Grunngiving

Verdens Handelsorganisasjon (WTO) er som kjent inne i den såkalte Doha-runden, som bl.a. skal omfatte liberalisering av handel med tjenester (GATS). Liberalisering av tjenester vil kunne få vidtrekkende konsekvenser for Norge.
I denne forbindelse er medlemslandene nå i en fase hvor det stilles bilaterale krav. Disse kravene er viktige forberedelser til videre forhandlinger i WTO. EU og flere andre land har offentliggjort kravene som har blitt rettet mot dem, samt kravene de selv har formidlet. EU gjør dette som ledd i en prosess der alle interesserte inviteres til å gi høringsinnspill om hvordan EU bør forholde seg til kravene.
I Nationen den 18. november 2002 opplyser statssekretær i UD, Elsbeth Tronstad at Norge ikke har til hensikt å legge seg på samme linje av åpenhet. Ifølge statssekretæren vil kun de berørte delene av næringslivet bli gjort kjent med kravene. Det vil si at kun bedrifter og bransjeorganisasjoner blir innlemmet i det svært omfattende liberaliseringsarbeidet som for tiden pågår i WTO-sammenheng.
Norge har en lang tradisjon for åpenhet, og offentlighetsloven har vært regnet som helt sentral for å sikre demokratisk deltakelse fra ulike deler av samfunnet. Denne tradisjonen tilsier at norske myndigheter bør bestrebe seg på å holde størst mulig åpenhet omkring viktige og/eller kontroversielle saker. Vi har også tradisjon for å innlemme et bredt spekter av røster i samfunnsdebatten i f.eks. politiske høringsprosesser. Dette inkluderer f.eks. fagforeninger, miljø- og solidaritetsorganisasjoner og en rekke andre frivillige organisasjoner.
I vedtak i WTOs hovedråd 13. mai 2002 til sak om Prosedyrer for sirkulering og offentliggjøring av WTO-dokument, er det besluttet at alle dokument angående krav og forhandlinger om liberalisering av tjenester unntas offentlighet fram til resultatet av bilaterale forhandlinger er ferdig og landenes nye bindingslister er vedtatt. Det er imidlertid full adgang til å offentliggjøre kravlistene dersom disse er generelle og ikke spesifiserer hvilke land som har presentert kravene. Dette har altså bl.a. EU benyttet seg av.
Det er betenkelig at Norge legger seg på en atskillig mer lukket linje i forhandlingene enn andre land. Det er også høyst beklagelig at det kun er næringslivsinteressene som får innblikk i kravlistene, mens andre berørte og interesserte parter ekskluderes.
Når det gjelder kravene som Norge stiller overfor andre land, synes det ikke å være noe i norsk offentlighetslov som hindrer offentliggjøring av disse. Det er problematisk at norske krav om liberalisering i f.eks. u-land holdes hemmelig. Man kan lett tenke seg at det finnes motstridende hensyn i bistandspolitikken og handelspolitikken, og følgelig bør organisasjoner som jobber med denne problematikken gjøres kjent med kravene som vi stiller overfor andre land.