutsetter at det ikke blir behov for sikkerhetsmarginer av annen størrelsesorden ved bruk av utåndingsprøver enn det i dag er ved bruk av blodprøver"
På dette tidspunkt var sikkerhetsfradraget for blodprøver 0,1 promille. Ekspertgruppen la følgende forutsetning til grunn:
Sikkerhetsfradraget må settes slik at person målt med luftalkoholkonsentrasjon, over lovens grenser, med 99,9% sannsynlighet har en faktisk luftalkoholkonsentrasjon over de samme grenseverdier.
Med utgangspunkt i disse forutsetningene og feltforsøk som ble foretatt, ble sikkerhetsfradraget beregnet til 0,01 mg/liter utåndingsluft, pluss 8 % av alkoholverdien.
Setter man straffbarhetsgrensen inn i denne formelen, får man et sikkerhetsfradrag på 0,03 mg/liter. Med utgangspunkt i at verdien for alkohol i blod i lovteksten er det dobbelte av alkoholverdien i utåndingsluften, vil 0,03 mg/liter tilsvare 0,06 promille. Justiskomiteens forutsetning er således oppfylt med god margin. Senere har man senket sikkerhetsfradraget i blodprøver til 0,06 promille. Jusiskomiteens forutsetning er således fortsatt ivaretatt.
Det overordnede målet ved bruk av utåndingsprøver må hele tiden være at allmenne krav til rettssikkerhet skal ivaretas. Den legale straffbarhetsgrense for utåndingsluft må kunne praktiseres slik at den enkelte sikres rettssikkerhet. Bruk av utåndingsprøver har økt i omfang og det er til nå tatt rundt 10 000 prøver. Antallet saker ført for domstolene har følgelig også økt.
Justisdepartementet har siden utåndingsprøver ble tatt i bruk oppnevnt en gruppe, Referansegruppen for utåndingsprøver, som har teknisk, medisinsk og juridisk kompetanse. Referansegruppen er rådgivende organ for Justisdepartementet og skal blant annet sørge for at relevante problem og spørsmål knyttet til utåndingsinstrumenter blir undersøkt og utredet.
Referansegruppen gjør seg også kjent med rettsavgjørelser hvor alkoholkonsentrasjon målt i utåndingsluft har vært avgjørende for om en person skal kjennes skyldig eller ikke.
Referansegruppen har i en konkret sak blant annet gitt følgende uttalelse:
" Referansegruppen vil få bemerke at selve alkoholkonsentrasjonsmålingen i utåndingsprøven tilnærmelsesvis er like presis og nøyaktig som måling av alkoholkonsentrasjonen i blod, også ved lave alkoholkonsentrasjoner"
Med den såkalte usikkerhet som omtales i Bergens Tidende menes sannsynligvis det faktum at forholdet mellom alkoholkonsentrasjonen i blodet og i utåndingsluften kan variere fra person til person, over tid og med inntatt alkoholmengde. Dette kan sammenlignes med at personer tåler alkohol på forskjellig måte og skyldes ikke instrumentene, men fysiologiske forhold hos hver enkelt person.
Etter min oppfatning er det ikke rimelig grunn til tvil om at utåndingsprøver, brukt etter de retningslinjer som gjelder, setter den enkeltes rettssikkerhet i fare.