Skriftleg spørsmål fra Annelise Høegh (H) til sosialministeren

Dokument nr. 15:132 (2000-2001)
Innlevert: 13.12.2000
Sendt: 14.12.2000
Svart på: 28.12.2000 av sosialminister Guri Ingebrigtsen

Annelise Høegh (H)

Spørsmål

Annelise Høegh (H): Vil sosialministeren vurdere å endre reglene i folketrygdlovens § 17-3 som innebærer at man mister retten til etterlattepensjon fra folketrygden dersom man flytter til et annet land?

Grunngiving

Bakgrunnen for spørsmålet er en henvendelse fra en førtidspensjonert mann som sammen med sin kone har flyttet til Spania. Før flytting tok han kontakt med Trygdeetaten, og fikk opplyst at han beholdt sine pensjonsrettigheter, men at han må betale trygdepremie for å være helseforsikret. Da han undersøkte hvilke rettigheter hans ektefelle har, viste det seg at hun ikke ville ha rett til etterlattepensjon dersom han falt fra før fylte 70 år. Ifølge mannen, kan han ikke bli medlem av folketrygdens pensjonsdel igjen før han mottar pensjon fra folketrygden når han blir 67 år. Deretter må han ha vært medlem i tre år før ektefellen får rett til etterlattepensjon. Det virker urimelig at den rett til etterlattepensjon som er opptjent gjennom et langt yrkesaktivt liv skal falle helt bort på grunn av flytting til utlandet, dersom man faller fra før fylte 70 år.

Guri Ingebrigtsen (A)

Svar

Guri Ingebrigtsen: Etter folketrygdloven § 17-3 stilles det krav om en viss tilknytning til Norge i de siste tre årene fram til dødsfallet for at etterlattepensjon skal kunne gis. Det er flere alternativer for å oppfylle vilkåret:

1. Avdøde kan ha vært medlem av folketrygden i de tre årene. Medlemskapet må omfatte opptjening av pensjonsrettigheter (se folketrygdloven § 2-10).

2. Avdøde kan ha hatt pensjon fra folketrygden i treårsperioden.

3. Avdøde kan i de tre årene ha hatt avtalefestet pensjon med statstilskott eller pensjon fra en lovfestet pensjonsordning som ikke gir rett til vanlig etterlattepensjon (det praktiske eksempelet er sjømannspensjon).

4. En kombinasjon av alternativene i pkt. 1 - 3.

Lovbestemmelsen betyr at det vil kunne gis etterlattepensjon etter personer som flytter til utlandet med pensjon fra folketrygden m.v.
Jeg nevner ellers at det er gitt regler om unntak fra hovedvilkåret i spesielle tilfelle, f.eks. unntak for flyktninger eller statsløse som er i Norge og er med i folketrygden.
Det er ellers lagt til grunn at vilkåret om forutgående medlemskap bare bør fravikes i trygdeavtaler med andre land. Slike fravik i avtale innebærer at tidsrom som medlem av det andre landets trygdeordning regnes med ved vurderingen av om treårsvilkåret etter folketrygdloven § 17-3 er oppfylt (sammenlegging av trygdeperioder).
Etter min vurdering må det være prinsipielt riktig å stille visse minstevilkår for å gi etterlattepensjon fra folketrygden. Jeg finner derfor ikke uten videre å ville gå inn for å sikre etterlattepensjon på grunnlag av tidligere opptjening i folketrygden når det gjelder personer som har emigrert. Dersom det dreier seg om personer som flytter til utlandet for å ta seg arbeid der, tilhører de naturlig dem som bør sikres gjennom trygdeavtaler. Eventuell tilståelse av ytelser kan da skje med gjensidighet mellom landene. Dette kan ikke oppnås dersom Norge gir ytelser gjennom bestemmelser i intern lov.
Tilfellene der en person emigrerer som pensjonist uten tanke på yrkesaktivitet i utlandet bør betraktes på en annen måte. Trygdeavtaler vil bare i begrenset utstrekning være en farbar vei for å løse disse sakene. Den store vanskeligheten vil være at trygdemedlemskap i mange land forutsetter yrkesaktivitet, og våre pensjonister i utlandet vil derfor ikke ha noen "trygdetid" i slike land som kan anvendes til å fylle de norske minstevilkårene.
Som nevnt, er forsørget ektefelle eller barn av en person som bosetter seg i utlandet med pensjon fra folketrygden eller med avtalefestet pensjon/sjømannspensjon tilfredsstillende sikret gjennom dagens regler. De vil få rett til etterlattepensjon direkte etter norsk lov dersom pensjonisten dør. Jeg går derfor ut fra at spørsmålet refererer seg til en person med utelukkende private pensjoner, eventuelt pensjon fra Statens Pensjonskasse. I siste tilfelle vil det bli ytet etterlattepensjon fra Pensjonskassen. Jeg vil også tro at de etterlatte oftest vil være sikret gjennom de private pensjonsordningene som kan være inne i bildet. Det vil derfor sjelden dreie seg om tilfelle der de etterlatte risikerer å stå på bar bakke. Jeg kan likevel forstå at det oppleves urimelig at pensjon fra folketrygden ikke gis, tatt i betraktning at det oftest vil foreligge en lang opptjeningsperiode i Norge.
Pensjonister i utlandet kan på nærmere vilkår tas opp som frivillige medlemmer av folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-8 og 2-9. Personer med pensjon fra folketrygden kan imidlertid ikke tas opp som medlemmer med opptjening av pensjonsrettigheter. Som de vil gå fram, har de heller ikke behov for det av hensyn til mulighetene for etterlattepensjon fra folketrygden.
Derimot vil personer med private pensjoner kunne ha behov for slikt opptak fram til de får folketrygdpensjon, og det er etter loven ikke noe til hinder for dette. Forutsetningen for opptak er at "særlige grunner gjør det rimelig". Dersom vedkommende også er frivillig medlem med rett til dekning av helsetjenester, vil medlemskap med pensjonsrettigheter regelmessig ikke medføre økt premie slik reglene er i dag.
Departementet har for tiden til behandling en henvendelse fra en privatperson som tar opp den aktuelle problemstillingen. Jeg antar at det kan dreie seg om samme sak som ligger til grunn for spørsmålet. I den konkrete saken har jeg tatt opp med Rikstrygdeverket mulighetene for å komme fram til en løsning i slike tilfelle. Jeg har også bedt om at det foretas en ny vurdering av spørsmålet om vedkommende pensjonist kan tas opp som frivillig medlem med pensjonsrettigheter, ut fra at slikt medlemskap etter reglene kan innvilges.
Som det vil gå fram, er jeg innstilt på å vurdere nærmere mulighetene for en bedre sikring av personer i den aktuelle situasjonen.