Grunngiving

Rekefisket i Barentshavet er i dag ikke bestands- og kvoteregulert og drives av en differensiert flåte som har konsesjon for dette fisket etter på forhånd godkjent lasteromsvolum. Det har i en årrekke vært et tilnærmet lukket fiske i og med at det er utdelt svært få nye konsesjoner. Den manglende tildeling av nye konsesjoner har vært begrunnet med at den eksisterende flåte er godt tilpasset ressursgrunnlaget og at det ikke har vært ønskelig med kapasitetsøkning.
I de senere årene har det vært et til dels livlig kjøp og salg av rekekonsesjoner og overføring av kapasitet fra små til større fartøyer. Det har således vært en skjult og storstilt kapastitetsoppbygging blant de største reketrålerne. Det er flere fartøyer som fisker med to tråler samtidig og ett nytt fartøy er utstyrt med og fisker med tre tråler samtidig, på samme fiskefelt som små enkeltrålbåter opererer.
Rekefisket ved Grønland og torske- og seitrålfisket i norske farvann er kvoteregulert, med kvoter per fartøy. Om et fartøy i disse fiskeriene bruker to eller tre tråler får de ikke større kvoter. Disse fiskebestandene påvirkes dermed ikke av antall trål per fartøy.
Den siste tids utvikling i rekefisket i Barentshavet må kunne sies å være bekymringsfull. Den er også konkurransevridende, resurskrevende og kapasitetsøkende. Når så dette er et fiske uten kvoter per fartøy med utgangspunkt i et konsesjonssystem beregnet på én trål per fartøy, må en spørre seg om ikke dette er en utvikling som vil desimere rekebestanden i Barentshavet. Man må også være oppmerksom på at det heller ikke finnes totalkvoter i rekefisket i Barentshavet.
Får denne utviklingen fortsette blir de små rekefartøyene utraderte og vi vil stå igjen med noen få supertrålere som er eiet av en håndfull rederier. Dette vil så i sin tur få stor betydning for både den spredte bosetningen og sysselsetningen langs kysten.