Svar
Gudmund Restad: Etter lovgivningen er det av sentral betydning for skatteplikten om en person anses bosatt i Norge eller ikke.
Utgangspunktet er at alle fysiske personer som er "bosatt i riket" er skattepliktig til Norge for all sin formue alle sine inntekter uansett om de er opptjent i Norge eller i utlandet (globalinntektsprinsippet), jf. skatteloven §15 første ledd bokstav a. Begrepet "bosatt" er nærmere presisert i skatteloven §17 annet ledd, første punktum hvor det fremgår at "En person ansees bosatt innen riket når han har hatt opphold her og har til hensikt å bli her ikke bare midlertidig". I praksis suppleres denne bestemmelsen av reglene i skatteloven §17 annet ledd, annet punktum og tredje ledd om midlertidig inn- og utflytting av riket. Men der flyttingen ikke kan karakteriseres som midlertidig, er det bopelsbegrepet som er avgjørende.
For personer som har vært bosatt tidligere i Norge, evt. med norsk statsborgerskap, blir det først spørsmål om deres utreise og fast opphold i utlandet medfører avbrytelse av sitt forhold til Norge (emigrasjon), og dermed avbrytelse av norsk skatteplikt etter bostad. Dette er en skjønnsmessig vurdering, der momenter vil være boligforhold, ektefelles og barns bosted, lengden av opphold/besøk i Norge etter påstått emigrasjon, økonomiske interesser her og abeidsmessig tilknytning her. Selve statsborgerskapet er av liten betydning i vurderingen. Den bevismessige situasjon kan av og til være vanskelig.
Selv om skatteyteren ikke anses emigrert fra Norge, kan skatteplikten hit bli avskåret på grunn av langvarige, midlertidige opphold i utlandet.
For personer som tidligere må anses klart emigrert fra Norge blir spørsmålet om deres tilknytning til Norge igjen øker i en slik grad av ny norsk bosettelse og skatteplikt er aktuelt. Det sondres mellom to former for innflytting, nemlig fast innflytting og midlertidig opphold her. (Det samme gjelder for personer som ikke tidligere har hatt bostedsmessig tilknytning til Norge.)
Ved fast innflytting (immigrasjon) inntrer norsk bosettelse og skatteplikt fra første dag. Det gjelder da ikke noe vilkår om opphold i minst seks måneder her. Også vurderingen av fast innflytting blir skjønnsmessig, og momentene blir stort sett de samme som ved emigrasjon, men med motsatt fortegn. Inntektenes størrelse må klart være uten betydning. At personer nyter godt av norske velferdsgoder under faktiske opphold her, kan heller ikke få annen rettslig betydning enn den betydning selve oppholdet har.
En utenlandsbosatt som tar midlertidig opphold i Norge, uten at oppholdet anses som immigrering hit, anses å få skattemessig bosted her hvis oppholdet har minst seks måneder varighet. I løpet av 6 månedersperioden må personen da oppholde seg uavbrutt i Norge, bortsett fra evt. ferie og tjenestereise mv i utlandet. Dette kravet til uavbrutt opphold gjelder ikke personer som anses immigrert hit, jf foregående avsnitt.
Det forekommer at en personer som pendler mellom to land, og altså har tilknytningn til dem begge, anses bosatt og skattepliktig begge steder (etter dem interne lovgivning i hvert land). I skatteavtalene søkes slike tilfeller av dobbelt bosted løst gjennom nærmere bestemmelser om hvilket av de to landene som skal har forrangen til skattelegging. OECD's mønsteravtale inneholder en egen artikkel med kommentarer om løsningen av dobbelt bosted-tilfellene. Norge legger i meget stor grad denne løsningen til grunn i sine skatteavtaler og i sin praktisering av dem. Også disse løsningskriteriene vil langt på vei være skjønnsmessige. Statsborgerskapet har en viss, men begrenset betydning etter skatteavtalene.
Det kunne synes uheldig at skatteplikten til Norge etter bosted avhenger av skjønnsmessige kriterier. Men en må huske på at livssituasjonen til personer som pendler mellom Norge og utlandet kan være svært forskjellig. Skal en ta hensyn til disse variasjonene, må en akseptere skjønn i grensedragningen. Skjønnet vil for øvrig som regel bare være problematisk i det midnretall av tilfellene må bedømmes som grensetilfeller. De fleste irdinære tilfeller av dette (som ikke omtales i massemedia), er stort sett enkle å løse for skattemyndighetene.
Regelverket må etter dette i hovedsak anses tilfredstillende på området. Det er skattemyndighetenes oppgave å håndheve regelverket og å innhente faktiske opplysninger til bruk ved vurderingen. Dersom disse myndighetene kan påvise svakheter og urettferdige resultater som følge av regelverket, er det naturlig å gjøre Finansdepartementet oppmerksom på forholdet.