Skriftleg spørsmål fra Lisbet Rugtvedt (SV) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:73 (2000-2001)
Innlevert: 16.11.2000
Sendt: 16.11.2000
Svart på: 27.11.2000 av utenriksminister Thorbjørn Jagland

Lisbet Rugtvedt (SV)

Spørsmål

Lisbet Rugtvedt (SV): I sin redegjørelse 14. november hevdet utenriksministeren at lettelser i sanksjonene overfor Irak i liten grad har kommet sivilbefolkningen til gode.
Hvilken dokumentasjon finnes for at lettelsene har blitt utnyttet av Saddam Hussein til å berike seg selv og sine støttespillere, og hvilket kontrollapparat har FN for å forhindre slike virkninger av lettelser i sanksjonene?

Grunngiving

Utenriksministeren nevnte i sin redegjørelse om Norges medlemskap i FNs sikkerhetsråd 14. november, at det er gjennomført lettelser i sanksjonene overfor Irak. Utenriksminsteren hevdet at "Saddam Hussein har utnyttet lettelsene til å berike seg selv og sine støttespillere, samtidig som han kynisk har unnlatt å benytte mulighetene til å sikre mat og medisiner til sin egen befolkning." Tidligere FN-koordinator for humanitært arbeid i Irak Hans von Sponeck, har hevdet at det først og fremst er måten lettelser i sanksjonene er blitt utformet på som er årsaken til at forholdene for sivilbefolkningen ikke er bedret.

Thorbjørn Jagland (A)

Svar

Thorbjørn Jagland: Fra norsk side har vi i lang tid vært bekymret for den humanitære situasjonen til sivilbefolkningen i Irak. Samtidig har det fra internasjonalt hold vært satt søkelys på irakiske myndigheters egen rolle når det gjelder å lindre sivilbefolkningens lidelser.
Når man vurderer situasjonen må det konstateres at Saddam Hussein har gjort det meget vanskelig for de internasjonale giverorganisasjonene å arbeide i landet. Videre motsatte den irakiske regjeringen seg olje-for-mat ordningen, slik at denne - som ble foreslått i 1991 - ikke kunne iverksettes før i 1996. Etter at ordningen ble innført, har Saddam Husseins administrasjon fortsatt å motarbeide ordningen.
Det finnes et bredt utvalg FN-rapporter som behandler situasjonen i Irak, herunder rapporter fra FNs Generalsekretær og fra FNs Menneske-rettighetskommisjons spesialrapportør for menneskerettigheter i Irak - Max van der Stoel.
Jeg kan eksempelvis vise til en rapport av 24. september 1998 (A53/433) fra FNs Menneskerettighetskommisjons spesialrapportør for menneskerettigheter i Irak, hvor det slås fast at to år etter at olje-for-mat programmet endelig var igangsatt, har "den irakiske regjeringen på systematisk vis unnlatt å oppfylle de forpliktelser de har under Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter....til skade for millioner av irakiske borgere"(pkt 33). I neste avsnitt påpekes at de irakiske myndigheter har "unnlatt ... å benytte tilgjengelige ressurser og å samarbeide fullt ut med verdens-samfunnet...for å sikre (den irakiske befolkningen) retten til mat og helsetjenester ... ".
Det fremheves videre at den irakiske regjeringen - etter at olje-for-mat programmet var igangsatt - ".... forhindret FNs tilgang og fleksibilitet med hensyn til å gjennomføre programmet, og videre avbrøt oljesalg ved flere anledninger og for lengre tid - og at "....alt dette har vært til skade for den irakiske befolkning, og i særlig grad de mest utsatte (grupper)."
I en rapport fra FNs Menneskerettighetskommisjons spesialrapportør for menneskerettigheter i Irak fra ifjor tas situasjonen for utsatte grupper spesielt opp. Det understrekes her at "på tross av gjentatte oppfordringer fra FN - på forskjellige nivåer - (var bare ca 10%) av den nødvendige og avtalte mengde forsterket næring for mødre og barn bestilt av irakiske myndigheter" (pkt. 28).
Menneskerettighetsrapportøren viser i sin siste rapport (A/55/294) til en spesiell grov form for misbruk - at rasjoneringskort er brukt som "utpressingsmiddel og trusler" (pkt. 59). I denne rapport vises også til "informasjon om at den irakiske regjering har allokert mer medisiner til sykehus for privilegerte tjenestemenn". Det påpekes videre at mer mat og medisiner, samt mer materiell til forbedring av sanitærsystemer, ville ha vært tilgjengelig dersom den irakiske regjeringen hadde prioritert dette (pkt. 35). I denne sammenheng fremheves det videre at regjeringen "isteden har gitt prioritet til militære programmer og til å bygge prestisjeprosjekter - slik som flere palasser - hvor bygningsmaterialer har blitt importert fra utlandet" .
Ved gjentatte anledninger har delegasjoner som blant annet skal vurdere sanksjonene og håndhevelsen av disse, blitt nektet innreise til landet. Dette betyr at reformer i sanksjonene som eksempelvis skulle innebære at midler fra oljesalg kunne brukes på det innenlandske markedet for å støtte opp om lokalt næringsliv (vedtatt i res 1284 av 1999), fremdeles ikke er iverksatt (Ref. "Report of the Secretary-General pursuant to paragraph 5 of Resolution 1302 (2000), S/2000/857, art 11"). Det samme gjelder for øvrig for den kommisjonen som tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg er utnevnt til å lede, og som blant annet har til formål å vurdere forbedringer i det humanitære arbeidet.
Når det gjelder hvilket kontrollapparatet som er etablert, er det Sanksjonskomiteens oppgave - i samarbeid med FN-sekretariatet - å overvåke at Sikkerhetsrådets beslutninger om sanksjonene overholdes, og at de dispensasjoner som gis, er i overensstemmelse med gjeldende regler.
Sanksjonskomiteen rapporterer til Sikkerhetsrådet om hvordan sanksjonene og olje-for-mat ordningen gjennomføres. Alle FNs medlemsland har et ansvar for å følge opp sanksjonene.
I tillegg er det opprettet en rekke kontrollinstanser som omfatter blant annet overvåkning av skipstrafikken i Den persiske Gulf - den såkalte "maritime avskjæringsstyrken".
Kontrollen med sanksjonene ligger derfor både på FNs medlemsland og i de ulike ordninger som er opprettet spesielt for dette formål innenfor FN-systemet.
La meg avslutningsvis igjen påpeke norske myndigheters bekymring for den humanitære situasjonen i Irak. Vi vil gjennom vårt arbeid i FNs Sikkerhetsråd legge stor vekt på tiltak som kan bidra til å lindre lidelsene til sivilbefolkningen i landet.