Dokument nr. 15:662 (2002-2003) Innlevert: 12.06.2003 Sendt: 13.06.2003 Svart på: 19.06.2003 av helseminister Dagfinn Høybråten
Anne Helen Rui (A): Er det lang ventetid på operasjoner for Parkinsons sykdom?
Dagfinn Høybråten: Jeg vil benytte anledningen til innledningsvis å gjøre rede for det inngrepet som representanten Rui her spør om, ettersom behandlingsformen er forholdsvis ny og i en rask utvikling. Den aktuelle operasjonen innebærer at man oppnår såkalt elektrostimulering av et område i hjernen hos utvalgte pasienter med Parkinsons sykdom, et inngrep som kan gi dem et nytt liv uten skjelvinger, stivhet og gangvansker. I ytterste konsekvens kan en pasient som er immobilisert og pleietrengende igjen klare seg selv. I tillegg kommer at tidlig intervensjon også kan hindre at pasienten blir pleietrengende i en tidlig fase av sykdommen.Dette er en behandling som forutsetter grundig utredning og utvelgelse av de rette pasientene. Det er kun en mindre gruppe pasienter med Parkinsons sykdom som kan nyttiggjøre seg denne behandlingen i dag; dette er estimert til ca. 100 pasienter årlig. Den aktuelle operasjonen er et nevrokirurgisk inngrep, der implantater settes inn i hjernen; et inngrep som krever grundige forundersøkelser og også justering etterpå, med opphold i sykehus. Dette er svært ressurskrevende oppgaver som forutsetter bruk av senger og legearbeidskraft.De pasientene som opereres på denne måten, trenger tett oppfølging og justering i forhold til implantat og medikasjon i årene framover. Med tre til fem års mellomrom må hoveddelen av implantatet (med batterienhet), som ligger under huden på brystet, skiftes ut, noe som er mindre omfattende enn første gang operasjon.Rikshospitalet har vært et ledende europeisk senter i utviklingen av denne metoden. I noen år fram til 2001 ble det utført om lag 20 nye slike operasjoner årlig. På grunn av den medisinsk teknologiske utvikling, koblet med muligheten for å samarbeide med nevrokirurgiske sentra i utlandet gjennom bruk av "utenlandsmilliarden" økte antallet pasienter som fikk denne behandlingen raskt gjennom 2001 og 2002. Parallelt ble Rikshospitalet tilført ytterligere kompetanse og erfaring.I 2002 fikk 70 pasienter foretatt slike operasjoner (implantasjon av STN-stimulatorer) i regi av Rikshospitalet. Av disse ble blant annet 15 pasienter operert på Rikshospitalet med hjelp av utenlandske leger, som ledd i kompetanseheving i dette prosjektet. I tillegg ble 25 pasienter finansiert over Rikshospitalets ordinære budsjett, mens de øvrige 45 ble finansiert over "utenlandsmilliarden". I tillegg fikk til sammen 14 pasienter utført slike inngrep ved andre nevrokirurgiske avdelinger i Norge (Stavanger, Bergen og Trondheim). Det aktuelle inngrepet er definert som en regional oppgave, noe som innebærer en forpliktelse for hvert av de regionale helseforetakene til å sikre at pasienter bosatt i egen region får tilbud om slik behandling der dette vil ha effekt. Med et samlet behov i Norge på ca. 100 inngrep i året ser jeg det som hensiktsmessig med samarbeid mellom regionene, slik at dette inngrepet gjennomføres noen få steder i Norge. Dette er påkrevd for at vi skal kunne opprettholde og utvikle den faglige kvalitet, og også være i stand til å dokumentere i forhold til oppnådd kvalitet.Rikshospitalet opplyser via sin eier, Helse Sør RHF, at de har kapasitet til å dekke behovet innen egen region (25 inngrep pr. år), og at sykehuset også kan øke til det doble - forutsatt avtale med de øvrige regionale helseforetakene. Gjennom dette og aktiviteten i Helse Vest og Helse Midt-Norge vil behovet i Norge bli ivaretatt, dvs. med mulighet for operasjon av minst 100 nye pasienter hvert år, i tillegg til de som må opereres for skifte av batteridelen av implantatene. Ventetiden for de aktuelle inngrepene er i Norge nå fra 2-3 måneder og opp til maksimalt ett år. Dette er den samlede ventetiden, dvs. at det også omfatter den tiden da utredning og klargjøring av pasientene for operasjon finner sted. Jeg konstaterer at det arbeides målrettet med å redusere ventetidene, blant annet ut fra de føringene som prioriteringsforskriften (forskrift av 1. desember 2001 nr. 1208) trekker opp.