Dokument nr. 15:387 (2003-2004) Innlevert: 13.02.2004 Sendt: 16.02.2004 Svart på: 23.02.2004 av justisminister Odd Einar Dørum
Trond Giske (A): I hvilken grad har private medlemsorganisasjoner, innenfor norsk lov, adgang til å nekte personer medlemskap med begrunnelse i etnisk bakgrunn, seksuell legning eller kjønn?
Odd Einar Dørum: 1. Organisasjonslivet i Norge er svært mangfoldig. Private medlemsorganisasjoner omfatter alt fra små hobbyforeninger til store arbeidslivsorganisasjoner og bransjeforeninger. Det finnes ikke én lov som regulerer alle slike organisasjoner. Virksomheten til organisasjonene berøres av ulike lover og av ulovfestede rettsregler. 2. Hovedregelen i norsk rett er at det er opp til den enkelte organisasjon å bestemme hvem som skal være medlemmer av organisasjonen. I noen tilfeller kan den som søker medlemskap likevel ha et rettskrav på medlemskap. Det lar seg ikke gjøre å stille opp klare regler for dette, men et rettskrav synes først og fremst aktuelt hvor hensynet til ervervsfriheten eller andre økonomiske forhold tilsier rett til medlemskap, eller hvor foreningen forvalter et monopoltilbud eller varetar offentlige oppgaver. (Se nærmere Geir Woxholt, Foreningsrett, Oslo 1999, sidene 135-160). 3. Straffeloven § 349 a setter straff for den som i ervervsmessig eller lignende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andre på grunn av en persons trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse eller homofile legning, leveform eller orientering. Straffen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder. På samme måte straffer bestemmelsen det å nekte en person adgang til offentlig forestilling eller oppvisning eller annen offentlig sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre, dersom nektelsen er begrunnet i de forhold som er nevnt over. Også tilskyndelse og medvirkning til slik diskriminering er straffbart. Det å nekte noen medlemskap i en privat organisasjon, omfattes i utgangspunktet ikke av denne bestemmelsen. Dersom medlemskap er påkrevd for å kjøpe varer eller tjenester, og virksomheten kan regnes som næringsvirksomhet selv om den drives av en privat organisasjon, vil § 349 a kunne komme til anvendelse. Det samme vil gjelde dersom en privat medlemsorganisasjon arrangerer en forestilling, oppvisning eller sammenkomst som må regnes som offentlig. For disse tilfellene må varer, tjenester og adgang tilbys på like vilkår, og dersom det forskjellsbehandles ut fra de nevnte kriteriene, vil det være straffbar diskriminering. Straffeloven § 135 a rammer diskriminerende ytringer og ikke handlinger. Nektelse av medlemskap i en privat organisasjon, vil ikke i seg selv være regulert av straffeloven § 135 a. 4. Regjeringen arbeider nå med en ny lov mot etnisk diskriminering basert på forslaget til det såkalte Holgersen-utvalget (NOU 2002:12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering). Utvalget foreslår at lovens diskrimineringsforbud skal gjelde på alle samfunnsområder med unntak for familieliv og personlige forhold. 5. Likestillingsloven § 8 regulerer spørsmålet om foreningers adgang til å forskjellsbehandle på grunn av kjønn. Bestemmelsen gir foreninger forholdsvis vid adgang til å nekte personer medlemskap i foreninger på grunn av kjønn. For det første kan alle foreninger som ikke driver med en virksomhet som er av noen særlig samfunnsmessig betydning, ekskludere det ene kjønn. For eksempel kan private jaktlag, hobbygrupper og lignende være bare for menn eller bare for kvinner. I tillegg kan foreninger være enkjønnede hvis de er opprettet for å fremme det ene kjønns særinteresser. Likestillingsloven gjelder ikke for indre forhold i trossamfunn. Dette forstås slik at i den grad et trossamfunn har religiøse grunner for å forskjellsbehandle sine kvinnelige og mannlige medlemmer, er dette ikke i strid med likestillingsloven. Dette kan både gjelde adgangen til å inneha visse stillinger innenfor trossamfunn (imam, eldste etc.), men også deltakelse i seremonier, ritualer osv.