Svar
Børge Brende: Som kjent har Regjeringen ambisiøse målsettinger for bevaring av Svalbards villmarksnatur. Stortinget har sluttet seg til disse målsettingene, og slått fast at innenfor de rammer traktatmessige eller suverenitetsmessige hensyn setter, skal miljøhensyn veie tyngst ved konflikt mellom miljømålene og andre interesser (Innst. S. nr. 196 (1999-2000). De fem nye verneområdene som nå er opprettet er et nødvendig tiltak for å sikre viktige deler av de mest biologisk produktive landområdene på Svalbard mot framtidige inngrep, og vil bidra til å opprettholde villmark og uberørt natur på Svalbard i tråd med Stortingets og Regjeringens målsettinger.
I forbindelse med åpningen av kullfeltet Svea Nord for regulær drift før jul 2001, ble det i tråd med dette forutsatt at virksomheten skulle organiseres på en måte som ikke skaper naturinngrep som vil berøre planlagte verneområder (St.prp. nr. 2 (2001-2002) Om Svea Nord-prosjektet). Det var også en uttalt forutsetning for åpningen av Svea Nord at fortsatt kulldrift med utgangspunkt i Svea ikke skulle være til hinder for at det kan opprettes nasjonalpark som omfatter blant annet Reindalen i tråd med det forslaget til verneplan som på det tidspunkt forelå fra Sysselmannen. Det vernet som nå er vedtatt er i samsvar med dette forslaget. Det ble også slått fast at indikasjoner på kullforekomster innenfor planlagte verneområder ikke skulle være til hinder for at disse kunne opprettes i tråd med Sysselmannens plan.
Reindalen har fra starten av vært betraktet som et av de aller viktigste områdene i verneplanen. Reindalen med sidedaler utgjør en unik landskapsmessig og økologisk helhet med store og godt dokumenterte verneverdier, og utgjør det klart største området med sammenhengende frodig tundravegetasjon på øygruppen. Hensikten med vernet er å bevare dette unike området som en helhet lite berørt av fysiske naturinngrep eller annen vesentlig påvirkning. Ved å ta ut deler av området ville man svekke verdien av vernet vesentlig. Utbyggingsinteressene viser dessuten at området er truet og at behovet for vern er tilstede.
Verneplanprosessen startet opp allerede i 1996. Det er gjennomført både en grundig evaluering av behovet for ytterligere vern, og en omfattende konsekvensutredning, før et utkast til verneplan ble sendt på bred høring i 2002. Etter høringen ble det kjørt egne prosesser for å avklare de viktigste interessekonfliktene med Store Norske og Trust Artikugol, som begge driver kullgruver på Svalbard, samt Oljedirektoratet og Fiskeridirektoratet, før Direktoratet for naturforvaltning sendte sin endelige tilrådning til Miljøverndepartementet.
Når det gjelder den norske kulldriften, ligger det til grunn for både Sysselmannens og DNs vurderinger at Store Norske har kartlagt en forekomst under Reindalen, anslått til 40 millioner tonn, men at det var uklart hvorvidt og under hvilke forutsetninger det ville være mulig å utnytte denne på en regningssvarende måte. For å ivareta muligheten for eventuell framtidig utnyttelse av denne forekomsten åpnet verneforslaget for at kulldrift og vern under visse forutsetninger skulle kunne kombineres i øvre Reindalen. Basert på gjentatte utsagn fra Store Norske om at det foreslåtte vernet ikke skulle by på nevneverdige problemer for en framtidig utvinning av forekomsten under Reindalen, åpner fredningsforskriften både for videre undersøkelser av forekomsten, og for virksomhet under dagen med mindre inngrep knyttet til ventilasjon og rømningssjakter.
Eksempelvis heter det i brev av 14. mars 2001 fra Store Norske til Sysselmannen:
"Etter inngående drøftelser i selskapet har vi kommet til følgende:
Det er foreslått 9 nye verneområder for Svalbard. Store områder med stor artsrikdom og høy biologisk produksjon foreslås vernet. De foreslåtte verneområdene dekker deler av Store Norskes traktateiendom og okkupantmål. Store Norske støtter forslaget også når det berører disse felt. En betingelse er at vernet gis en form som tillater at transport på snødekt mark mellom Longyearbyen og Svea over Reindalen kan opprettholdes som i dag, og at Store Norske kan ha virksomhet under dagen, hvor det eneste synlige tegn i overflaten vil være et lite hus over en ventilasjons- og rømningssjakt."
På bakgrunn av Store Norske sine uttalelser og den åpningen vernet gir for drift av kullforekomsten i øvre Reindalen, fant Sysselmannen det i utgangspunktet ikke nødvendig å framskaffe en nærmere utredning av hvilken betydning vernet ville kunne få for mulighetene til fortsatt norsk kulldrift etter at Svea nord er uttømt eller mulige konsekvenser av en framtidig avvikling av kulldriften for samfunnet i Longyearbyen.
I sitt høringsbrev av 23. oktober 2002 hadde imidlertid Store Norske endret syn, og uttaler blant annet:
"For Store Norske betyr vernet at selskapet utelukkes fra alle områder hvor det er en kjent forekomst som kan drives etter en satellittmodell. Selskapet har også gjennom de undersøkelser som ble gjennomført våren 2001 fått ny kunnskap om hvordan isbreer har behandlet kullforekomstene i området, og ser derfor at det er usikkert om det vil være økonomisk forsvarlig å legge adkomsten til feltene i Reindalen i tunnel fra Svea."
Dette var en viktig grunn til at verneplanen ikke ble vedtatt i 2002, som opprinnelig planlagt, men utsatt for å gi mer tid til dialog med blant annet Store Norske. Den dialogen Sysselmannen har hatt med Store Norske har belyst mulige konsekvenser for framtidig kulldrift på en god måte. Dialogen har også klargjort at Store Norske mener regningsvarende drift vil kreve betydelige inngrep innenfor verneområdet i form deponering av 250 000 kubikkmeter masse og et daganlegg ved inngangen til gruven. Det signaliseres også behov for andre tyngre tekniske inngrep i Reindalen. De prosessene som har vært kjørt har klarlagt saksforholdene og konfliktene. Dialogen har også brakt på det rene at det ikke finnes noen løsning som fullt ut ivaretar Store Norskes ønske om å holde mulighetene for drift i Reindalen og andre steder innenfor verneområdene mest mulig åpne, samtidig som hensynet til de meget betydelige verneverdiene i de aktuelle områdene ivaretas. Dette ligger til grunn for de vurderinger og alternative løsninger for øvre Reindalen som Sysselmannen har skissert i sin tilrådning til Direktoratet for naturforvaltning av 1. juli i år. Sysselmannen ga imidlertid ikke noen tilrådning om hvilken av disse løsningene som burde velges, men understreket at et slikt valg må gjøres ut fra en overordnet politisk vurdering. Tilrådingen fra Direktoratet for naturforvaltning tok utgangspunkt i Sysselmannens saksframstilling. Når DN tilrådde vern av Reindalen i tråd med det forslaget som ble sendt på høring, var dette basert på de meget betydelige verneverdiene og de politiske føringer som er lagt for avveining mellom miljøhensyn og andre interesser på Svalbard. Når det gjelder vurderingene av den dokumentasjon som finnes for at forekomstene i området kan være drivverdige, bygget Direktoratet for naturforvaltning på Sysselmannens framstilling.
Sommeren 2003 har Store Norske boret i Reindalen. På grunnlag av boreresultatene har Store Norske opplyst at økonomiske kalkyler viser at Reindalsforekomsten er lønnsom etter et nærmere beskrevet driftsopplegg. Disse opplysningene fra Store Norske forelå ikke da Direktoratet for naturforvaltning gav sin tilråding, men var kjent da vernevedtaket ble fattet. Jeg har også hatt et eget møte med administrerende direktør i Store Norske, Robert Hermansen, før Reindalen ble vernet.
Selv om store Norske nå har redegjort nærmere for hvordan man ser for seg at en kullforekomsten i øvre Reindalen kan drives, må det fortsatt antas å hefte usikkerhet om hvorvidt økonomisk regningsvarende drift ville vært mulig dersom området ikke ble vernet, og hvorvidt lønnsom drift vil vise seg mulig med de begrensninger vernet gir når det gjelder fysiske inngrep.
Hvordan man anser at vernet vil påvirke sannsynligheten for at forekomsten i Reindalen kan la seg utnytte på en økonomisk regningsvarende måte, har imidlertid ikke vært avgjørende for Regjeringens beslutning om å verne Reindalen. Til grunn for Regjeringens vedtak ligger at Reindalen er et område med meget store verneverdier. Vernet er ikke en beslutning om avvikling av norsk kulldrift, men setter rammebetingelser for eventuell drift i det aktuelle området i samsvar med Regjeringens og Stortingets miljømål for Svalbard. Disse vurderingene er selvsagt foretatt innenfor en bredere Svalbardpolitisk ramme.
Jeg vil forøvrig påpeke at den viktigste grunnen til at en avvikling av norsk kulldrift allerede om 10-15 år nå kan synes mer sannsynlig enn tidligere, er de betydelige økningene i årlig uttaksvolum man har lagt opp til for å bedre lønnsomheten. Dette har aktualisert mulige konflikter mellom vern og eventuell kulldrift innenfor de nye verneområdene når forekomsten i Svea Nord er uttømt. Både ved åpningen av Svea Nord, og ved senere beslutning om nytt driftsopplegg der det legges opp til en betydelig økning av det årlige uttaksvolumet, har det imidlertid vært en klar forutsetning om at disse beslutningene ikke skulle få konsekvenser for opprettelsen av nye verneområder.
Selv om Store Norske som gruveselskap naturlig nok har interesse av at nye verneområder i minst mulig grad skal begrense selskapets mulighet til framtidig utnyttelse av ressursene i Reindalen og andre steder, har selskapet respondert konstruktivt på vernevedtaket. I en pressemelding understreker selskapet at man nå først og fremst vil sette fart i arbeidet med å lete etter og undersøke nye kullforekomster utenfor nasjonalparken. Dernest vil selskapet sammen med miljømyndighetene søke å finne praktiske løsninger slik at Reindalsforekomsten kan utvinnes innenfor de nye rammebetingelsene man nå har fått.
Etter mitt syn har alle beslutningsrelevante forhold vært tilstrekkelig utredet og vurdert forut for Regjeringens vedtak. Dette gjelder ikke minst de mulige konsekvensene for framtidig gruvedrift i øvre Reindalen. Jeg anser at Regjeringen har hatt alle relevante opplysninger på bordet, og at vernevedtaket er i samsvar med de føringer som er lagt fra Stortinget om forholdet mellom vern og gruvedrift på Svalbard.