Grunngiving

Etter det jeg har fått opplyst er både situasjon og omfang bekreftet og beskrevet av den norske ambassaden i Pakistan. Barn som er født i Norge som har norsk statsborgerskap og som oppholder seg og går på skole i Pakistan finnes særlig i Punjab-provinsen syd for landets hovedstad Islamabad. Det gjelder både barn som er født i Norge og som er sendt til Pakistan før de begynte i norsk skole og barn som har gått et par år på norske skoler. Norskopplæring er selvsagt fraværende med også viktig opplæring i viktige fag som skal sette barna i stand til å forstå det norske samfunn og integrere seg i det norske samfunn blir med dette også totalt fraværende. Ordninger som dette hindrer derfor god integrasjon og bidrar til at Norge får en konstant situasjon med 1. generasjons innvandrere.
Det er ikke undervisningsplikt i Norge. I henhold til opplæringsloven § 2-1 har barn og unge rett og plikt til grunnskoleopplæring. Plikten kan ivaretas gjennom offentlig grunnskoleopplæring eller gjennom annen, tilsvarende opplæring.
I Norge anerkjenner vi gjennom eget lovverk frittstående skoler som gjennom godkjenning også får offentlig støtte. I tillegg godkjennes private grunnskoler og opplæring i hjemmet med utgangspunkt i opplæringsloven. Det gjennomgående trekk er imidlertid at når opplæringsplikten blir ivaretatt gjennom annen tilsvarende opplæring enn offentlig grunnskole er det basert på at slik annen opplæring også har lovkrav og godkjenningskrav knyttet til seg fra norske myndigheter og basert på læreplaner for norsk skole. I tillegg gjelder også lovbestemmelser om tilsyn for alle de nevnte opplæringsformer. Langvarig opphold for norske barn i grunnskolealder i foreldres etniske opprinnelsesland med eller uten forelder/foresatt og med tilhørende skolegang må etter min vurdering være et aktivt brudd på opplæringsloven § 2-1 som omtaler både retten og plikten til grunnskoleopplæring.
Subsidiært vil jeg anføre at slik virksomhet bryter med opplæringslovens intensjon.
Endelig vil jeg peke på den viktige rollen skolen i Norge har for arbeidet med god integrasjon av flyktninger, innvandrere og asylsøkere som får permanent opphold i Norge og senere også norsk statsborgerskap. Norsk skole sørger for viktig språkopplæring samt kunnskap om norsk forhold og norsk kultur gjennom selve læringsarbeidet og gjennom samværet med etniske norske medelever. Dette er selve basisen i det gode og aktive arbeidet med integrering og vil indirekte også gi effekt til elevenes foreldre/foresatte som også kan påvirke foreldre/foresattes integreringsprosess i Norge. Når norske elever med norsk statsborgerskap på denne måten fjernes fra norsk skole fjernes de også fra det aktive arbeidet med aktiv integrering. Om dette ikke skulle bryte med bestemmelser i opplæringsloven eller med intensjoner i samme lov er konsekvenser av en praktisering av opplæringsplikten i fjernkulturelt skolemiljø åpenbart negativ for god integrering i Norge og negativ for de elevene det gjelder. Omfanget av en praktisering synes å være foruroligende stort og det synes derfor underlig at ikke dette har vært registrert gjennom registrering av mangler ved opplæringsplikten i Norge.
Jeg lar ligge de mange andre problemstillinger som en slik situasjon reiser; at integrasjon aktivt motarbeides, at en situasjon med mange 1. generasjons innvandrere faktisk opprettholdes og videreføres, økonomi knyttet til barnetrygd, kontantstøtte og forsørgerfradrag samt mulig omsorgssvikt er noen av disse andre problemstillingene som saken også reiser.