Skriftleg spørsmål fra Synnøve Konglevoll (A) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:179 (2002-2003)
Innlevert: 11.12.2002
Sendt: 12.12.2002
Rette vedkommende: Fiskeriministeren
Svart på: 23.12.2002 av fiskeriminister Svein Ludvigsen

Synnøve Konglevoll (A)

Spørsmål

Synnøve Konglevoll (A): Tirsdag 26. november i år så vi et svært bekymringsfullt oppslag på NRK om hvordan kongekrabben formerer seg med rekordfart og enkelte steder etterlater havbunnen omtrent som en ørken. Det virket av reportasjen som Direktoratet for naturforvaltning har fått munnkurv i saken.
Hva vil Regjeringen foreta seg for å hindre at kongekrabben sprer seg med de konsekvenser dette i fremtiden kan ha for fiskeriene?

Grunngiving

Dette var egentlig ment som et spørretimespørsmål, men da det i ettertid er fremmet et Dokument nr. 8-forslag måtte det gjøres om til et skriftlig spørsmål. I forbindelse med behandlingen i næringskomiteen, vil sikkert statsråden i brev uttale seg om saken. Jeg ønsker likevel et svar på dette nå.

Svein Ludvigsen (H)

Svar

Svein Ludvigsen: La meg aller først understreke at norske myndigheter ser alvorlig på problematikken knyttet til kongekrabben som introdusert art.
Imidlertid har vi har i dag begrensede kunnskaper om hvilken innvirkning kongekrabben har på økosystemet langs kysten og ut i Barentshavet. Jeg vil komme tilbake til dette.
TV er et sterkt medium, og jeg har registrert at NRKs "Ut i naturen" tirsdag 26. november i år har gjort et sterkt inntrykk på mange. Norsk fiskeriforvaltning kan imidlertid ikke utelukkende baseres på fjernsynsbilder tatt fra et begrenset område i Varangerfjorden i gyteperioden hvor kongekrabben samles i store antall på grunt vann. Faktum er at det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon på hvilke effekter kongekrabben har hatt i Varangerfjorden. Å sammenlikne Porsanger- og Varangerfjorden som hhv. "før" og "etter", slik det gjøres i nevnte "Ut i naturen"-program, blir derfor feil.
Når dette er sagt, så vil jeg imidlertid nok en gang understreke at norske myndigheter tar situasjonen alvorlig. Dette har da også avspeilet seg i flere konkrete tiltak Regjeringens strategi for håndtering av kongekrabben. Først og fremst vil vi sammen med Russland fastsette en vestgrense for utbredelsen av kongekrabben slik at vi nasjonalt kan iverksette tiltak for å begrense en videre utbredelse vest for denne. Dernest vil vi fordoble uttaket av krabben på norsk side neste år. Til slutt vil vi øke forskningsinnsatsen kraftig i 2003. Nasjonalt har vi gitt Havforskningsinstituttets avdeling i Tromsø i oppdrag å utarbeide et program for forskning og overvåking av konsekvensene av kongekrabbens inntreden i våre farvann. Vi har videre satt av nesten 5 mill. kr på statsbudsjettet neste år for å sette i gang mer omfattende forskning på dette området, hvilket er et betydelig forskningsløft.
I forhold til Russland har vi blitt enige om å utvide forskningen på dette området. I denne forbindelse kan det nevnes at Norge og Russland under den 31. sesjon i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon i Kabelvåg forrige måned ble enige om å arrangere et eget symposium i Norge med fokus på introduserte arter i løpet av første halvår 2003. Under samme sesjon ble Norge og Russland dessuten enige om å gi forskerne i oppdrag å utarbeide et vitenskapelig grunnlag for etablering av en vestlig grense for krabbens utbredelse og utarbeide forslag til mulige tiltak for å begrense videre utbredelse til områder vest for denne grensen. Vi tar sikte på at dette skal gi oss et godt grunnlag for å sette en vestgrense for fellesforvaltningen, og dermed også gjøre norske myndigheter i stand til å iverksette effektive tiltak mot videre utbredelse av kongekrabben.
Avslutningsvis må vi heller ikke glemme at kongekrabben er blitt en viktig økonomisk ressurs for mange fiskere i Nord-Norge generelt, og i Finnmark spesielt. Førstehåndsverdien av årets fangst er anslått til å være mellom 30 og 40 mill. kr, og når krabbekvoten fordobles til 200 000 dyr neste år er det rimelig å anta at det samme vil skje med førstehåndsverdien.
Alt tyder på at kongekrabben er kommet for å bli. Utfordringen i årene som kommer blir derfor å forvalte den på en slik måte at den kommer flest mulig til nytte, samtidig som den gjør minst mulig skade. Dette er Regjeringens ambisjon.