Grunngiving

I arbeidet som stortingspolitiker blir jeg gjort kjent med mange saker og eksempler på hvordan regler og lover virker hensiktsmessig i praksis. I kontakt med brukere og saksbehandlere i offentlige etater kommer det ofte fram at de har forslag til forbedringer, forenklinger og samordning som ville gitt brukerne et bedre tilbud og minsket byråkrati og saksbehandling. Mange utrykker frustrasjon fordi de ikke oppnår noen ting med å ta opp slike forslag tjenestevei. De blir aldri hørt. Bare når en sak kommer opp i media som en " molbosak" der de må fronte og forsvare et regelverk som ikke er tilpasset brukerne og behovene, opplever de at det kan skje forandring.
Spesielt er det Trygdeetaten, Aetat og kommunale sosialtjenester som går igjen. Det er et stort behov for at alle ideer til forbedringer blir tatt vare på og at de som arbeider innafor etatene ikke stoppes i å gjøre sine forslag allment kjent av systemforsvarere og mellomleder/ledersjiktet.
Saksbehandlere opplever at de må be brukerorganisasjoner ta opp forslagene for at de i det hele tatt skal bli behandlet. At flere forslag til lov og regelendringer kunne komme fra etatene sjøl ville styrke troverdigheten til offentlig forvaltning og tjenesteyteres rolle som medspiller til folk med behov for bistand. Å være i stand til å møte folks behov innafor regler det er mulig å forstå og forklare, er helt nødvendig dersom ikke tilliten til fellesgoden skal forvitre.
Nå oppleves offentlig sektor i for mange tilfeller som regelryttere som ikke er i stand til å realisere endringer de sjøl sier er nødvendig eller å ha rom til å utvise nødvendig smidighet som åpenbart ville tjene alle parter.
Det blir derfor viktig å få klarhet i hva slags interne rutiner og systemer som nå er etablert for å ta vare på og ta på alvor forslag til endringer og forbedringer som kommer internt i etater og forvaltning, og sørge for at disse kanalene og ordningene blir brukt og virker.