Skriftleg spørsmål fra Knut Storberget (A) til justisministeren

Dokument nr. 15:108 (2003-2004)
Innlevert: 07.11.2003
Sendt: 07.11.2003
Svart på: 12.11.2003 av justisminister Odd Einar Dørum

Knut Storberget (A)

Spørsmål

Knut Storberget (A): Mener justisministeren et voldtektsoffer med betydelige skader skal nektes voldsoffererstatning fordi hun av svært gode grunner har anmeldt voldtekten til politiet først syv måneder etter ugjerningen fant sted slik Erstatningsnemnda for voldsofre har begrunnet avslaget i sak 01/917 A-AG VGJ/kp K252/01, og vil justisministeren foreta seg noe for at denne og andre i lignende situasjon innrømmes erstatning?

Grunngiving

Justisdepartementet besvarte en voldtektsrammet kvinne i brev 13033002 ref. 01/917 A-AG VGJ vedrørende voldsoffererstatning. Hun ble nektet erstatning fordi forholdet var anmeldt til politiet for seint. Anmeldelsen kom syv måneder etter forholdet fant sted fordi hun var redd for represalier og utsatt for trusler. Hennes helsemessige situasjon vanskeliggjorde også anmeldelse. Kvinnen har fått meget tunge skader og er i dag ufør. Hun er nektet voldsoffererstatning.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Etter den tidligere forskriften og etter loven om voldsoffererstatning er Erstatningsnemnda for voldsofre klageinstans i saker om voldsoffererstatning. Førsteinstansbehandlingen er nå flyttet fra fylkesmennene til Kontoret for voldsoffererstatning i Vardø, jf. Ot.prp. nr. 51 (2002-2003). Justisdepartementet er i dag sekretariatet for nemnda. Det er altså nemnda, ikke Justisdepartementet, som fatter vedtak i saker om voldsoffererstatning.
Etter loven om voldsoffererstatning § 3 tredje ledd heter det at erstatning "ytes bare når den straffbare handlingen uten unødig opphold er anmeldt til politiet med begjæring om straff, og begjæringen ikke senere er trukket tilbake. Dessuten må søkeren ha krevd at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak mot skadevolderen. I særlige tilfeller kan erstatning ytes selv om vilkårene i leddet her ikke er oppfylt".
Disse vilkårene er uendret i forhold til den tidligere forskriften.
Jeg har fått meg forelagt den konkrete saken som det er vist til. Søkeren, hennes advokat og en psykolog møtte personlig i Erstatningsnemnda. I saken la nemnda vekt på at søkeren var i kontakt med politiet kort tid etter at overgrepet skal ha funnet sted, men hun ville ikke forklare seg om hendelsen. Grunnen til den sene anmeldelsen skulle være at søker fryktet represalier fra gjerningsmannen. Nemnda konkluderte med at det i dette tilfellet ikke forelå slike særlige grunner som tilsier at det bør gjøres unntak fra kravet om rask anmeldelse.
Det er nemnda som avgjør om saken i det konkrete tilfellet er anmeldt "uten unødig opphold" og om unntaket "særlige tilfeller" er oppfylt. Nemnda er et uavhengig klageorgan. Jeg kan ikke påvirke nemndas avgjørelser i enkeltsaker.
På generelt grunnlag er det viktig at forholdet anmeldes raskt slik at etterforskningen kan iverksettes for å få klarlagt hva som faktisk har skjedd. Ofte vil en hurtig anmeldelse være en nødvendig forutsetning for at politiet skal kunne få oppklart hvem som er den skyldige og dermed ansvarlig for skaden. En anmeldelse etter lang tid kan føre til at saken ikke blir like godt opplyst som om anmeldelse hadde skjedd raskt.
Jeg er svært opptatt av at vi har en voldsoffererstatningslov som fungerer etter sin hensikt. I denne forbindelse har Justisdepartementet i 2003 evaluert voldsoffererstatningsloven. I tillegg til skriftlige innspill har departementet avholdt et åpent høringsmøte, jf. også St.prp. nr. 1 (2003-2004) sidene 157-158.
Det fremgår av St.prp. nr. 1 (2003-2004) på side 158 at "Justisdepartementet tar sikte på en ny evaluering av loven tidlig i 2005, når flere saker har blitt behandlet etter loven og når man nærmere kan vurdere effekten av sentraliseringen av førsteinstansbehandlingen til Kontoret for voldsoffererstatning i Vardø".
På denne bakgrunn vil jeg i 2005 også vurdere om anmeldelseskriteriet i voldsoffererstatningsloven bør endres.