Skriftleg spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:548 (2002-2003)
Innlevert: 13.05.2003
Sendt: 13.05.2003
Svart på: 16.05.2003 av justisminister Odd Einar Dørum

Jan Arild Ellingsen (FrP)

Spørsmål

Jan Arild Ellingsen (FrP): Med jevne mellomrom kommer det oppslag i mediene basert på dårlig forvaltningsmessige vurderinger. I VG fredag 9. mai d.å. hadde nevnte avis en sak om to personer som nå er mistenkt for grove forbrytelser mens de faktisk var undergitt soning. Begge er tidligere dømt for narkotika- og ransforbrytelser. Begge var gitt åpen soning utover gjeldende praksis. Dette, ifølge VG, grunnet de lange soningskøene.
Er justisministeren enig i at denne saken gir negativ publisitet, og hva bør endres for å unngå slike episoder?

Grunngiving

Saken gjelder to personer, hvorav den ene nå soner en åtte års ransdom. Vedkommende er også tidligere dømt for ran og gisseltaking. Den andre personen soner en fem års dom for smugling og salg av hasj, samt heleri av ransutbytte.
Det som er mest alvorlig i denne saken, er at det gjelder to profesjonelle forbrytere som lever av sin kriminalitet. Disse har da av en eller annen interessant grunn blitt underlagt åpen soning! Ifølge regionsdirektør B. Krogsrud, skyldes dette at "Det er så stor mangel på fengselsplasser at det er om å gjøre å skuffe flest mulig over på åpen soning fortest mulig". Jeg har tidligere med beklagelse lagt merke til at flertallet i Stortinget, inklusiv regjeringspartiene, har tatt til orde for å liberalisere dagens praksis vedrørende åpen soning. Dette har på en måte stått i kontrast til justisministeren som jeg har oppfattet dit hen at dette i så fall skulle gjelde personer som ikke har begått de mest alvorlige forbrytelser! Det blir derfor et paradoks å se hvordan kriminalomsorgen utøver sitt skjønn.
Min vurdering av saken blir derfor at enten har ansatte innen kriminalomsorgen gått utover de politiske signaler som er gitt med de følger det må få, eller så har den politiske ledelse i Justisdepartementet gitt uttrykk for at tidligere praksis har vært for strengt, og at den derfor bør endres. Hvis det første er riktig, kan man lure på hvilke konsekvenser vil det da få for vedkommende ansvarlig person innen kriminalomsorgen. I motsatt fall, er det grunn til å spørre seg om justisministeren og Regjeringen har gitt opp kampen mot de kriminelle, og at man heretter kan forvente at alle kan gis åpen soning, uavhengig av hvilken handling de har begått.
Videre vil jeg tro at slike hendelser og påfølgende oppslag, ikke inngir til tillit ovenfor verken politikere eller embetsverk, og skaper utrygghet ute hos folk flest. I så måte blir resultatet svært dårlig. Tillater meg derfor også å be om justisministerens vurdering av denne antagelsen.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Den 1. mars 2002 ble som kjent lov om fengselsvesenet av 12. desember 1958 nr. 7 (fengselsloven) avløst av lov om gjennomføring av straff mv. av 18. mai 2001 nr. 21 (straffegjennomføringsloven).
Det er et gjennomgående trekk ved den nye loven at det skal legges til rette for progresjon med etter hvert større frihet i straffegjennomføringen som ledd i å forberede den domfelte på og gjøre vedkommende i stand til å mestre et ordinært liv i frihet (progresjonssoning). Denne hovedstrategi hadde tilslutning fra et flertall på Stortinget. Det ble imidlertid, fra det samme flertallet, gjentatte ganger understreket at sikkerheten for samfunnet er det primære, og at beslutning om individualpreventivt begrunnede soningsalternativer bare kan treffes når dette er sikkerhetsmessig forsvarlig.
Etter straffegjennomføringsloven § 10 skal fengselsstraff, som hovedregel, gjennomføres enten i fengsel med høyt sikkerhetsnivå (lukket fengsel) eller i fengsel med lavere sikkerhetsnivå (åpent fengsel). Det følger av straffegjennomføringsloven § 11 at dersom den domfelte er ilagt en fengselsstraff på mer enn 2 år skal vedkommende, igjen som hovedregel, settes direkte inn i lukket fengsel.
Som et ledd i progresjonssoningen bestemmer straffegjennomføringsloven § 15 2. ledd at innsatte kan, etter å ha gjennomført en del av straffen, overføres fra fengsel med høyt sikkerhetsnivå til fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Innsatte skal ikke overføres dersom formålet med straffen eller sikkerhetsmessige grunner taler mot det, eller det er grunn til å anta at innsatte vil unndra seg gjennomføringen. Kriminalomsorgen skal vurdere overføring til fengsel med lavere sikkerhetsnivå når det gjenstår ett år til innsatte kan løslates på prøve.
Med hjemmel i forskrift til lov om straffegjennomføring av 22. februar 2002 § 7-1 er det av kriminalomsorgens sentrale forvaltning gitt retningslinjer for utøvelsen av det skjønn som straffegjennomføringsloven § 15 2. ledd legger opp til. Retningslinjene er gitt på bakgrunn av lovens forarbeider mv.
Ifølge retningslinjenes pkt. 3.3 og 3.11 skal overføring til mindre restriktive gjennomføringsformer bare innvilges når overføringen anses som sikkerhetsmessig forsvarlig og det ikke er grunn til å tro at innsatte vil unndra seg straffegjennomføringen. Ved vurderingen skal det bl.a. legges vekt på tidligere domfellelser, den adferd innsatte har vist under nåværende og tidligere soning, hvordan eventuelle utganger har forløpt mv.
Retningslinjene regulerer også fra hvilket tidspunkt en domfelt eventuelt kan overføres fra lukket til åpen soning. Innsatte bør vurderes for overføring fra fengsel med høyt sikkerhetsnivå til fengsel med lavere sikkerhetsnivå når det gjenstår mindre enn to år til forventet løslatelse. Innsatte skal vurderes for slik overføring når ett år gjenstår. Innsatte med lange dommer kan overføres når det anses hensiktsmessig ut fra en rimelig og fornuftig progresjon i straffegjennomføringen.
Når det gjelder de aktuelle sakene, har departementet fått følgende opplysninger:
De to domfelte, som er omtalt i VG den 9. mai 2003, ble overført åpen soning henholdsvis ett år og fire måneder og ett år og to måneder før løslatelse ved 2/3 soningstid kunne finne sted. Den ene domfelte, som for øvrig sonet ved Hassel fengsel, fikk på et tidligere tidspunkt avslag på sin søknad om overføring til åpen soning, til tross for at ovennevnte regelverk åpnet for dette.
Av ovennevnte gjengivelse av regelverket fremgår det at overføringen til åpen soning ikke var i strid med regelverket, slik VG hevder i sin artikkel.
En annen sak er om de to omtalte personene, deres forhistorie tatt i betraktning, burde vært overført åpen soning.
Fengslene foretar alltid en sviktfarevurdering før overføring til åpen soning. I den vurdering som blir gjort kontaktes bl.a. politiet for å undersøke at den domfelte ikke har uoppgjorte straffbare handlinger. Overføring vil ikke skje hvis så er tilfelle eller det for øvrig foreligger andre forhold som tilsier at en overføring er utilrådelig. Det legges videre stor vekt på domfeltes oppførsel under soningen. Normalt skal den domfelte ha gjennomført permisjon uten anmerkninger før overføring til åpen soning. En søknad om overføring til åpen soning kvalitetssikres ved at den blir behandlet i anstaltens råd før endelig vedtak fattes.
De to omtalte personene i artikkelen hadde utvist en oppførsel og holdning som, sammenholdt med gjenstående soningstid, tilsa at det var forsvarlig å overføre dem til åpen soning. Overføringen til lettere soningsformer var begrunnet i hensynet til rehabilitering gjennom målrettet soning med stadig større frihet frem mot forventet løslatelse. Overføringen hadde således ingen sammenheng med kapasitetsproblemer og kønedbygging.
Det ble foretatt en grundig sviktfarevurdering før overføring. Det viste seg at man feilvurderte de aktuelle innsatte i dette tilfellet.