Berit Brørby (A): Hvorfor innleder ikke staten en dialog med stiftelsen og redegjør for hvilke prinsipper staten mener det er viktig å opprettholde i stiftelsens vedtekter istedenfor å true stiftelsen med rettssak for å få de vedtatte vedtektsendringer underkjent?
Grunngiving
Staten overførte i l992 eiendommen Solheim til en stiftelse som ble opprettet av de tre hadelandskommunene Gran, Lunner og Jevnaker. Bakgrunnen var at staten hadde lagt ned en spesialskole på stedet med den konsekvens at over 60 arbeidsplasser på Hadeland forsvant. I forbindelse med overdragelsen stilte staten følgende vilkår:
- At eiendommen skulle brukes til virksomhet innenfor barn/ungdomsvern og/eller utdanning i minimum 5 år.
- At minimum 20 av de tidligere ansatte på eiendommen fikk ansettelse hos stiftelsen eller hos leietakerne.
Stiftelsen har oppfylt begge disse vilkårene og eiendommen har nå vært brukt sammenhengende til barne- og ungdomsarbeid i de snart 12 år som har gått siden overtakelsen.
Stiftelsen mener i dag å kunne skape et bedre økonomisk grunnlag for sitt arbeid med barn og unge gjennom salg av eiendommen. Stiftelsen mener at det ikke lenger er økonomisk forsvarlig å fortsette med utleie til barne- og ungdomsarbeid, noe stiftelsen heller ikke lenger er forpliktet til etter avtalen med staten, da dette ikke en gang gir stiftelsen den økonomiske avkastning stiftelsen trenger for å kunne vedlikeholde eiendommen. Stiftelsen mener at eiendommen ved salg fortsatt både på kort og lang sikt kan benyttes til barn/unge/utdanning ved at kjøper, Lunner kommune, vil bruke eiendommen til skoledrift, og at stiftelsen vil kunne fortsette sitt arbeid til fordel for barn og unge ved å bruke forrentningen av salgssummen til slikt arbeid.
I forbindelse med salget av eiendommen har stiftelsen endret sine vedtekter for å styrke stiftelsens formål som er arbeid for barn og unge. Stiftelsen har fått strengere regler for forvaltningen av stiftelsens kapital og de verdier som stiftelsen i sin tid mottok fra staten. Stiftelsen har også fått strengere regler i forhold til hva stiftelsen skal kunne bruke sine penger på og det er tatt inn et absolutt forbud mot å bruke midler på oppgaver som hører under det offentlige. Staten har nå motsatt seg at stiftelsens eiendom selges og krever at salgssummen overføres til staten dersom eiendommen selges.
Det kan derfor synes som om staten mener det er viktigere at stiftelsen beholder eiendommen enn at eiendommen fortsatt benyttes til arbeid for barn og unge. På tross av at både formålet, statens rettigheter og atskillelsen fra kommuneøkonomien gjennom stiftelsens vedtektsendringer har blitt styrket, ønsker staten å underkjenne vedtektsendringene.