Skriftleg spørsmål fra Bjørn Jacobsen (SV) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:97 (2002-2003)
Innlevert: 15.11.2002
Sendt: 15.11.2002
Svart på: 26.11.2002 av utenriksminister Jan Petersen

Bjørn Jacobsen (SV)

Spørsmål

Bjørn Jacobsen (SV): I 2000 ble en nordmann involvert i en bilulykke i Oman. Han ble arrestert, fratatt passet og utsatt for utpressing fra familien til en omansk statsborger som ble skadet under ulykken. Dette medførte at mannen i dag har alvorlige økonomiske problemer. Han mener at han med bedre hjelp fra utenrikstjenesten ikke ville vært i denne situasjonen.
Hva ble gjort i den aktuelle situasjonen fra utenrikstjenestens side, bl.a. når det gjaldt å bistå i forhold til den økonomiske utpressingen av mannen?

Grunngiving

Julen 2000 var en norsk statsborger på feriereise i Oman. På en biltur i Muscat ble vedkommende som kjørte bilen, involvert i en bilulykke. Passasjeren, en omansk statsborger, ble hardt skadet. Han ble samtidig beskyldt for å ha kjørt bilen i påvirket tilstand. Den norske statsborgeren ble først ikke trodd da han sa at det var han som kjørte. Videre ble den norske statsborgeren fengslet og beskyldt for å lyve om hvem som kjørte. Etter to dager i arrest fikk nordmannen hjelp av en venn til å komme seg ut av fengselet, og føre bevis for at det var han som satt i førersetet.
Generalkonsul i Oman, Anwar Sultan, hevdet i ettertid at det var han som fikk nordmannen ut av fengselet, men nordmannen hevdet at konsulen ikke kjente til den fengslede nordmannen på dette tidspunktet.
Bilen som ble kjørt var ikke fullt ut forsikret. Nordmannen ble enig med familien som eide bilen om å betale 145 000 NOK for skadene. Etter en uke ville familien imidlertid ha ytterligere 600 000 kr. Det oppstod uenighet om dette kravet, og nordmannen mente seg utsatt for utpressing. Han ble fratatt passet og var uten penger. Han hadde kontakt med Utenriksdepartementet, generalkonsulen i Oman og den norske ambassaden i Saudi-Arabia men fikk slik det ble framstilt, ingen praktisk eller annen hjelp før chargé d'affaires Vidar Udjus kom til Muscat. Nordmannen oppfattet at Udjus fikk beskjed om at det må foreligge et "no claim letter" fra familien til den skadede etter bilulykken, eller et brev fra norske myndigheter hvor de skrev at norske myndigheter ikke godtok at nordmannen ble nektet utreise. Det er uklart om det ble gjort noe fra Utenriksdepartementets side etter dette, men i senere korrespondanse fikk nordmannen oppgitt at Utenriksdepartementet mener å ha gitt bistand "godt utover det som kan forventes". Nordmannen oppfattet imidlertid at han i liten grad ble gitt noen hjelp, og er i en økonomisk sett kritisk situasjon etter å ha måttet gi etter for et økonomisk krav opp mot 800 000 kr. Dersom hans versjon av saken i hovedsak medfører riktighet, er det grunn til å spørre hva man egentlig kan forvente av bistand fra utenrikstjenesten dersom man utsettes for ulykker og kriminalitet i utlandet.

Jan Petersen (H)

Svar

Jan Petersen: Norsk utenrikstjeneste yter hver dag omfattende bistand til nordmenn i utlandet. Dette er en prioritert oppgave for utenriksstasjonene og for departementet.
I denne saken ble ambassaden i Riyadh, som dekker Oman gjennom sideakkreditering fra Saudi-Arabia, først etter en drøy uke gjort oppmerksom på den inntrufne ulykken, som fant sted i romjulen 2000. I tiden som fulgte hadde ambassaden løpende telefonisk kontakt med alle involverte parter. Da nordmannen en tid senere gav utrykk for at han følte seg truet, reiste chargé d'affaires Vidar Udjus ved ambassaden umiddelbart til hovedstaden Muscat for å bistå. Udjus drøftet saken med Omans utenriksministerium, politiet, forsikringsselskap, den norske generalkonsulen og nordmannens advokat.
Det er selvsagt lover og bestemmelser i det land hvor en ulykke inntreffer som legges til grunn for behandling av en slik sak. Etter omansk rett må den ansvarlige for en personskade betale skadeserstatning til den skadedes familie. I samsvar med gjeldende lovgivning og praksis ble da nordmannens pass beslaglagt i påvente av et oppgjør. Da ambassaden tok dette opp med omanske myndigheter, ble det opplyst at passet ville bli utlevert så fort det enten ble stilt garanti for beløpet eller omanerens familie utferdiget en erklæring der den frafalt ethvert erstatningskrav i saken. Det ble fra utenriksministeriet opplyst at en formell protest fra norske myndigheter i sakens anledning ikke ville bidra til en løsning, da man her fulgte gjeldende omansk rett. Da mannen senere fremsatte krav om at norsk utenrikstjeneste skulle stille garanti for beløpet, ble dette avvist av departementet under henvisning til at det ikke finnes hjemmel for offentlig dekning av denne type privatrettslige krav. Nordmannen ble av ambassaden rådet til å la sin advokat vurdere mulighetene for en minnelig ordning med omanerens familie om størrelsen på skadeserstatningen.
Etter det departementet forstår ble dette rådet ikke fulgt. Han tok ikke videre kontakt med ambassaden, men valgte isteden å reise tilbake til Norge i slutten av februar 2001 etter å ha betalt hele den avkrevde erstatningssummen.