Skriftleg spørsmål fra Inger Stolt-Nielsen (TF) til fiskeriministeren

Dokument nr. 15:359 (2000-2001)
Innlevert: 30.04.2001
Sendt: 30.04.2001
Svart på: 08.05.2001 av fiskeriminister Otto Gregussen

Inger Stolt-Nielsen (TF)

Spørsmål

Inger Stolt-Nielsen (TF): Ved årets kvotefordeling fikk Nordsjøtrålerne redusert sin bifangstkvote på sei fra 400 tonn pr. fartøy til 200 tonn. Da bifangsten er fastsatt som 20 pst. av hovedfangst på kolmule, tobis og øyepål, som ikke er kvotebegrenset, vil en slik innsnevring av vektgrensen for bifangst begrense fartøyets totalfiske tilsvarende. Dette reduserer inntjeningspotensialet for denne flåtegruppen dramatisk.
Hva vil statsråden gjøre for å bedre situasjonen for Nordsjøtrålerne?

Grunngiving

Tradisjonelt har Nordsjøtrålerne fisket på både industrifisk og matfisk. Med utgangspunkt i ubegrenset fiskerett på industrifisk sammen med 20 pst. sei som bifangst har det vært hevdet at dette burde være tilstrekkelig til å sikre inntjeningen for denne flåtegruppen. Erfaringen med dette er imidlertid ikke god. Det har vist seg at inntjeningen er for lav til å sikre stabile inntekter på akseptabelt nivå for fiskerne, og det økonomiske grunnlaget for nødvendig flåtefornyelse svikter. Med årets reduksjon i øvre vektgrense for bifangst, er det sannsynlig at store deler av trålflåten vil få betydelige problemer.
Jeg er oppmerksom på at kvotefordelingen normalt ikke foretas administrativt, men i samarbeid mellom fiskernes organisasjoner. Det er likevel slik at forhandlingsresultatet kan gi så store negative ringvirkninger for enkelte flåtegrupper at en administrativ inngripen kan være nødvendig.
Da fartøyer fra Nord-Norge i Oddrun Pettersens statsrådstid ble tildelt 10 kvoteenheter for makrell i Nordsjøen, var det et resultat av administrativ vurdering og inngripen. Tilsvarende inngripen synes i dag å være nødvendig, denne gangen for å sikre fiskerimiljøene i Sør-Norge.
Når tillatt bifangst halveres, er det påregnelig at hovedfangsten på industrifisk reduseres tilsvarende. Dette vil igjen skape vansker for industrien, som får problemer med sikker råstofftilgang. Da fiskemel og fiskeoljeindustrien er viktige leverandører av fiskefôr til oppdrett, vil problemene for trålflåten forplante seg gjennom hele fiskerisektorens verdiskapingskjede. Det er derfor av interesse å vite hva Regjeringen vil gjøre for å bedre situasjonen for Nordsjøtrålerne.

Otto Gregussen (A)

Svar

Otto Gregussen: Jeg viser til ovennevnte spørsmål fra stortingsrepresentant Inger Stolt-Nielsen om hva jeg vil gjøre for å bedre situasjonen for nordsjøtrålerne.
Tradisjonelt har 50-60 fartøyer drevet et direktefiske etter sei i Nordsjøen og Skagerrak. Til tross for en viss økning i deltakelsen, har det før 1999 langt på vei vært mulig å ivareta interessene til de trålerne som tradisjonelt har drevet dette fisket. I 1999, og spesielt 2000, har imidlertid en kombinasjon av lavere totalkvote, økt kapasitet, økt deltagelse og reduserte maksimalkvoter satt reguleringene under press.
Nordsjøtrålernes direkte fiske etter sei har variert avhengig av tobisfiskeriet. I år med lite tobis har flere nordsjøtrålere drevet et direkte fiske etter sei, mens tobisfisket blir prioritert i år med god tilgjengelighet. Med sviktende tobisfiske vil innsatsen i fisket etter øyepål og kolmule øke. I disse fangstene vil det til tider kunne være relativt stor innblanding av sei.
Reguleringsrådet drøftet den 6. - 7. desember 2000 fordelingen av gruppekvoten på 26 000 tonn for trålerne. I reguleringene av fisket etter sei sør for 62°N i 2001, hva gjelder nordsjøtrålerne, har jeg fulgt tilrådingen fra Reguleringsrådet.
I møte med Norges Fiskarlag 18. januar d.å. ble det fremsatt krav om at maksimalkvoten på 200 tonn måtte fjernes samt at hele gruppekvoten for nordsjøtrålerne måtte avsettes til bifangst. Jeg kom til at departementet ikke kunne etterkomme dette kravet. Begrunnelsen for dette er sammensatt.
For det første er det en del nordsjøtrålere som driver et direktefiske etter sei i dette området, som da vil få avskåret dette driftsalternativet.
Videre vil kun bifangstfiske av sei medføre at seien vil bli fisket utelukkende med småmasket redskap, i motsetning til ved direkte konsumfiske med stormasket redskap. I utgangspunktet er det forbudt å bruke småmasket redskap i dette området, med unntak av nordsjøtrålere som driver et industrifiske med småmasket trål. Fiske av seikvoten med småmasket redskap kan sees som lite hensiktsmessig i forhold til spørsmål om verdiskaping og en effektiv og bærekraftig utnyttelse av seikvoten. I dagens situasjon vil det være galt å øke uttaket av sei med småmasket redskap når det pågår en prosess mellom EU og Norge for å redde spesielt torskebestanden i Nordsjøen. Et sentralt element i denne prosessen er å øke maskevidden i fiskeredskapene.
Et annet element er at opphevelse eller økning av maksimalkvoten ikke vil ha noen regulerende effekt på uttaket. Dersom fartøyene ikke har noen kvote å forholde seg til, vil de heller ikke ha noe incitament til å redusere uttaket. En overveiende sannsynlig konsekvens av dette er at gruppekvoten vil bli oppfisket tidlig på året. Da seikvoten i Nordsjøen blir fastsatt etter forhandlinger med EU, er det ikke verken mulighet eller adgang for Norge å ensidig øke kvoten. Det er heller ikke aktuelt å overføre noe fra de andre fartøygruppene. Det er også en særdeles viktig målsetting for regjeringen og Fiskeridepartementet at totalkvoter og gruppekvoter ikke blir overfisket.
Som kjent er det så å si umulig å drive industrifiske uten også å få sei, og det er derfor nødvendig med en adgang til å ha uunngåelig bifangst av sei. Dersom det er en ubegrenset bifangstadgang er det imidlertid fare for at enkelte fartøy vil fiske mer sei innenfor bifangstordningen enn det som er nødvendig for å gjennomføre et industrifiske, for på den måten å øke verdien av fangsten. En slik utvikling ønsker jeg ikke.
Som nevnt tidligere er det fra år til år store variasjoner i tobis, øyepål og kolmulefisket i Nordsjøen, med dertil svingninger i inntjening og lønnsomhet for flåten. Seiens viktighet som supplement varierer også i noenlunde samme syklus. Men det er imidlertid ikke bare dette som har betydning. Kort kan en si at det i dag er for lite sei i forhold til den fangstkapasitet som er tilgjengelig. Det eksisterer med andre ord overkapasitet i flåten, som det også gjør i mange andre flåtegrupper.
Det er min og departementets grunnholdning at den beste garanti for å opprettholde næringen og det driftsmønster en ønsker er lønnsomme driftsenheter. En måte å øke lønnsomheten for de enkelte enhetene på er å redusere overkapasiteten i flåten. Jeg vil derfor i inneværende år starte arbeidet med å revidere konsesjonsforskriftene samt vurdere innføring av enhetskvoter også for nordsjøtrålerne. Selv om sammensetningen av nordsjøtrålgruppen er mer kompleks enn for andre grupper, samt at flere av artene det fiskes på er uregulerte, bør det være mulig å finne frem til en formålstjenlig ordning også for denne gruppen.
Når det gjelder forslaget fra Norges Fiskarlags Ressursfordelingsutvalg er dette forslaget nå lagt frem. Forslaget skal nå behandles internt i organisasjonen frem mot årsmøtet i høst. Jeg finner det korrekt å ikke kommentere forslaget på det nåværende tidspunkt. Det vil ikke være korrekt av Fiskeridepartementet å legge føringer for den interne organisasjonsbehandlingen.