Dokument nr. 15:337 (1999-2000) Innlevert: 26.05.2000 Sendt: 26.05.2000 Svart på: 02.06.2000 av kommunal- og regionalminister Sylvia Brustad
Hans J. Røsjorde (FrP): Hvilke regler gjelder for godkjenning av el.installatører i Norge når vedkommende har godkjenningspapirer for å utøve yrke i Sverige og Island, og hvordan regulerer EU /EØS avtaler slik godkjenning innen avtaleområde?
Sylvia Brustad: I intern norsk rett er reglene for godkjenning av elektroinstallatører gitt i forskrift 19. september 1975 om autorisasjon av elektroinstallatører og elektromontører som står i elektroinstallatørs stilling. Reglene krever som hovedregel autorisasjon for å kunne forestå utførelse og reparasjon, herunder vedlikehold, av elektriske anlegg med spenning over 42 volt. Det stilles krav om at man skal være elektroinstallatør gruppe L for å få områdeautorisasjon. Hvilke krav om stilles til elektroinstallatør gruppe L fremgår av forskrift 14. desember 1993 om kvalifikasjoner for elektrofagfolk § 11 første ledd med veiledning. Disse kravene er utformet utfra norske tradisjoner innen elektroområdet, og har ikke spesielle regler for utenlandske godkjenningspapirer el.l. Forskriftsteksten i § 11 første ledd sier imidlertid at formell og praktisk elsikkerhetsutdanning som minst tilsvarer kravene til elektroinstallatør er tilstrekkelig. Dette innebærer at utenlands dokumenterte kvalifikasjoner kan gi grunnlag for godkjenning etter norske interne regler når de innebærer et tilsvarende sikkerhetsmessig utdannelsesnivå som de norske kravene, presisert i veiledningen til paragrafen, angir. EU/EØS reglerKvalifikasjonsforskriften § 17 har bestemmelser om at prinsipper i internasjonale avtaler skal legges til grunn ved vurdering av kvalifikasjoner for elektrofagfolk med utdanning fra utlandet. I medhold av dette legges blant annet regelverk under EØS-avtalen til grunn ved vurdering av elektrofagfolk med kompetanse ervervet i utlandet, herunder Sverige og Island. EØS-avtalen oppstiller hovedregler om fri bevegelighet av arbeidskraft. Det er gitt et direktiv (64/427-EØF) i medhold av Romatraktaten som omhandler gjensidig anerkjennelse av kvalifikasjoner for utøvelse av yrker mellom statene. Direktivet er gitt for å legge til rette for en smidigere flyt av arbeidskraft mellom medlemsstatene. Bestemmelsene i direktivet regulerer uttømmende de rettigheter som følger av Romatraktaten og EØS-avtalen med hensyn til dette spørsmål. Direktivet gir ikke rett til arbeid i en stat utelukkende på grunnlag av godkjenning i en annen stat. Det stilles i artikkel 3 krav om erfaring innen det aktuelle faget i tillegg til den interne godkjenningen. Dersom man ønsker å arbeide som elektroinstallatør i Norge på grunnlag av slike utenlandske godkjenninger, må man tilfredsstille direktivets krav til erfaring innen elektroinstallasjonsvirksomhet. Når dette kan dokumenteres vil man kunne starte installasjonsvirksomhet i Norge uten hinder av de tradisjonelle norske kravene som referert ovenfor. EØS-avtalen setter ikke forbud mot å ha restriksjoner på utøvelse av yrker i eget land. Regler i medhold av EØS-avtalen angir bare i hvilken grad statene, til tross for egne strenge krav til kvalifikasjoner, må anerkjenne utenlandske lavere krav også innen sitt eget territorium. Det er mulig at virkningene av dette kan oppleves som urettferdig for den som har sterkere kvalifikasjoner enn utenlandske konkurrenter. På den annen side er det ingenting i veien for å benytte direktivets ordninger ved å ta utdannelse og sikre seg den nødvendige erfaring i et EU-land med lavere krav til kvalifikasjoner på dette fagområdet. Etter dette vil man kunne oppfylle direktivets krav og drive virksomhet i Norge på linje med andre innen yrket.Norske myndigheter har ønsket å opprettholde et høyt sikkerhetsmessig nivå på elektroinstallatørers kvalifikasjoner. Det finnes ikke regler verken i EU-regelverket eller EØS-avtalen som hindrer dette. Plikten til å anerkjenne utenlandske krav gjennom direktivet kan imidlertid føre til at personer med lavere teoretisk og praktisk utdanning får anledning til å drive virksomhet i Norge sammenlignet med norske virksomheter som må oppfylle de tradisjonelle kravene i interne regler. Departementet finner imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for at Norge som følge av dette internt skal legge seg på et kvalifikasjonsnivå tilsvarende de laveste innen EU. Sikkerhetsmessige årsaker har gjort det ønskelig å opprettholde det nivå som er etablert i intern lovgivning i den grad dette er mulig.