Skriftleg spørsmål fra Steinar Bastesen (TF) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:212 (2000-2001)
Innlevert: 02.02.2001
Sendt: 05.02.2001
Svart på: 12.02.2001 av miljøvernminister Siri Bjerke

Steinar Bastesen (Kp)

Spørsmål

Steinar Bastesen (TF): Ved etableringer av rovdyrsoner og rovdyrangrep på land har det i mange år vært gitt erstatning til berørte parter, som har mistet eller fått begrenset sitt utkomme. Dessverre ser det ut til at berørte parter til rovdyrplager i og ved sjø ikke har fått erstatninger for tap av utkomme, på linje med den man finner ved rovdyrplager på land.
Har statsråden sett denne forskjellsbehandlingen, og vil statsråden utrede spørsmålet om erstatninger ved reduserte inntekter på grunn av rovdyrplager til sjøs?

Grunngiving

I 1979 ble det etablert et naturreservat og landskapsverneområde i Froan. Dette har ført til at kystselbestanden i dette området har økt enormt. Kystselen er et glupsk rovdyr som utgjør en stor trussel mot fiskebestandene. Denne ukontrollerte veksten i kystselbestanden har ført til at fiskebestanden i området er kraftig desimert. Særlig har reduksjonen vært for den i dette området viktige seibestand.
Som følge av at selen har spist eller jaget vekk seien fra områdene i og ved Froan verneområde, har fiskerne fått redusert sine fangster betydelig. Denne store inntektssvikten er en direkte følge av at man ikke har gjennomført seljakt i området, siden dette er i strid med vernebestemmelsene for Froan naturreservat og landskapsverneområde. Man kan derfor uten store utredninger slå fast at veksten av kystselbestanden i området er en direkte konsekvens av etableringen av verneområdet. Fylkesmannens miljøvernavdeling i Sør-Trøndelag har for øvrig ikke foretatt en evaluering av dette verneområdet, noe som var forutsetningen for opprettelsen i 1979.
Fiskerne, representert ved Sørburøy Fiskarlag, har lenge kjempet for at de berørte fiskerne skal få erstatning for tapte inntekter pga. at det viktige seifisket er mest borte. Både Fylkesmannen og Miljøverndirektoratet har avvist kravet om erstatning, da det etter deres syn ikke foreligger lovhjemmel for slik erstatning.
Det er ingen prinsipielle forskjeller mellom kystselens angrep på fiskebestandene og landrovdyrenes angrep på husdyr og spesielt jaktdyr som hjort, rein og elg.
Selv om ingen eier fisken før den er fanget, er deltagelsen i fisket sterkt regulert og avgrenset til særskilte aktører, og likhetstrekkene med husdyr er mange. Det vil derfor ikke være unaturlig å sidestille fiskerne og bøndene i erstatningssammenheng. Det må derfor etableres ordninger for erstatninger til fiskere som rammes, når kystselen har desimert grunnlaget for inntektene deres.
Staten har i alle tilfelle opphøyet seg til forvalter og regulator for både landrovdyrene og sjørovdyrene. Med dette ansvaret følger det også at når man pga. restriksjoner på jakt og fangst av rovdyrene, både til sjøs og lands, får uheldige konsekvenser for hovedinntektene til berørte parter. Derfor må staten erstatte dette tapet, siden det er en direkte følge av statens inngripende rolle.

Siri Bjerke (A)

Svar

Siri Bjerke: Jeg forstår spørsmålet dithen at det dreier seg om erstatninger ved reduserte inntekter på grunn av rovdyrplager til sjøs generelt, selv om begrunnelsen i hovedsak er knyttet til verneområder - spesielt til Froan. Jeg vil derfor innledningsvis omhandle problemstillingen generelt, for så å redegjøre for situasjonen knyttet til Froan.
Jeg ser det som viktig i denne sammenheng å understreke at tilstedeværelse av rovdyr er en naturlig tilstand som ikke i seg selv gir grunnlag for utarbeidelse av erstatningsordninger. Det er flere arter, herunder rødlistearter, som innvirker negativt på næringsvirksomhet uten at det er etablert offentlige erstatningsordninger av den grunn. Unntaket er erstatningsordningene for rovdyrskader på bufe og tamrein gitt i medhold av viltloven.
I forbindelse med lovfesting av retten til rovvilterstatning gjennom egen bestemmelse i viltloven i 1999, ble det nøye vurdert hvilke husdyrarter som skulle omfattes av erstatningsordningen. En rekke husdyrarter og arter i oppdrett, slik som hjort, ble vedtatt ikke å innlemmes i ordningen. Samtidig lå det til grunn at de rovviltartene som utløser rett til erstatning både må gjøre betydelig skade på bufe eller tamrein og ha en bestandssituasjon som krever særskilte hensyn for å kunne opprettholde levedyktige bestander i Norge. I dag gjelder dette de fire store rovdyrene gaupe, jerv, bjørn og ulv, samt kongeørn. Stortinget har således ved denne lovfestingen gjort unntak fra prinsippet om at tilstedeværelse av rovdyr ikke utløser erstatning, men samtidig basert unntaket på strenge kriterier både hva angår rovvilt- og husdyrarter som omfattes av forskriften.
Jeg vil presisere at det i de vurderinger som er gjort i forbindelse med nevnte erstatningsordning, hele tiden er forholdet til tap av husdyr som er vurdert. Dette er et prinsipielt viktig skille i forhold til den problemstillingen som reises i spørsmålet fra stortingsrepresentant Steinar Bastesen, der det er snakk om rov på viltlevende byttedyr, i dette tilfellet fisk.
Når det gjelder forholdet til verneområder, vil jeg vise til St.meld. nr. 43 (1998-99) Vern og bruk i kystsona, som Stortinget har gitt sin tilslutning til. I meldingen legges det til grunn at kystsonen innehar tilstrekkelig sjøareal både for utvikling av næringsaktivitet knyttet til fiskeri, havbruk og tang- og tarehøsting og til vern av områder i sjø og på land. Det er som det fremgår av meldingen, aktuelt å verne bare en liten del av det totale arealet i kystsonen i medhold av naturvernloven. Like fullt vil vern etter naturvernloven være et viktig bidrag til å oppfylle norske forpliktelser om bevaring av biologisk mangfold. I en stadig mer intensivt utnyttet kystsone er det også av stor verdi å beholde et nettverk av referanseområder med minst mulig grad av inngrepspåvirkning. I referanseområder som vernes etter naturvernloven, kan det være aktuelt å forby jakt på sel, i likhet med andre arter som ellers er jaktbare.
Verneområdene i Froan, som det vises til i begrunnelsen for spørsmålet, er eksempel på et slikt referanseområde. Fredningsformålet for verneområdene i Froan er å "verne om et rikt og interessant dyre- og planteliv og bevare leve- og yngleområdene for fugl, sel og andre pattedyr i et variert og egenartet kystlandskap". Selartene utgjør således en vesentlig del av verneformålet for verneområdene i Froan. Samtidig åpner kap. VII i verneforskriften for at forvaltningsmyndigheten kan gi dispensasjon for regulering av bestanden av arter som kan forstyrre den naturlige balansen i området, herunder kontrollert desimering av sel.
Froan er et viktig ynglehabitat for begge kystselartene i Norge, og selene gis i naturreservatet i første rekke vern mot forstyrrelse i den kritiske dieperioden. Utenom denne perioden er selene mindre stedbundne og kan jaktes utenfor grensene for reservatet. Dette gjelder i særlig grad havert hvor de fleste dyrene forlater Froan rett etter at dieperioden er slutt. Samtidig viser gjenfangst av sel merket med tradisjonelle selmerker at begge artene er tilgjengelig for jakt utenfor verneområdene.
Overvåking viser at bestanden av steinkobbe i Froan trolig er i vekst, med en økning om lag like rask som for andre steinkobbekolonier i Sør-Norge. Bestanden av havert i Midt-Norge synes også å være økende, men bestanden i Froan øker langsommere enn andre havertbestander i denne delen av landet. "Froan-bestandene" av begge arter er inkludert i beregningsgrunnlaget for kvotefastsettelse. Den likevektsbeskatningen som det er lagt opp til på landsbasis, tar således høyde også for sel i verneområder.
I begrunnelsen for spørsmålet henvises det til tapte inntekter i forbindelse med seifisket i Froan. Til det vil jeg bemerke at haverten er tallrik i Froan bare i forbindelse med kasteperioden (medio september - medio november), som er en periode med begrenset næringssøk. I tillegg synes det som om havert bare i liten grad tar sei, men dette er foreløpig dårlig undersøkt. Når det gjelder steinkobbe, er den som det fremgår ovenfor mer stasjonær. Sei utgjør imidlertid kun ca 10 % av steinkobbens diett, altså ikke noen dominerende andel.
Til slutt vil jeg peke på at sektorenes ansvar for å bidra til en bærekraftig utvikling, innebærer at fiskerinæringen i likhet med andre næringer, må tilpasse sin ressursutnytting til naturens rammevilkår. På bakgrunn av betraktningene ovenfor, anser jeg det ikke for en aktuell problemstilling å utrede spørsmålet om erstatninger knyttet til selens predasjon på fiskebestandene, hverken generelt eller i verneområder spesielt.