Heikki Eidsvoll Holmås (SV): Mener statsråden det er i tråd med human behandling av mennesker, god forvaltningspraksis, barnets beste og regelverkets intensjon å tvangsutsende en far med omsorgsansvar som søkte om asyl sammen med sine barn og sin tidligere kone, slik at han nå står i gjeld til den norske stat og må søke om familiegjenforening fra Montenegro, og hva vil statsråden foreta seg for å slette mannens gjeld til den norske stat og dermed sikre mannen mulighet for familiegjenforening med sine barn?
Grunngiving
30. november morgen ble en familiefar hentet av politiet kl. 7.30 og brakt til Bergen politikammer med beskjed om at han skulle sendes ut av landet dagen etter kl. 6.30, etter å ha oppholdt seg fem år i landet sammen med sine barn og sin fraskilte kone. Tilbake sitter 4 barn og mannens ekskone, alle med oppholdstillatelse i landet, barna brutalt frarøvet sin far av politiet.
Noen fakta om det som har hendt: Barna har på denne måten mistet en far som har støttet dem gjennom krig på Balkan og fem år som asylsøkere i Norge. Mor og barn fikk opphold i sommer, men far hørte ingenting. Det ble tolket som at dette var fordi foreldrene var skilt og at hans svar ville drøye litt. Ingen svar kom, før politiet kom på døren og hentet ham 30. november.
Alle er svært forvirret over det som skjedde og over hvor fort det gikk.
Det eneste som er sikkert er at barna har rett til å ha sin far hos seg, og visa versa. Barnekonvensjonen slår fast (art. 9 og 10) at barn ikke skal atskilles fra sine foreldre mot sin vilje, unntatt når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste - og at barn har rett til regelmessig kontakt med begge foreldre. Artikkel 3 i samme konvensjon sikrer at "Handlinger som angår barn som foretas av myndigheter og organisasjoner skal først og fremst ta hensyn til barnets beste [...]." Far har verken holdt seg i dekning eller begått noe kriminelt i landet de fem årene han har vært her, tvert imot har han vært en oppofrende far som har tatt seg av barna i vanskelige stunder, i samråd med sin fraskilte kone.
Det ble mens far satt i varetekt i tatt kontakt både med UNE og UDI, for å be om forklaring på det som skjedde. UNE avviste kategorisk saken og fastholdt kun at UNE hadde bestemt at han skulle ut av landet, og ville ikke gå inn på noen diskusjon rundt dette. UDI fikk så en hastehenvendelse fra mannens advokat med en anmodning om at han måtte få anledning til å fremme en søknad om familiegjenforening med sine barn, men denne ble avvist etter 2 timer. Etter påtrykk fra familien og støttepersoner, fikk barna lov til å besøke far i varetektcellen på Bergen Politikammer sent om kvelden for å ta farvel. Med seg hadde de gaver som han skulle få på sin 50 årsdag, som var to dager etter.
Etter å ha levd i uvisse i 5 år som asylsøkere, og etter at tre av barna har mottatt betydelig psykologisk oppfølging og hjelp, bodd på barnehjem; etter å ha tatt seg sammen, fullført skolegang og lagt planer for fremtiden; etter at de fikk opphold, så er barnas skjebne nok en gang beseglet av myndighetene ved at de er blitt frarøvet sin far.
UNE/UDI hevder at mannen har anledning til å søke familiegjenforening fra hjemlandet sitt, men dette er i realiteten svært vanskelig da alle kostnader ved uttransporteringen skal belastes den utviste og tilbakebetales i sin helhet før han får tillatelse til å reise inn igjen i Norge, selv med innvilget familiegjenforening. Dette vil beløpe seg til over 50-60 000 kr, inkludert lønnsutgifter til to polititjenestemenn som eskorterte ham og samtlige billetter. Et slikt beløp vil han ikke klare å fremskaffe på flere år.
Det må være lov å sette et spørsmålstegn ved at mannen ikke fikk opphold med sine barn eventuelt ved at det ikke er innvilget familiegjenforening i forbindelse med innvilgelse av asylsaken.