Grunngiving

Den norske kirken har en ordning med boplikt for prester. Prester er vel omtrent den eneste yrkesgruppe som tvinges til å bo i en bestemt bolig. Slik jeg oppfatter dette har ordningen eksistert lenge, men mange av prestene som bor i tjenestebolig ønsker ordningen fjernet. Ønske om å kunne bo i egen eiet bolig, forhold omkring avgang forårsaket av sykdom, forhold som oppstår i forbindelse med skilsmisse samt usikkerhet knyttet til overgang til pensjonisttilværelse er noen av de forhold som blir berørt av ordningen med boplikt. Boplikt betyr at prester gjennom et langt yrkesliv må leve i usikkerhet knyttet til noe så viktig og fundamentalt som eget bosted. Det er god grunn til å stille spørsmål om et slikt inngrep i privatlivet bør aksepteres i dagens samfunn.
Jeg har forstått det slik at Sverige utviser en praksis der ordningen med boplikt faktisk er opphevet, med det resultatet at nærmere 70 pst. av prestene bor i eget hus. Etter det jeg også forstår har Sverige en prestedekning i utkantstrøk som er langt bedre enn det vi finner i Norge, selv om den ordningen med boplikt som vi har visstnok skal være begrunnet med nettopp et ønske om å sikre prester til utkantstrøk.
Staten bruker også mange penger på vedlikehold - samtidig som budsjettene mange steder ikke dekker de reelle vedlikeholdsbehovene. Boligene blir ofte en kasteball mellom kommuner og kirke, og resultatet blir svært ofte slik at standarden på boligene blir dårlig. Etter min mening er det mange forhold som taler for at ordningen bør avskaffes. Jeg utelukker at dette bør vente til man ser sluttresultatet fra den politiske behandling i etterkant av at Bakkevig-utvalget leverer sin innstilling om å skille stat og kirke. Saken om fjerning av - eller kraftig liberalisert praksis knyttet til - boplikten, er etter mitt skjønn for viktig til at den kan skyves ut i det uvisse tidsmessig. Saken dreier seg om personalpolitikk og den kanskje mest personlige del som tenkes kan i en personalpolitikk: boforholdene til landets prester.