Karin Andersen (SV): Fylkesmannen i Troms ga fylkeskommunen medhold i å avslå søknad om plass ved Statens Klinikk for narkomane til en enslig far med et barn. Avslaget er begrunnet i økonomi og med at klinikken ikke er inne på fylkeskommunens plan. Barnevernet tilrår bruk av Statens Klinikk der foreldre og barn kan være sammen. Alternativet er fylkeskommunal behandlingsplass og fosterhjemsplassering.
Hvilke rettigheter har barn i slike saker?
Grunngiving
Denne saken belyser hvordan hensynet til barn og hensynet til å gi faglig optimal behandling, ikke er sikret. I familier med rusproblem har barna ofte opplevd dramatiske hendelser og atskillelse. De trenger også å få bearbeidet sine følelser og lære å mestre sin situasjon. Dersom faglige begrunnelser ligger til grunn for at behandling der barna er sammen med foreldrene tilrådes, er det vanskelig å se hvorfor samfunnet skulle være tjent med at dette ikke skjer. Å bli plassert i fosterhjem er dramatisk. Særlig når det ikke er noen annen grunn for det enn at det offentlige ikke har penger eller har "glemt" å føre opp foreldre/barn institusjoner i sine planer. I tilegg sier fylkesmannen i sitt avslag på klagen av 01.10.00 at planen ikke er i tråd med departementets anbefalinger og retningslinjer.
Hvordan barnevernet skal kunne argumentere overfor fylkesnemnda for omsorgsovertakelse i denne saken er vanskelig å se, i og med at de har vurdert at barnet har det best sammen med sin far og bør få være sammen med ham under behandlingen. Statens Senter For Narkomane er jo nettopp en institusjon som er opprettet med dette for øye og kan vise til gode resultater i de tilfellene der kommunene stiller opp med gode ettervernsordninger. Å skille barn og foreldre kan være nødvendig i noen saker - i andre kan det være direkte skadelig.
Barnevernets oppgave er å ivareta barnets beste. Nå blir de nødt til å ta ansvaret for at det blir gjennomført en løsning som kan risikere å ødelegge farens motivasjon for behandling og derigjennom risikere at familien fortsatt må slite med rusproblemer. Det er ikke barnet beste. Eller de må tvinge barnet og familien inn i en unødvendig fosterhjemsplassering. En dramatisk totalendring i livssituasjon. Hva dette kan resultere i er vanskelig å si, men noe godt utgangspunkt for å lykkes er det ikke. Barnas interesser i slike saker må ivaretas på en langt klarere måte enn i dag og barnevernet må ikke bli pålagt å fosterhjemsplassere barn som ikke trenger det.
Fosterhjemsplassering skal være en løsning som velges når det er til beste for barnet og ikke ellers.