Jan Tore Sanner (H): I Oppland Arbeiderblad 2.8 opplyses det at MS-rammede Sigbjørn Sørlie har fått avslag på søknad om å benytte en motorisert rullestol til Galdhøpiggen. Dette synes som en unødvendig firkantet og streng tolkning av unntaksbestemmelsene i verneforskriftene. Naturopplevelser og mestring av utfordringer er viktige for alle mennesker, og unntak i en spesiell enkeltsak som dette, kan ikke medføre alvorlige belastninger på naturmiljøet.
Vil statsråden ta initiativ for å omgjøre beslutningen?
Grunngiving
2. juni 2000 søkte Sigbjørn Sørlie om dispensasjon fra bestemmelsene om motorferdsel i utmark og verneforskriftene for Jotunheimen nasjonalpark for å bestige Galdhøpiggen med en motorisert rullestol. 2. august opplyses det i Oppland Arbeiderblad at søknaden ikke er innvilget. I begrunnelsen pekes det på at unntaksbestemmelsen skal praktiseres strengt, og det legges vekt på at det er kjøring på barmark, at det vil medføre støy for andre i nasjonalparken og at funksjonshemmede har mange andre områder hvor de kan få tilsvarende opplevelser.
Jeg er enig i at vernebestemmelsene skal praktiseres strengt, og at det skal helt spesielle forhold til for å gjøre unntak. Likevel kan tolkningen i denne saken tyde på at det ikke skal være noen unntak. Søknaden gjelder ett enkelttilfelle hvor bruken av hjelpemiddel i seg selv er en del av opplevelsen. At funksjonshemmede har andre naturområder hvor slike hjelpemidler kan brukes, kan ikke være et avgjørende moment for avslag. Utgangspunktet må være at funksjonshemmede skal ha samme rettigheter til å bevege seg fritt naturen som alle andre.