Dokument nr. 15:271 (1999-2000) Innlevert: 06.04.2000 Sendt: 06.04.2000 Svart på: 13.04.2000 av barne- og familieminister Karita Bekkemellem
Kristin Krohn Devold (H): Narkotikaproblemer blant barn er et alvorlig og voksende problem. Det er mange unge som beveger seg i faresonen i forhold til å falle inn i langvarig misbruk. I en slik situasjon er det viktig å komme inn med gode og forebyggende tiltak. Dessverre ser vi at lang saksbehandlingstid for tvangstiltak i flere tilfeller fører til at barn i en vanskelig situasjon blir gående uten tilbud. Hva vil Statsråden gjøre for å forenkle rutinene og øke tempoet for tvangsvedtak i fylkesnemndene vedrørende narkomane barn?
Karita Bekkemellem: Jeg er enig med representanten Krohn Devold i at det er viktig å komme inn med gode og forebyggende tiltak i forhold til rusmisbruk blant barn og ungdom. Når det gjelder forebygging, er det både nødvendig med individrettede tiltak overfor spesielt utsatte barn og unge, samt generelle tiltak for å bedre oppvekstmiljøet for barn og ungdom. Jeg ønsker allikevel å få presisere at selv om jeg er enig med representanten Krohn Devold i at dette er et alvorlig problem, er det ikke slik at tvangstiltak skal være den primære tilnærmingsmåten til disse barna/ungdommene. Det beste utgangspunktet skapes gjennom tiltak som barn/ungdom og foreldre frivillig deltar i. Det gir som oftest godt grunnlag for endring. Men av og til er ikke dette tilstrekkelig, og da har samfunnet både en rett og en plikt til å vurdere tvangstiltak.Tvangstiltak kan bare benyttes når barnets situasjon er alvorlig. Etter barnevernloven § 4-24 kan det bl.a. treffes vedtak om tvangstiltak overfor barn som ved vedvarende misbruk av rusmidler har vist alvorlige atferdsvansker. Er vilkårene i loven oppfylt, kan barnet plasseres og tilbakeholdes i institusjon mot barnets og eventuelt foreldrenes vilje. Barnet kan plasseres for undersøkelse, observasjon og korttidsbehandling i inntil fire uker med mulighet til forlengelse i ytterligere fire uker. Har barnet behov for mer langvarig behandling, kan det treffes vedtak om plassering for inntil tolv måneder, med mulighet til forlengelse i inntil ytterligere tolv måneder. Et tilleggsvilkår for å treffe vedtak om tvangsplassering er at den aktuelle institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen. Etter barnevernloven § 4-1 er det hensynet til barnets beste som skal være avgjørende for valg av tiltak. Det kan derfor ikke iverksettes tvangstiltak dersom andre tiltak vurderes å være bedre for barnet. Det kan heller ikke treffes vedtak om tvangstiltak dersom barnets situasjon kan avhjelpes ved frivillige hjelpetiltak.Tvangstiltak etter barnevernloven § 4-24 er svært inngripende, og vilkårene for slike tiltak er derfor av rettssikkerhetshensyn strenge. Det er fylkesnemnda som har myndighet til å treffe vedtak om tvangsplassering etter lovens § 4-24, mens det er kommunen som har ansvaret for saksforberedelsen. Etter barnevernloven § 7-1g jf. sosialtjenesteloven § 9-8 skal forhandlingsmøte i saken avholdes snarest og hvis mulig innen fire uker etter at fylkesnemnda har mottatt saken fra kommunen. De ordinære saksbehandlingsreglene for saker som skal behandles i fylkesnemnda innebærer at det alltid vil måtte gå noe tid fra kommunens saksforberedelse til fylkesnemndas vedtak. Nettopp fordi et barn kan være i en så kritisk situasjon at barnet kan bli skadelidende om ikke noe gjøres umiddelbart, gir barnevernloven hjemmel til å treffe midlertidige vedtak i akuttsituasjoner. I disse tilfellene gir loven anvisning på en enklere saksbehandling. Midlertidig vedtak kan treffes av barneverntjenestens leder og av påtalemyndigheten. Vedtaket kan fattes og iverksettes umiddelbart. Fylkesnemndene er altså ikke inne i selve vedtaksprosessen, men skal foreta en etterfølgende og foreløpig godkjenning av vedtaket snarest og om mulig innen 48 timer. Reglene for midlertidige vedtak kan neppe forenkles ytterligere uten at dette vil representere et alvorlig rettssikkerhetsproblem. Jeg kan heller ikke se at det er behov for ytterligere forenklinger, i det slike vedtak - som nevnt - kan fattes og iverksettes umiddelbart. Når barn og unge med alvorlige problemer, herunder barn med rusproblemer, ikke alltid får et godt nok tilbud i tide, skyldes nok dette oftere mangel på gode tiltak, herunder institusjonsplasser. Utbygging og utvikling av slike tiltak er et ressursspørsmål. Denne regjeringen ser det som svært viktig å styrke innsatsen overfor de mest utsatte barn og unge.