Skriftleg spørsmål fra André Kvakkestad (FrP) til helseministeren

Dokument nr. 15:454 (2003-2004)
Innlevert: 02.03.2004
Sendt: 03.03.2004
Svart på: 09.03.2004 av helseminister Dagfinn Høybråten

André Kvakkestad (FrP)

Spørsmål

André Kvakkestad (FrP): I flere tilfeller innkreves det full egenandel for offentlige helsetjenester som ikke kan anses for å holde det minimum av faglig kvalitet som må kunne forventes av fagpersoner.
Vil statsråden klargjøre i hvilke tilfeller det vil være rimelig at en ikke skal betale full egenandel og forankre dette i helsenorge, slik at pasienter ikke må betale for tjenester av mangelfull kvalitet?

Grunngiving

Når en person oppsøker sin lege, legevakt eller en helseinstitusjon er dette med et ønske om å få en faglig vurdering og i størst mulig grad hjelp. Det kan naturligvis ikke forventes at en ved en rask konsultasjon kan få svar på alle forhold eller at en har krav på å bli kurert, men en bør kunne kreve en faglig sett god vurdering og hjelp.
I en konkret sak sendte Follo legevakt hjem en pasient uten nevneverdig oppfølging. Da datteren for andre gang tok kontakt og nektet å stå for ansvaret alene lenger ble pasienten fraktet til Universitetssykehuset i Akershus. Der ble det påvist at pasienten hadde betennelsespuss på 8 cm i lungene, bakterie i blodbanen, streptokokk A pneumoni og multiorgansvikt.
Pasienten anså at Follo legevakt ikke hadde foretatt en vurdering som faglig sett var av en kvalitet en burde forvente. Dette medførte at en ikke ønsket å betale egenandel for en fra deres side anført mangelfull tjeneste. Resultatet var at egenandelskravet ble sendt til inkassoselskapet Intrum Justitia for innkreving. Dette selv om Follo legevakt var blitt informert om sykehusinnleggelsen og respiratorbehandlingen der.
Når fylkeslegen, Petter Schou, også i Østlandets Blad 2. mars fremfører at pasienter formelt ikke har noen klagerett på regninger fra helsevesenet, og henviser pasienten til å ta dette opp med Stortinget, viser dette en form for arroganse som neppe er ønskelig i et helsevesen der en skal sette pasienten i sentrum.
Dette viser behovet for en gjennomgang og klargjøring av at pasienter i Norge ikke skal være rettsløse og forventes å betale full pris også ved åpenbart mangelfulle tjenester.
Til slutt vil jeg igjen påpeke at jeg ikke på noen måte mener at det skal praktiseres en "no cure, no pay"-praksis, men at en heller ikke kan forvente å innkreve full betaling fra pasienter som ikke har fått den kvalitative tjenesten en med rimelighet kan forvente.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Spørsmålet om betaling og innkreving av egenandel er et privatrettslig forhold mellom pasient og behandler. Utgangspunktet her er det ulovfestede avtalerettslige prinsippet om ytelse mot ytelse. Dette innebærer at behandleren ikke kan kreve betaling av pasienten før den aktuelle undersøkelsen eller behandlingen er utført. Dersom det foreligger en kvalitetsmangel ved helsetjenesten som må anses som vesentlig sett i forhold til størrelsen på egenandelen, kan det gi grunnlag for tilbakeholdelse av betaling fra pasientens side. Krav om egenbetaling vil etter omstendighetene også kunne rammes av forbudet mot urimelige priser og forretningsvilkår i pristiltaksloven. Det er Konkurransetilsynet som har ansvar for å kontrollere at dette forbudet overholdes.
Spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nr. 1 og 2, kommunehelsetjenesteloven § 2-3 første og siste ledd samt tannhelsetjenesteloven § 2-2 gir departementet hjemmel til å fastsette forskrifter om pasienters betaling av egenandeler for helsetjenester som det offentlige har et lovpålagt ansvar for å tilby befolkningen. I hvilken grad det kan kreves egenandeler, følger blant annet av forskrifter til folketrygdloven kapittel 5 som har regler om egenandeler for visse helsetjenester som delvis finansieres gjennom refusjoner fra folketrygden. Utgangspunktet er at det er opp til behandlerens skjønn å avgjøre hvorvidt det i det enkelte tilfelle er rimelig å avkreve pasienten den egenandel som behandleren har rett til å kreve for den aktuelle undersøkelsen eller behandlingen.
Når det gjelder legehjelp, er det gitt bestemmelser med hjemmel i forskrifter til folketrygdloven §§ 5-4, 5-5 og spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nr. 1 og 2 som fritar pasienten for betaling av egenandel i nærmere bestemte situasjoner, blant annet ved svangerskap, fødsel, yrkesskade, ved behandling av innsatte i fengsler, barn under 7 år og ved behandling der pasientens tilstand er til hinder for innkreving av egenandelen. Det er heller ikke anledning til å kreve egenandel for tjenester hos privatpraktiserende legespesialist og ved offentlig poliklinikk dersom behandlingen/undersøkelsen eller kontrollen er forsinket med mer enn en time etter avtalt tid, og pasienten ikke har fått varsel om forsinkelsen før oppmøte.
Stortingsrepresentant André Kvakkestad stiller spørsmål om egenandelen bør reduseres i de tilfeller der tjenesten oppfattes å være av mangelfull kvalitet. Etter min vurdering er det ikke aktuelt å utarbeide regelverk for eventuelt betalingsfritak basert på faglige mangler ved den utførte tjenesten. Sammenlignet med de mer målbare grunnlag som er nevnt ovenfor, vil det være svært vanskelig å fastsette en standard for hva som skal regnes som kvalitetsmangler ved ulike helsetjenester. For behandlere kan en slik bestemmelse dessuten være vanskelig å praktisere. Man kan lett komme i en situasjon der enhver misnøye fra pasientens side medfører betalingsnekt.
Helsepersonell har en lovfestet plikt til å utøve sitt yrke på en forsvarlig måte og å sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasienten unødig tidstap eller utgift, for eksempel som følge av manglende behandling og oppfølging, jf. helsepersonelloven §§ 4 og 6 samt tannhelsetjenesteloven § 2-1 annet ledd. Dersom pasienten mener at han ikke har fått nødvendig helsehjelp, eller at det foreligger pliktbrudd fra helsepersonellets side, kan han klage til Helsetilsynet i sitt hjemfylke og anmode tilsynsmyndigheten om en vurdering av mulige pliktbrudd. Hvis det har oppstått en personskade som følge av feilbehandling, har pasienten mulighet til å fremme krav om erstatning gjennom Norsk Pasientskadeerstatning. Dersom det foreligger ansvarsgrunnlag, vil pasienten kunne få kompensasjon for utgifter til egenandeler i forbindelse med nødvendig behandling som følge av skaden.
Med henvisning til redegjørelsen overfor, anser jeg det ikke som aktuelt å etablere særordninger som klargjør i hvilke tilfeller det vil være rimelig at pasienten fritas fra å betale full egenandel.