Skriftleg spørsmål fra Heikki Eidsvoll Holmås (SV) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:387 (2004-2005)
Innlevert: 14.01.2005
Sendt: 17.01.2005
Svart på: 21.01.2005 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Heikki Eidsvoll Holmås (SV)

Spørsmål

Heikki Eidsvoll Holmås (SV): Hva skjedde da en afghansk kvinne ble sendt til Tyskland der hun ble drept av sin mann og handlet norske myndigheter rett?

Grunngiving

NRK meldte før jul at en afghansk kvinne som hadde blitt sendt til Tyskland av norske myndigheter var blitt drept av sin mann som også var blitt utsendt til tyskland. Hun hadde i forkant uttalt at hun fryktet utsendelse til Tyskland. Begge hadde søkt asyl i Norge men var så vidt jeg har fått opplyst blitt sendt for å bo på forskjellige asylmottak. Asylmottaket der kvinnen bodde hadde anmeldt mannen, men politiet henla saken uten å reise offentlig påtale av mangel på bevis. Statsråden har tidligere forsikret at kvinners ofte spesielle situasjon skal tas hensyn til i asylbehandlingen. Er den blitt det i denne saken? Selv om Norge har anledning til å tilbakesende asylsøker til 1. søknadsland i henhold til Dublin-konvensjonene, har vi likefullt et selvstendig ansvar for å sikre en forsvarlig behandling av asylsøkeren etter flyktningkonvensjonen. Hva har UDI gjort for å undersøke hvorfor mottaket anmeldte kvinnens mann og hvilke vurderinger har de foretatt?

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Jeg ønsker først å gi en oversikt over hvordan Utlendingsdirektoratet behandlet asylsøknaden til den afghanske kvinnen og hennes familie.
Asylsøknadene ble på bakgrunn av opplysninger om at familien tidligere hadde fremmet søknad om asyl i Tyskland, overført til Dublin-enheten ved Utlendingsdirektoratet. UDI anmodet Tyskland om tilbaketakelse i henhold til Dublin II-forordningen, og anmodningen ble akseptert.
Det fremkom opplysninger om at kvinnen hadde anmeldt sin ektefelle for vold og trusler i tiden de hadde oppholdt seg i Tyskland, og at hun ønsket å søke asyl på selvstendig grunnlag på bakgrunn av kjønnsrelatert forfølgelse. Ektefellene ble separert etter ankomst til Norge, og bodde på forskjellige mottak. Det innkom anmeldelse fra mottaket kvinnen bodde om at hun var utsatt for vold og trusler om vold fra ektefellen.
Søknadene om asyl ble avslått av UDI under henvisning til at Tyskland hadde akseptert tilbaketakelsen av familien. Det forelå ikke slik tilknytning til riket som skulle tilsi at Norge var nærmest til å vurdere beskyttelsesbehovet for familien. I vedtaket som omfattet kvinnen ble politiet gjort uttrykkelig oppmerksom på at ektefellene hadde problemer i ekteskapet, og at det forelå en bekymringsmelding fra mottaket som indikerte at ektemannen var voldelig mot henne. På bakgrunn av dette ble det anmodet om at politiet skulle uttransportere ektefellene separat.
Direktoratet la i sin vurdering til grunn at Tyskland er en rettsstat som både har evne og vilje til å beskytte sine borgere samt personer som har søkt asyl i landet, mot overgrep av den anførte karakter. Tyskland har ratifisert FNs Flyktningkonvensjonen, Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen, Torturkonvensjonen og Barnekonvensjonen, og er således forpliktet til å gi søkerne en forsvarlig asylsaksbehandling i samsvar med forpliktelsene som følger av disse konvensjonene.
Før vedtaket ble effektuert ble ektemannen og det eldste barnet registrert forsvunnet fra mottaket der de bodde. Oppholdssted var ukjent for norske myndigheter.
Begjæring om utsatt iverksettelse ble avslått av UDI. I beslutningen ble det igjen inntatt en anmodning til politiet om at ektefellene skulle uttransporteres separat, samtidig som politiet ble orientert om bekymringsmeldingen/anmeldelsen fra mottaket om vold og trusler mot kvinnen.
Kvinnen og tre av barna ble uttransportert til Tyskland i oktober 2004. Norske myndigheter har ikke opplysninger om hvordan ektemannen reiste ut av Norge.
I henhold til Dublin II-forordningen har alle medlemslandene full anledning til å ta en sak til realitetsbehandling selv om man ikke er forpliktet til det etter regelverket. I de tilfellene UDI finner at Dublin-prosedyrene skal iverksettes, og et annet land har akseptert ansvaret, er det vedkommende land som er ansvarlig for å vurdere asylsøkerens situasjon og innholdet av asylsøknaden.
I dette tilfellet var Tyskland ansvarlig for realitetsbehandlingen av asylsøknadene etter Dublin II-forordningen. De anførte forhold knyttet til trusler om vold fra ektemannen, var etter det som ble opplyst fra kvinnen selv, kjent for tyske myndigheter, som altså hadde ansvaret for å vurdere disse opplysningene opp mot kvinnens asylgrunnlag og beskyttelsesbehov.
Generelt gjelder at i saker hvor det i vedtaket foreligger opplysninger om vold i familien varsler Utlendingsdirektoratet Politiets Utlendingsenhet om dette. Politiets Utlendingsenhet har ansvaret for effektueringen av vedtakene, samt å underrette mottakerlandet om voldsfare i forbindelse med uttransporteringer og ankomster. Det forutsettes at mottakerlandet seriøst følger opplysninger som gis og igangsetter nødvendige tiltak i slike situasjoner.
Jeg vil for øvrig bemerke at kjønnsbasert forfølgelse, herunder vold i hjemmet, kan utgjøre forfølgelse i henhold til flyktningkonvensjonen, og gi grunnlag for beskyttelse i alle landene som deltar i Dublin-samarbeidet dersom de øvrige vilkårene for å anerkjennes som flyktning er oppfylt.
Etter min oppfatning har UDI så langt det er mulig forsøkt å sikre at informasjonen om forholdene i familien har blitt brakt videre i saken. UDI var også kjent med at tyske utlendingsmyndigheter allerede hadde kjennskap til situasjonen. At denne familiesituasjonen endte i drap er en tragedie. Jeg kan imidlertid ikke se at UDI skulle ha håndtert denne saken annerledes.