Svar
Erna Solberg: Mitt anliggende har vært å bidra til en debatt rundt hvordan vi skal leve sammen i Norge på en best mulig måte, slik at vi ivaretar både prinsippet om religionsfrihet og prinsippet om individets frie valg. Jeg er tilhenger av et åpent samfunn og med det mener jeg blant annet at det bør være takhøyde for meningsutveksling i det offentlige rom. For å få frem synspunktene trenger vi en debatt, og at denne har temperatur tror jeg faktisk kan ha positivt utkomme hvis vi lytter til hverandre med respekt. Vi er ikke tjent med at folk går i skyttergravene fordi de føler seg angrepet.
Når noen kvinner bryter ut av ekteskapet og er lovformelig skilt i henhold til vårt regelverk, blir det en umulig situasjon for henne om hun kan risikere forfølgelse i sitt opprinnelsesland fordi hun der ikke anses være skilt. Hun kan også oppleve at miljøet rundt henne her i Norge, og som hun er en del av, fortsetter å betrakte henne som gift med en mann hun juridisk sett er skilt fra, med de konsekvensene det kan få for hennes mulighet til å gifte seg på nytt. For noen er det maktpåliggende å få en slags religiøs velsignelse på at ekteskapet faktisk er oppløst, eller de kan ønske bistand til å megle i ulike slags tvister.
Spørsmålet om et sharia-råd er veien å gå for å få bukt med slike problemer har jeg ikke tatt stilling til, men det er et alternativ som vi bør kunne debattere åpent. Om det skal etableres et slikt råd, som et meglende og veiledende organ, er ikke en avgjørelse jeg kan ta. Et slikt initiativ må komme fra de muslimske miljøene. Jeg vil minne om at både jødene og katolikkene har organer som ivaretar nettopp slike funksjoner som vi her snakker om. Det vil uansett ikke være aktuelt å akseptere at det opprettes et domstollignende organ på siden av sivilrettslige lover og regler i Norge, noe jeg også har understreket i Stortinget. Selv om vi har religionsfrihet, er landets lovverk overordnet religiøse praksiser. Likestillingsloven, partnerskapsloven og abortloven er alle eksempler på at det finnes sivilt lovverk som enkelte religiøse personer, det være seg muslimer, kristne eller andre, kan ha vanskelig for å gi sin tilslutning. Likevel vil det enkelte individ være omfattet og beskyttet av lovene, og vil kunne operere i henhold til disse.
Islam som religion, med basis i Koranen og ytterligere lærekilder, fortolkes ulikt. Leveregler, kvinners stilling og ekteskapsregelverk får også klart sterkt kulturpregede fortolkninger. Hvordan islam praktiseres varierer veldig og ingen synes å kunne påberope seg å ha den rette lære, selv om alle i utgangspunktet baserer seg på de hellige tekster. Men dette er ikke nytt, samme problematikk finner vi innenfor kristendommen og andre religioner. Jeg mener det er viktig å kunne diskutere en del grunnleggende spørsmål og slike debatter vil kunne bidra til at vi får frem flere nyanser og talspersoner for andre syn enn de vi tror er rådende. Vi ser for eksempel at enkelte intellektuelle muslimer, eller tilhengere av en såkalt euroislam, i dag fremmer synspunkter som bygger på en religionsforståelse preget av tiden de lever i og samfunnet som omgir dem.
Jeg ser det ikke som min oppgave å modernisere islam, det kan bare medlemmer og ledere i muslimske menigheter selv gjøre. Men jeg ser det som min oppgave å bidra til en debatt, ikke minst i lys av de mange diskusjoner vi har hatt i Norge om ulike former for lov og forbud. Jeg har større tro på å endre holdninger gjennom debatt og diskusjon fremfor lovreguleringer. Det jeg ønsker er en debatt om hvordan vi best kan møte noen av de problemene mange beskriver som en følge av at religiøse ledere ikke kjenner den rammen de skal virke innenfor. Derfor har jeg også understreket at religiøse ledere, for å kunne være gode ledere for en minoritetsgruppe, må ha kjennskap til det samfunnet de lever og arbeider i. Og derfor har jeg også understreket behovet for nærmere kontakt mellom norske muslimske menigheter og europeiske menigheter som har lengre tradisjon i Vesten og som har etablert organer som bidrar til å løse vanskelige situasjoner som skilsmisse osv. Når det er sagt kan man faktisk også oppleve den omvendte situasjonen, nemlig at imamen anses være for liberal og nytenkende. Jeg håper derfor på et bedre samspill mellom myndigheter og menigheter for å finne flere og bedre løsninger for bl.a. minoritetskvinner og -ungdom.
Vi trenger debatt og vi trenger brobyggere i debatten. En debatt utelukker ikke dialog, og etter min oppfatning er betydningen av å åpne opp for dialogen helt sentral, om vi skal få til endring. Det ligger et visst rom for forhandling i dialogens vesen, og slik skal det være i et flerkulturelt samfunn. Noen fundamentale verdier vårt samfunn er tuftet på står imidlertid ikke på valg, men her har jeg ved flere anledninger vært klinkende klar - individets grunnleggende menneskelige rettigheter er ufravikelige i vårt samfunn.