Dokument nr. 15:351 (2000-2001) Innlevert: 24.04.2001 Sendt: 24.04.2001 Svart på: 03.05.2001 av justisminister Hanne Harlem
Vidar Bjørnstad (A): I henhold til konkursloven § 90 skal det som hovedregel oppnevnes revisor i alle konkurssaker. En gjennomgang viser at bare 3 av 179 konkurser i Asker og Bærum i fjor ble gransket av revisor. Mener statsråden at dagens praksis vedrørende behandling av konkursbo er tilfredsstillende?
Hanne Harlem: Etter konkursloven § 90 fjerde ledd første punktum, kan skifteretten unnlate å oppnevne revisor dersom boet er enkelt og oversiktlig, eller dets midler så begrenset at det vanskelig kan bære utgiftene ved en revisoroppnevnelse. Bestemmelsen trådte i kraft 01.01. i fjor. Bestemmelsen er i realiteten en videreføring av den tidligere unntaksregelen i konkursloven § 141 første ledd nr. 3 sammenholdt med nr. 4, jf. Ot.prp. nr. 26 for 1998-1999 om lov om endringer i konkurs- og pantelovgivningen, side 229. Unntaksregelen om unnlatelse av å oppnevne borevisor benyttes ofte, i hovedsak av økonomiske grunner, men også der boet er enkelt og oversiktlig. Det er grunn til å tro at det blir oppnevnt revisor i de sakene hvor det trengs og hvor det samtidig finnes midler. I disse tilfellene vil gjennomgåelsen og kontrollen med boets regnskaper som regel bli utført av kreditorutvalget.Utvalget for etterkontroll av konkurslovgivningen mv. (Falkanger-utvalget) avga sin utredning i april 1993 (NOU 1993:16). Utredningen ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 26 for 1998-1999. Utvalget foreslo opprinnelig å oppheve den tidligere § 141 i konkursloven, slik at loven skulle gi anvisning på en obligatorisk revisorordning. Stortinget valgte imidlertid, i tråd med departementets og en rekke av høringsinstansenes syn, å holde fast ved en mer fleksibel ordning, jf. Innst. O. nr. 77 for 1998-1999 side 15. Selv om det generelt kan anføres gode grunner for oppnevnelse av en revisor under bobehandlingen, kan det reises innvendinger mot at at revisoroppnevnelse skal skje i alle saker om behandling av konkurs. Innvendingene knytter seg dels til den kostnadsmessige siden og dels til at det ikke i alle boer synes å være behov for en egen borevisor. I dag innstilles så mange som tre av fire boer etter konkursloven § 135 fordi det ikke finnes tilstrekkelige midler til å fortsette bobehandlingen. Med dagens regler må utgiftene til behandlingen i disse boene i praksis holdes innenfor 20 000 kroner, som tilsvarer det beløp konkursrekvirenten er ansvarlig for ( jf. konkursloven § 73). Tatt i betraktning at en stor del av dette går med til å dekke gebyrer til skifteretten, blir resultatet at slike boer i realiteten har liten mulighet til å dekke utgifter til borevisor. For å avhjelpe dette problemet har Justisdepartementet en særskilt garantiordning for midler til bobehandling der det foreligger mistanke om økonomisk kriminalitet. Departementet har de senere år fått fullmakt fra Stortinget til å gi nye betingede tilsagn om tilskudd til slik bobehandling for 6,1 mill. kroner pr. år. I de fleste tilfeller blir garantimidlene brukt til bostyrers arbeid og til revisorgjennomgang. Det eksisterer også andre offentlige garantiordninger det kan søkes midler fra. Finansdepartementet har en tilsagnsordning for konkursboer hvor det foreligger udekkede statlige krav som merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, arveavgift, toll mv.Spørsmålet om finansieringen av de tomme innstillingsboene ble behandlet av Falkanger-utvalget og fulgt opp i Ot.prp. nr. 26 for 1998-1999. De forslag som da ble fremlagt, bl.a. om legalpant, ble imidlertid forkastet og departementet ble bedt om å foreta en ny utredning av ulike måter å sikre midler til å drive forsvarlig bobehandling på, jf. Innst. O. nr.77 for 1998-1999 side 27 flg. Dette arbeidet pågår for fullt i departementet.