Skriftleg spørsmål fra Kristin Halvorsen (SV) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:507 (2002-2003)
Innlevert: 28.04.2003
Sendt: 29.04.2003
Svart på: 07.05.2003 av utenriksminister Jan Petersen

Kristin Halvorsen (SV)

Spørsmål

Kristin Halvorsen (SV): Politikeren og presidentkandidaten Ingrid Betancourt ble i februar 2002 kidnappet av FARC-geriljaen i Colombia. Hun har blitt et symbol for familiene til de vel 3 000 som årlig kidnappes i Colombia.
Har norske myndigheter gjort noe for å bidra til løslatelse av Ingrid Betancourt, og hvordan mener Regjeringen at det internasjonale samfunnet kan bidra til en politisk løsning på konflikten i Colombia?

Grunngiving

Ingrid Betancourt ble kidnappet i februar 2002 av FARC-geriljaen i Colombia. Dette har vakt stor internasjonal oppmerksomhet, ikke minst fordi hun var kandidat til presidentvalget i 2002.
Situasjonen i Colombia er svært vanskelig. Siden fredssamtalene mellom FARC og myndighetene kollapset i 2002 har konflikten i landet blitt trappet opp. Dette får svært alvorlige konsekvenser for befolkningen. Sikkerhetsstyrkene og deres paramilitære allierte er fortsatt ansvarlig for omfattende voldsbruk og systematiske brudd på menneskerettighetene. Samtidig er væpnede opposisjonsgrupper ansvarlig for vold, drap og kidnapping.
Det antas at så mange som 500 000 mennesker hittil har mistet livet i borgerkrigen i Colombia. En opptrapping av den militære siden av konflikten vil føre til enda større lidelser for befolkningen. USA spiller en viktig rolle som støttespiller for myndighetene i Colombia, og legger i sin strategi i forhold til Colombia stor vekt på tiltak som sprøyting av kokaplantasjer og militær opprusting. Norge har tidligere spilt en rolle i å forsøke å få til politiske løsninger på konflikten.

Jan Petersen (H)

Svar

Jan Petersen: Kidnappingen av Ingrid Betancourt er dessverre ikke noe enestående tilfelle. Kidnapping og frihetsberøvelse er blant de brutale virkemidler som geriljabevegelser, paramilitære og kriminelle i Colombia anvender for utpresningsformål, og for å svekke lov og orden. Til sammen anslås det at slike grupper holder om lag 3 000 gisler.
Av et totalt antall gisler i FARC-geriljaens varetekt på anslagsvis ca. 800 er rundt 50 politikere og offentlige tjenestemenn, et noe større antall er militære og politi, en håndfull er utlendinger, mens de aller fleste er vanlige colombianske borgere.
Samtidig skal det sitte nærmere 700 geriljamedlemmer i colombianske fengsler. Både myndighetene og geriljaorganisasjonene er interessert i en løsning på gisselproblemet. Partene klarer imidlertid ikke å bli enige om betingelser for en fangeutveksling. Enda vanskeligere blir det etter en mislykket redningsaksjon 5. mai som førte til at FARC tok livet av ti gisler, deriblant en delstatsguvernør og en tidligere forsvarsminister.
Under Colombias forrige president ble det åpnet for en fredsprosess mellom myndighetene og geriljaen, og Norge kom etter ønske fra partene med i støttegrupper for en dialog med både FARC- og ELN-geriljaen. I perioden 2000/2002 deltok Norge på en rekke møter med geriljaen eller mellom myndighetene og geriljaen. Støttegruppene forsøkte å bidra til tillitsbygging mellom partene, men fremholdt samtidig at geriljaens praksis med mord, kidnapping og utpresning på samme måte som myndighetenes manglende vilje til å ta et oppgjør med de paramilitære var i strid med internasjonal humanitær rett og således uakseptabel.
Norges engasjement i konflikten i Colombia har et klart humanitært siktemål. Vi krever på prinsipielt grunnlag at alle gisler frigis. Våre muligheter til en direkte kommunikasjon med FARC forsvant imidlertid da deres dialog med myndighetene ble brutt i februar 2002.
Norge har sammen med FN og enkelte andre land sagt seg rede til å bistå når partene ser seg tjent med en gjenopptagelse av fredsprosessen.