Skriftleg spørsmål fra Reidun Gravdahl (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:355 (2000-2001)
Innlevert: 26.04.2001
Sendt: 27.04.2001
Svart på: 07.05.2001 av helseminister Tore Tønne

Reidun Gravdahl (A)

Spørsmål

Reidun Gravdahl (A): Radiografforbundet hevder at det er åpning i EØS-avtalen for at radiografer som ikke har nødvendig faglig kompetanse kan få praktisere i Norge. Særlig er de bekymret fordi akuttmedisin og pharmakologi ikke er ilagt samme vekt i utdanningen i flere av disse landene, og at personell med EU-statsborgerskap kan være godkjent i EU, men ha utdanning med mindre innhold fra andre verdensdeler.
Hvordan er reglene for godkjenning av radiografer fra EØS-land?

Grunngiving

Radiografforbundet sier at det fortsatt mangler personell innen området i Norge. De sier at de er delegert ansvar for medikamenthåndtering i behandling, og at det derfor er nødvendig at de har kunnskaper innen pharmakologi. De sier at radiografene i Norge er mer i direkte arbeid med pasientene enn i flere andre europeiske land. De stiller spørsmål ved om forsvarlighetskravet er ivaretatt når personell som mangler slik kompetanse får godkjenning i Norge.
Kanskje er det slik at det bør være en prøveperiode under veiledning, og at det behov som er for mer utdanning blir gjennomført ved kurs på Høyskolen.

Tore Tønne (A)

Svar

Tore Tønne: Jeg viser til spørsmål fra representant Reidun Gravdahl vedrørende virkningen av EØS-avtalen ved autorisasjon av helsepersonell fra andre EØS-land. Bakgrunnen er at Radiografforbundet stiller spørsmål ved om forsvarlighetskravet er ivaretatt når helsepersonell med utdanning som ikke er lik den norske får autorisasjon i Norge.
I mitt svar finner jeg grunn til å skille mellom krav til autorisasjon og krav til forsvarlighet, i det de ikke kan sies å være fullt ut sammenfallende.
Radiografer har en 3-årig utdanning på høgskolenivå i Norge. Dette innebærer at ved vurdering av søknad om autorisasjon som radiograf for en søker med utdanning fra et EØS-land, kommer Rådsdirektiv 89/48/EØF om gjensidig anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner og bevis, til anvendelse. Direktivet er implementert i norsk rett gjennom forskrift av 21. desember 2000 nr. 1377 om autorisasjon av helsepersonell m.m. i henhold til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen) kapittel 7.
I spørsmål og begrunnelse fra representanten Gravdahl legges det vekt på at det er ulikheter i utdanningene. Det er noe vi må forvente vil oppstå innenfor et så stort område som EØS-området utgjør. Etter EØS-retten vil ikke fokus ligge på om utdanningene er like, men om de leder frem til samme sluttkompetanse. Men EØS-retten går noe lenger, og gjør det nødvendig å ta hensyn også til relevant yrkeserfaring og etterutdanning. Dette er en regel som har vært etablert i norsk rett i over 30 år, under vilkåret "nødvendig kyndighet". Nødvendig kyndighet er videreført i lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. § 48 tredje ledd litra c). Autorisasjonsmyndigheten må sammenligne søkers kompetanse med de til enhver tid gjeldende utdanningsplaner for den norske utdanningen i vedkommende fag/yrke. Hvor det er vesentlige mangler, kan autorisasjon ikke gis. Rådsdirektiv 89/48/EØF setter vilkår for når det er adgang til å kreve at søkeren gjennomgår en prøveperiode eller avlegger en egnethetsprøve. For radiografer vil det være søkeren som kan velge hvilken av disse to typene av prøver som skal gjennomgås. Det vil derfor ikke være aktuelt å innføre en generell regel om prøveperiode eller tilleggsutdanning ved høgskole, slik det anføres i begrunnelsen fra representanten Gravdahl.
Det at man gir autorisasjon til radiografer med utdanning som ikke er lik den norske, betyr ikke at det fires på kravet til forsvarlighet. Dette er en personlig plikt som påhviler alt helsepersonell jf. helsepersonelloven § 4. Plikten innebærer bl.a. at helsepersonell må innrette seg etter sine kvalifikasjoner, og avstå fra oppgaver hvor vedkommende mangler tilstrekkelige kvalifikasjoner. Det følger videre av helsepersonelloven § 16 at arbeidsgiver plikter å legge forholdene til rette slik at arbeidstaker kan utøve sin virksomhet innenfor lovens rammer. Den samme plikten er inntatt i lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 2-7. Det følger også av et ordinært arbeidsgiveransvar at arbeidsgiver må avklare hvilken kompetanse den nyansatte har, og sørge for å gi nødvendig opplæring som er påkrevet for at den enkelte skal kunne utføre sitt arbeid forsvarlig.