Skriftleg spørsmål fra Gunn Karin Gjul (A) til justisministeren

Dokument nr. 15:877 (2003-2004)
Innlevert: 06.09.2004
Sendt: 06.09.2004
Svart på: 13.09.2004 av justisminister Odd Einar Dørum

Gunn Karin Gjul (A)

Spørsmål

Gunn Karin Gjul (A): Hva har Justisdepartementet gjort siden 2002 for å følge opp bestemmelsene i straffegjennomføringsloven § 33?

Grunngiving

Flere ran og ransforsøk den siste tiden har satt søkelys på fengslenes adgang til å gi innsatte permisjon. Straffegjennomføringsloven § 33 slår blant annet fast at det i vurderingen av om en permisjon er sikkerhetsmessig forsvarlig særlig skal legges vekt på om det er grunn til å anta at innsatte vil begå ny straffbar handling.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Med hjemmel i straffegjennomføringsloven § 5 har Justisdepartementet gitt en forskrift til loven, og Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) har utarbeidet utfyllende retningslinjer til loven og forskriften. Forskriften og retningslinjene trådte i kraft sammen med loven 1. mars 2002. I tillegg utgir KSF fortløpende rundskriv og sender ut generelle brev om praktisering av loven til ytre etat.
Forskriften og retningslinjene om permisjon er atskillig mer omfattende enn det gamle fengselsreglementet var. I den forbindelse nevner jeg også at straffegjennomføringsloven § 36 om fastsettelse av vilkår ved permisjon er omfattende utfylt i forskrift og retningslinjer. Fra innholdet vil jeg særlig fremheve følgende:

Forskriften

- viderefører tidligere praksis om at permisjon kan innvilges etter en sammenhengende frihetsberøvelse på minst 4 måneder og i tillegg må 1/3 av straffetiden være utholdt. Er domfelte dømt til mer enn 12 års fengsel, må 4 års sammenhengende straffegjennomføring være utholdt
- viderefører permisjonskvoten på inntil 18 døgn pr. år, med inntil 30 døgn i særlige tilfeller
- gir anledning til å sette ytterligere vilkår enn dem som er oppregnet i straffegjennomføringsloven
- gir adgang til å trekke permisjonen tilbake ved brudd på vilkår eller forutsetninger.

Retningslinjene

- presiserer at en søknad om permisjon skal undergis en konkret helhetsvurdering og bare kan innvilges dersom det er sikkerhetsmessig forsvarlig
- gir nye og andre vilkår for utvidet permisjonskvote på inntil 30 døgn pr. år - kan nå bare gis av hensyn til domfeltes barns interesser eller som særlige rehabiliteringstiltak
- presiserer at det skal tas utgangspunkt i kriminalomsorgens totale kjennskap til domfelte, og at det særlig skal legges vekt på om det er grunn til å anta at han vil begå ny straffbar handling under permisjonen, unndra seg gjennomføringen ved å utebli etter endt permisjon eller bryte forutsetninger og permisjonsvilkår, eller misbruke permisjonen på annen måte
- presiserer at det i vurderingen bl.a. skal ses hen til atferd hittil under straffegjennomføringen og tidligere fengselsopphold, opplysninger fra andre kilder, straffesaksdokumentene, tidligere straffedommer og hva slags svikt som anses mest sannsynlig
- presiserer at det ikke kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt for sviktfare for å nekte permisjon, og at permisjon ikke skal innvilges når det foreligger en viss sviktfare som ikke kan elimineres ved fastsettelse av vilkår
- presiserer at politiet og Kripos skal underrettes i forkant av permisjoner når domfelte for eksempel er dømt for alvorlig kriminalitet - blant annet om permisjonens formål, oppholdsadresse under permisjonen og fastsatte vilkår
- gir nærmere bestemmelser om varsel til fornærmede eller dennes etterlatte
- presiserer nærmere innholdet i de ulike vilkår som kan fastsettes
- presiserer at vilkår skal utformes etter en konkret og individuell vurdering av domfelte og de nærmere omstendigheter rundt utgangen, og at det bør undersøkes under hvilke forhold en permisjon vil finne sted, herunder bringe på det rene om domfelte vil bli mottatt på oppgitt adresse og om formålet for permisjonen kan oppfylles
- presiserer at det ved vilkårfastsettelse skal ses hen til det straffbare forholdets art - særlig om domfelte gjennomfører straff for alvorlig forbrytelse eller særreaksjon, og mulighetene for at vilkårene kan overholdes, samt at det bør undersøkes hvordan en gjennomført permisjon har forløpt
- presiserer at det ved vilkårfastsettelsen særlig skal foretas angitte undersøkelser når domfelte er dømt for overgrep mot barn, samt at det bør undersøkes om domfelte ved dom er ilagt forbud mot å oppholde seg på bestemte områder eller er ilagt besøks- eller oppholdsforbud.
I Innst. O. nr. 60 (2000-2001) presiserte justiskomiteens flertall som kjent at kontakt med verden utenfor fengselet er viktig av hensyn til rehabilitering og kan være avgjørende for en god start etter endt soning. Flertallet ønsket at dagjeldende praksis for innvilgelse av permisjon skulle videreføres, og presiserte at sikkerhetsmessige hensyn skal være overordnet. Komiteens flertall hadde ingen anmerkninger vedrørende permisjon til særlige grupper, som for eksempel domfelte med tilhørlighet til organisert kriminalitet. Dagens regelverk om permisjon er utarbeidet i overensstemmelse med flertallets anmerkninger.
Straffegjennomføringsloven med tilhørende forskrift og retningslinjer åpner for aktiv bruk av individuelt tilpasset straffegjennomføring og differensiering. Regelverket har et utpreget dualistisk preg, der forening av hensynet til sikkerhet og rehabilitering, jf. formålsbestemmelsen i straffegjennomføringsloven § 2 og innholdsbestemmelsen i lovens § 3 gir svært store utfordringer, som kriminalomsorgen daglig takler på en god måte.
En gradvis tilbakeføring til samfunnet kan bidra til å motvirke ny kriminalitet, og kriminalomsorgen forbereder den enkelte domfelte på et liv i frihet gjennom kontakt med familie og øvrig sosialt nettverk ved å innvilge permisjoner - forutsatt at det er sikkerhetsmessig forsvarlig.
Retningslinjene gir omfattende føringer for den sviktfarevurderingen som skal foretas. Det fremstår krystallklart at permisjon ikke er en rettighet og skal bare innvilges dersom nettopp sikkerhetsmessige hensyn ikke taler mot - herunder om det er grunn til å anta om domfelte vil begå ny straffbar handling. Retningslinjene presiserer at atferd under soning kun er ett moment i vurderingen, og det skal foretas en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Hele historikken til domfelte er relevant i vurderingen av om permisjon skal innvilges, og det skal blant annet legges vekt på opplysninger fra andre kilder, straffesaksdokumenter, tidligere straffedommer og oppførsel under tidligere fengselsopphold.
I retningslinjene til straffegjennomføringsloven vedrørende soning i høyrisikoavdelinger er det uttrykkelig presisert at det skal legges et særlig høyt kontrollnivå til grunn ved blant annet innvilgelse av permisjon.
I 2003 var det 100 tilfeller av uteblivelse fra til sammen 26 329 registrerte innvilgede permisjoner; en sviktandel på 0,37 pst. Tilsvarende andel for 2002 fra 0,47 pst. Dette viser etter min oppfatning at sikkerhetsvurderingene rundt permisjoner i all hovedsak er meget gode. I de fleste tilfeller sviktes det i form av for sen tilbakekomst etter endt permisjon. Svikt i form av at det avdekkes ny alvorlig kriminalitet skjer kun helt unntaksvis.
Til tross for svært lave svikttall, innebærer konkrete enkeltsaker at det unntaksvis kan stilles spørsmål om regelverket er anvendt på korrekt og hensiktsmessig måte. Samtidig understreker jeg at kriminalpolitikken ikke kan styres gjennom enkeltsaker.
Oppslag i medier gir ofte en ensidig fremstilling av en saks faktum, samtidig som jeg forstår at oppslagene kan vekke reaksjoner.
Etter min oppfatning er gjeldende regelverk hensiktmessig; utfordringen ligger i å foreta gode skjønnsmessige vurderinger. I den forbindelse nevner jeg at et nytt kartleggingsverktøy med hensyn til sikkerhetsvurdering - Oasys - nå prøves ut i kriminalomsorgen. Infoflytsystemet mellom politiet og kriminalomsorgen er operativt og vil være et viktig verktøy I denne forbindelse. Et kommende rundskriv vil omhandle samarbeid mellom kriminalomsorgen og politi- og påtalemyndighet, og vil innebære jevnlige møter mellom etatene for å utveksle informasjon og foreta risikovurderinger av domfelte.
Kriminalitetsbildet endrer seg kontinuerlig, og selv om kriminaliteten i Norge samlet sett går ned, ser vi en bekymringsfull utvikling med mer brutal og organisert kriminalitet. Dette har forsterket seg etter at straffegjennomføringsloven trådte i kraft. I Sverige har vi sett at farlige fanger har rømt fra fengsler under dramatiske omstendigheter, og Norge vil neppe være forskånet fra denne utviklingen. Samtidig har vi hatt enkelte beklagelige tilfeller med alvorlig svikt under soning i Norge.
Dette har ledet til de presiseringer av regelverket og støtte for skjønnsutøvelsen som nå er gitt i KSF sitt brev av 29. juli 2004 om gjennomføring av straff og varetekt for personer med tilhørlighet til organisert kriminalitet.
Brevet er utarbeidet for fortsatt å ivareta de sikkerhetsmessige utfordringene knyttet til de tyngste kriminelle og for å komme en forsterket utvikling i forkjøpet. Brevet inneholder reelt sett intet nytt, men innebærer økt vekt på individuelt tilpasset straffegjennomføring med økt differensiering - særlig med hensyn til valg av soningssted, soningsregime og tidspunkt for prøveløslatelse for de tyngste kriminelle. Jeg anser dette brevet som et viktig støtteskriv til tilsatte i ytre etat, som til daglig forholder seg til krevende og ressurssterke innsatte og advokater.
Avslutningsvis nevner jeg at Justisdepartementet, KSF og kriminalomsorgsregionene følger praktiseringen av regelverket nøye. KSF styrer etaten gjennom sin rolle som klageorgan i enkeltsaker, ved besøk til regionene, i etatsledermøter og gjennom innrapporteringer. Gjeldende regelverk vurderes kontinuerlig, og som nevnt innledningsvis utgis rundskriv og generelle brev. Regionene styrer fengslene gjennom sin rolle som klageorgan, ved styringsmøter med fengslene, gjennom årlige inspeksjonen samt gjennom innrapporteringer.