Svar
Dagfinn Høybråten: Den grunnleggende premissen som jeg oppfatter som utgangspunkt for representanten Enger, deler jeg; tid er et vesentlig element for å redde livet til akutt syke eller skadde pasienter. Men dette innebærer at ved en rekke akutte tilstander, blant annet ved skader, må ikke bare diagnostikk, men også livreddende og stabiliserende behandling starte umiddelbart, dvs. i hjemmet, på skadestedet og under transport. Den medisinsk teknologiske utviklingen gjør at dette nå igangsettes av ambulansepersonalet, med direkte veiledning fra spesialister i sykehus.
Som jeg også gjorde rede for i Stortinget 5. november, er det vel anerkjent i de kirurgiske fagmiljøene at forsvarlig skadebehandling krever at i første rekke kirurgene, men også det øvrige behandlende teamet, mottar og behandler et relativt høyt antall pasienter for å opprettholde tilstrekkelig trening. De faglige rådene sier at for alvorlig skadde pasienter, såkalte multitraumer, er det vurdert som forsvarlig med en transporttid på inntil to timer, forutsatt at de prehospitale tjenestene, det vil si ambulanse/lokal legevakt mv. sørger for forsvarlig stabilisering i forkant av transport, at det pågår kvalifisert behandling under selve transporten, og at en benytter egnet transportmiddel. For store deler av Norge innebærer dette transport med fly eller helikopter. En av de konsekvensene vi har tatt av dette, ser vi i representanten Engers hjemfylke, med ambulansehelikopter stasjonert på Dombås. Dette gjør det mulig å kunne nå raskt ut til pasienter, samtidig som det sikrer rask overføring av pasienter til det sykehuset som er reelt kvalifisert for å behandle pasienten, det være seg i Lillehammer, Gjøvik, Oslo eller Trondheim. Sykehuset Innlandet legger derfor opp til at luftambulansetjenesten på Dombås blir integrert med den øvrige ambulansetjenesten.
Det skjer en rivende faglig utvikling i medisinen. Det som var anerkjente behandlingsmetoder og hensiktsmessig organisering for kun få år siden, kan i dag være gammelmodig, i ferd med å bli utdatert og dermed uforsvarlig. Dette krever nye måter å organisere tilbudet på, for eksempel innen skadebehandling, der Sykehuset Innlandet vil gjennomføre endringer i oppgavefordelingen mellom sykehusene, parallelt med en styrking av de prehospitale tjenestene.
Sykehuset Innlandet legger opp til at Lillehammer fortsatt skal ha omfattende akuttfunksjoner. Det blir etter opplegget ingen endring for indremedisin, og det skal fortsatt være ortopedisk vaktberedskap. Bløtdelskirurgi vil overføres fra Lillehammer til Gjøvik, og det blir en samling av deler av kirurgien, i subspesialiteter som urologi og karkirurgi, i Hamar. Ved at sengefunksjonen for gastroenterologisk kirurgi samles til to sykehus, blir det etablert en ren gastroenterologisk vaktordning ved disse to enhetene. Hittil har både karkirurger og urologer deltatt i bløtdelskirurgisk vakt. Omleggingen vil derfor innebære en vesentlig kvalitetsforbedring, samtidig som man reduserer vaktbelastingen innen gastrokirurgi, som er et fagområde der det er mangel på spesialister. Fordi sykehuset i Lillehammer fortsatt vil ha et bredt tilbud med mange akuttfunksjoner, er det innen kirurgisk divisjon lagt opp til at man fortsatt vil ha bløtdelskirurg i døgnvakt i Lillehammer, slik at akuttilbudet kan ivaretas. Dette innebærer i praksis at dersom en under et akutt ortopedisk inngrep også trenger bløtdelskirurgi, er dette tilgjengelig lokalt. Jeg er for øvrig kjent med at Helse Øst nå vurderer hvilke konsekvenser fortsatt fødeavdeling i Sykehuset Innlandet i Gjøvik vil ha for de øvrige funksjonene innenfor helseforetaket.
Det er, som beskrevet ovenfor, påkrevd at vi ser de samlede tjenester i sammenheng; det som skjer under transport på vei til sykehus, og det som skjer inne på sykehuset. Dette er krevende, også fordi det er krevende hele tiden å sikre at en er faglig oppdatert. Den medisinske og teknologiske utviklingen er kommet dit at veldig mye mer enn tidligere kan, bør og må skje mens pasienten er underveis til sykehus. Dette innebærer igjen at en allerede før eller under transport tar stilling til hvilket sykehus som er best egnet til å behandle den aktuelle pasienten. Det er ikke gitt at dette er det sykehuset som er geografisk nærmest, men dette kan være et mer spesialisert sykehus. Gjennom styrkingen av de prehospitale tjenestene vil en kunne slå dette fast, transportere pasienten direkte dit, om nødvendig ved underveis å overføre pasienten fra ambulansebil til ambulansehelikopter. Derigjennom vil en om nødvendig også kunne nå frem til høykompetente miljøer innen de to timene som de akuttmedisinske fagmiljøene mener utgjør en viktig grense.