Skriftleg spørsmål fra Inga Marte Thorkildsen (SV) til helseministeren

Dokument nr. 15:46 (2003-2004)
Innlevert: 14.10.2003
Sendt: 15.10.2003
Svart på: 23.10.2003 av helseminister Dagfinn Høybråten

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Spørsmål

Inga Marte Thorkildsen (SV): EU-parlamentet anbefaler medlemslandene å sette i verk årlige obligatoriske undersøkelser av alle silikonopererte innbyggere, samt at det opprettes et nasjonalt brystimplantatregister.
Hvordan vil statsråden forholde seg til anbefalingene i EU-parlamentets resolusjon?

Grunngiving

Kosmetiske operasjoner øker stadig i antall, til tross for helserisikoen slike operasjoner medfører. Imidlertid finnes det ikke noe sentralt pasientregister og ingen langsiktig forskningssatsing når det gjelder dette feltet. EU-parlamentet har i en resolusjon tidligere i år slått fast at silikonimplantater utgjør en potensiell helsefare for kvinner, og anbefaler EU-landene å innføre en rekke forebyggende tiltak, samt kontrolltiltak.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Som representanten er kjent med, har spørsmål knyttet til kosmetisk kirurgi generelt vært behandlet av Stortinget og Helsedepartementet ved flere tidligere anledninger. På bakgrunn av Stortingets behandling av Dokument nr. 8:8 (2002-2003) om forbud mot reklame for kosmetisk kirurgi og innføring av 18-årsgrense for kosmetisk kirurgi, utarbeidet Helsedepartementet 27. juni 2003 et eget rundskriv om kosmetisk kirurgi (Rundskriv I-8/2003). I rundskrivet er det redegjort for de regler vi i dag har om hvilke begrensninger som stilles til markedsføring av helsetjenester, hva som ligger i forsvarlighetsbegrepet etter helsepersonelloven, samt aldersgrensen for å kunne samtykke til helsehjelp etter pasientrettighetsloven. Hensikten med rundskrivet har i første rekke vært å sikre en felles lovforståelse blant helsepersonell, og da særlig helsepersonell og virksomheter som tilbyr og markedsfører kosmetisk kirurgi. Helsedepartementet har lagt til grunn at vi allerede har en 18-årsgrense for å kunne samtykke til kosmetisk kirurgi i norsk lovgivning.
I tillegg til utsendelse av ovennevnte rundskriv har Helsedepartementet ved brev av 28. mars 2003 bedt Statens helsetilsyn starte forberedelsen av et intensivert tilsyn med helsepersonell og virksomheter som tilbyr kosmetisk kirurgi. Videre er Statens helsetilsyn og Sosial- og helsedirektoratet bedt om å kartlegge omfanget av kosmetiske operasjoner på personer under 18 år. Helsetilsynet og direktoratet har frist til 1. februar 2004 med å gjennomføre denne kartleggingen, og jeg har tidligere informert Stortinget om at jeg på en egnet måte vil komme tilbake til Stortinget med nærmere vurderinger av kartleggingen.
Sett i sammenheng med ovennevnte tiltak og kartlegging fra Statens helsetilsyn og Sosial- og helsedirektoratet, vil Helsedepartementet også vurdere eventuelle endringer i forskrift av 21. desember 2000 om tillatelse til å utføre kosmetisk plastikkirurgiske inngrep, og departementet vil også vurdere å fremme et forslag om forskrift vedrørende markedsføring av kosmetiske operasjoner og slankemidler.
Ovennevnte tiltak gjelder som nevnt kosmetisk kirurgi generelt, herunder også brystimplantasjon. EU-parlamentets resolusjon er imidlertid spesifikt knyttet til brystimplantasjon, og representanten Thorkildsen har i sitt spørsmål særlig vist til resolusjonens anbefalinger om å sette i verk årlige obligatoriske undersøkelser av alle silikonopererte innbyggere, samt opprettelse av et nasjonalt brystimplantatregister.
Når det konkret gjelder representantens spørsmål om innføring av årlige obligatoriske undersøkelser av alle silikonopererte pasienter, viser jeg til at dette reiser problemstillinger både av medisinskfaglig og prioriteringsmessig karakter.
Generelt vil det være slik at det ved ytelse av ulike former for helsehjelp, ofte vil være ønskelig eller nødvendig med jevnlig oppfølging eller etterundersøkelse av pasienten. Dette vil gjelde i forhold til et stort antall ulike former for medisinsk undersøkelse og behandling. Om det er ønskelig eller nødvendig med slik oppfølging eller etterkontroll vil bero på en konkret medisinskfaglig vurdering, hvor også pasientens eget ønske i forhold til slik oppfølging vil være av betydning. Av helsepersonellovens § 4 følger at det enkelte helsepersonell plikter å drive sin virksomhet forsvarlig, og denne forsvarlighetsplikten vil i mange tilfeller forutsette at det informeres om og/eller gis tilbud om oppfølging eller etterkontroll i forbindelse med ytelse av helsehjelpen. Slik oppfølging eller etterkontroll må imidlertid som hovedregel sees på som et tilbud fra helsetjenesten til den enkelte pasient, og da i den forstand at det vil være opp til den enkelte pasient om han/hun ønsker å benytte seg av dette tilbudet.
Det følger av pasientrettighetsloven § 3-2 at pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for at pasienten kan få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, og at pasienten også skal informeres om mulige risikoer og bivirkninger knyttet til helsehjelpen. Pasientens rett til informasjon vil gjelde både i forhold til den konkrete helsehjelp det er aktuelt å yte, og også i forhold til hva slags oppfølging eller etterkontroll som anses nødvendig ut fra en konkret medisinskfaglig vurdering. Dersom det etter en slik konkret vurdering anses å være nødvendig med nærmere bestemte former for etterkontroll i forbindelse med ytelse av helsehjelp, skal pasienten informeres om dette.
Ovennevnte plikter og rettigheter etter helsepersonelloven og pasientrettighetsloven vil også gjelde for de som får gjennomført brystimplantasjon. Avgjørende vil være om det ut fra en medisinskfaglig vurdering anses nødvendig med nærmere bestemte former for oppfølging eller etterundersøkelse. Jeg finner i den forbindelse særlig grunn til å understreke at det er det helsepersonell eller den helseinstitusjon som tilbyr eller utfører brystimplantasjon, som også har ansvar for å tilby den form for etterkontroll som en konkret medisinskfaglig vurdering tilsier, og jeg forutsetter at helsepersonell og helseinstitusjoner ivaretar pasientens rett til informasjon i så måte. Under henvisning til at det allerede foreligger rettsregler som skal sikre pasienten en rett til forsvarlig behandling, samt rett til nødvendig informasjon, er jeg derfor i tvil om det rettslig sett vil være nødvendig å innføre en særordning hvor helsepersonell eller helseinstitusjoner pålegges å tilby eller utføre årlig obligatorisk undersøkelser av silikonopererte.
Innføring av årlig obligatorisk undersøkelse av alle silikonopererte vil også reise spørsmål av prioriteringsmessig karakter. Innoperering av brystimplantater skjer som kjent med ulike begrunnelser, alt fra de tilfeller hvor brystimplantasjon er medisinsk begrunnet, for eksempel etter brystkreftoperasjoner eller skader, og til tilfeller hvor brystimplantasjon utelukkende velges av kosmetiske grunner. Jeg er i tvil om det bør være en prioritert offentlig oppgave å innføre årlige obligatoriske undersøkelser av alle silikonopererte. Nasjonalt råd for prioriteringer i helsevesenet (Prioriteringsrådet) ble oppnevnt i mars 2000, og har blant annet som oppgave å gi Helsedepartementet råd angående prioritering. Dette gjelder hvilke tjenester som bør være en del av den offentlige helsetjenestens ansvar, og prioritering mellom ulike tjenester og pasientgrupper.
Jeg vil på bakgrunn av ovennevnte tilsynsvirksomhet og kartleggingsarbeid fra Statens helsetilsyn og Sosial- og helsedirektoratet, vurdere om enkelte sider ved EU-parlamentets resolusjon, herunder spørsmålet om årlig obligatorisk undersøkelse, bør forelegges Prioriteringsrådet for vurdering.
Når det gjelder representantens spørsmål knyttet til resolusjonens anbefaling om opprettelse av et nasjonalt brystimplantatregister, viser jeg til at vi i Norge allerede har et nasjonalt pasientregister som til en viss grad kan benyttes i denne sammenheng. Norsk Pasientregister (NPR) innhenter, kvalitetssikrer, arkiverer og stiller til disposisjon anonymiserte pasientdata og statistikk fra virksomheten ved somatiske sykehus, barne- og ungdomspsykiatri, samt voksenpsykiatriske institusjoner. Alle pasienter som innlegges på sykehus/institusjoner eller undersøkes/behandles på poliklinikkene er med i registeret. I pasientdataene fremgår administrative opplysninger om pasientens kjønn, alder og hvilken kommune de er bosatt i, så vel som diagnose- og prosedyrekoder som sier noe om hva som var årsaken til kontakten med helsetjenesten, samt hvilke prosedyrer som er utført.
I denne sammenhengen viser jeg også til at Helsedepartementet i forslaget til statsbudsjett for 2004 har uttrykt at det er et mål å etablere nasjonale medisinske kvalitetsregistre innen alle viktige medisinske fagområder ved sykehusene. Slike registre vil bl.a. være av verdi for å følge opp pasienter som har gjennomgått ulike former for behandling, registrene vil være viktige for å ivareta pasientenes rettigheter, i tillegg til at de inneholder verdifull styringsinformasjon.
Helsedepartementet har ved brev av 26. februar 2003 gitt Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å utrede etablering av et personentydig pasientregister i Norge. Et slikt register kan enten være basert på personidentifiserende opplysninger om den enkelte pasient eller pseudonymiserte personopplysninger om pasienten. Direktoratets rapport vil foreligge i løpet av november 2003, og jeg vil da vurdere hvordan saken videre skal følges opp.