Grunngiving

Det mest brukte argument for at det er et behov for å benytte underleverandører er at norske forvaltere ikke kan forventes å ha fullstendige kunnskaper om alle markeder. Selv spesialiserte og profesjonelle forvaltere i store norske forvaltningsmiljøer vil kunne ha nytte av å benytte en utenlandsk forvalter i større eller mindre grad. Bl.a. vil bruk av underleverandører kunne gi bedre holdepunkter for å vurdere egne presentasjoner ved plasseringer i utlandet. For de fleste internasjonalt rettede forvaltere vil kanskje en blanding av egen forvaltning og kjøp av underleverandører være optimalt. Som kjent har Norges Bank i sin forvaltning av Statens Petroleumsfond lagt opp til en utstrakt bruk av utenlandske forvaltere.

Mange norske forbrukere som etterspør investeringstjenester og fondssparing vil ønske å holde seg til norske tilbydere som de føler seg trygge på. Disse forbrukere kan samtidig ha behov for et bredt forvaltningstilbud som blant annet inkluderer plasseringer i utlandet. Kunden kan ut i fra sitt samtidige behov for trygghet og bredde i plasseringer være tjent med at en norsk mellommann (verdipapirforetak eller verdipapirfond) får ansvaret for å velge ut en velrenommert forvalter i utlandet samt å følge opp forvaltningen i utlandet på kundens vegne. I motsatt fall må kunden enten selv vurdere hvilke utenlandske tilbydere han ønsker å benytte, eller gå til en norsk rådgiver. En slik rådgiver vil imidlertid ikke ha noe klart juridisk ansvar i forhold til den investeringsbeslutning kunden tar. Følgelig vil det normalt være en tyngre prosess for den norske kunden å følge opp uheldige beslutninger samt manglende oppfølging fra den utenlandske tilbyderens side.

En fremgangsmåte for å kunne tilby investeringstjenester rettet mot andre markeder enn det norske, vil være å bygge opp egen kompetanse. Det vil imidlertid raskt kunne bli uforholdsmessig dyrt, og således lite realistisk, å etablere en slik spesialkompetanse innenfor samtlige av de markeder kunden ønsker å investere i. Når det gjelder de mer overordnede allokeringsvalg, som fordeling på rentebærende instrumenter og egenkapitalinstrumenter, bruk av derivater, bransjeutvikling etc. vil det kunne bygges opp miljøer også i norske foretak. Imidlertid må den som forvalter porteføljen ha kunnskap på et langt mer detaljert nivå for å fatte de faktiske investeringsbeslutningene. I denne sammenheng vil den eller de som skal besitte den nødvendige kompetanse dermed ofte i liten grad kunne trekke på annen kompetanse innenfor samme miljø ved avgjørelsen av hvilke konkrete finansielle instrumenter det skal investeres i.

Tidsforskjellen utgjør en praktisk ulempe for så vidt gjelder fjerntliggende markeder. Dersom en portefølje skal være gjenstand for en trading-basert forvaltning, vil dette medføre at forvalter må følge med innenfor markedenes åpningstid, som med tidsforskjellen kan medføre til dels betydelig avvikende arbeidstid. I motsatt fall må det i realiteten handles på ukjent kurs, evnt. med limit-ordre til de lokale meglerne. Dette vil ikke uten videre være en god løsning, da den norske forvaltningen på selve handelstidspunktet ikke vil ha oversikt over de siste utviklinger i markedet.
Disse forhold medfører at det for de fleste norske forvaltningsselskap for verdipapirfond og verdipapirforetak vil være lite aktuelt å bygge opp detaljkompetanse innenfor en rekke forskjellige markeder.