Dokument nr. 15:403 (2004-2005) Innlevert: 19.01.2005 Sendt: 20.01.2005 Svart på: 26.01.2005 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg
Karin Andersen (SV): I Dagsavisen 14. januar uttaler statsråd Solberg at innbyggere som trenger hjelp fra barnevern, PU og psykiatri i småkommuner lider fordi kommunene er for små til å yte nødvendig hjelp. Kan statsråden vise til forskning eller annen dokumentasjon som viser at store kommuner systematisk gir et bedre og godt nok tilbud til innbygger som trenger bistand fra barnevern, PU og psykiatri, og som kan dokumentere at små kommuner ikke kan ha eller har et godt tilbud på disse feltene?
Erna Solberg: I Dagsavisen 14. januar uttaler jeg meg om sårbarheten i disse fagmiljøene, og min bekymring for at de svakeste brukerne blir lidende pga. dette. I min omtale av disse problemstillingene generelt har jeg først og fremst vært opptatt av det jeg ser på som et kompetanseproblem i mange små kommuner. Det er åpenbart at mindre kommuner har mindre fagmiljøer på forskjellige områder enn større kommuner. I NIBR-rapport 2003:10 peker forskerne Myrvold og Toresen blant annet på disse forholdene: "Flere undersøkelser har dokumentert småkommuners problemer med rekruttering av fagpersonale. […] Særlig gjelder dette tjenester for små befolkningsgrupper, og gjerne tjenester som krever spisskompetanse." Barneverntjeneste og tjenester for innbyggere med psykisk utviklingshemming er blant eksemplene som nevnes. NIBR-forskerne sier videre at "Enkelte av disse tjenestene - innen barnevern, psykiatri og omsorg for utviklingshemmede - [krever] helt spesiell kompetanse. Undersøkelser har vist at en del småkommuner har store problemer med å rekruttere denne type kompetanse […]." Forskerne Myrvold og Hovik har tidligere i en dybdestudie av fire små kommuner (NIBR-rapport 2001:8) blant annet funnet at de har betydelige rekrutteringsproblemer på enkelte områder, bl. a. når det gjelder leger og utdannede barnevernspedagoger. Går vi nærmere inn på de ulike fagområdene nevnt over, viser en kvalitativt basert studie av hjelpeapparatet for barn og unge (Nord-Trøndelagsforskning (2003:2)), til at man er mer sårbare i små kommuner når det gjelder sykemeldinger blant og rekruttering av ansatte i barnevernstjenesten, pedagogisk- psykologisk tjeneste og helsesøstertjenesten. Det konkluderes videre med at kvaliteten i det kommunale hjelpeapparatet vil bli styrket ved en økning i kommunestørrelse. I alt 19 kommuner, hvorav 14 har mindre enn 5 000 innbyggere, deltar for tiden i forsøk med interkommunalt samarbeid om barnevern. Telemarksforsking har evaluert de foreløpige resultatene med felles sosial- og barnevernstjeneste i Flesberg og Rollag kommuner, og peker på at motivene for samarbeid langt på vei er sammenfallende i samtlige forsøk: "[…] en ønsker å styrke tjenesten kvalitativt, en vil gjøre det lettere å rekruttere og beholde kvalifisert personell, og en håper på økonomisk gevinst." NIBR-forskerne Hovik og Myrvold skriver i NIBR-rapport 2001:19 at "Flere undersøkelser konkluderer med at det er vanskeligere for barnevernet å gripe inn i familiesituasjoner i små samfunn enn i større, og at dette kan representere en utfordring for barnevernet i de små kommunene. […] Det er tidligere dokumentert at de aller minste kommunene (under 1000 innbyggere) har markert lavere andel ansatte i barnevernet med utdanning som sosionom eller barnevernpedagog (Fimreite mfl. 2000)". Ut fra analysene som de gjennomfører konkluderer Hovik og Myrvold med at småkommunene i snitt ikke har dårligere barneverntjeneste enn større kommuner. Imidlertid varierer indikatorene mer blant kommunene under 3 000 innbyggere enn blant kommuner over. "Dette betyr at noen av de små kommunene kan ha en betydelig dårligere barneverntjeneste enn andre norske kommuner." Når det gjelder psykisk utviklingshemmede, finner Hovik og Myrvold i en casestudie at de viktigste utfordringene for de små kommunene er å ha tilstrekkelig kompetanse til å ta seg av brukere med spesielt vanskelige og sammensatte problemer. Mangel på faglært arbeidskraft og små fagmiljøer går ut over bredden i kompetansen, øker sårbarheten og personavhengigheten, og fører til mye bruk av ufaglært arbeidskraft. Videre er det for få brukere på samme funksjonsnivå til at de kan få et felles tilbud. I forhold til de ansatte nevnes utfordringer når det gjelder å få et arbeidsmiljø med hensyn til kompetanse og erfaringsutveksling og med hensyn til de sosiale aspektene ved ikke å arbeide alene. Norges forskningsråd har i 2004 utarbeidet en rapport som sammenfatter 10 evalueringsprosjekter i forbindelse med opptrappingsplanen for psykisk helse. Foreløpige funn viser at det er store variasjoner mellom kommunene med hensyn til omfang og bruk av tjenester/tiltak innen psykisk helsearbeid. Det er spesielt store forskjeller med hensyn til kommunestørrelse når det gjelder tjenestetilbud og bruk av tjenester. "Store kommuner kan, ikke overraskende, vise til et langt bedre utbygd tjenestetilbud enn små kommuner". I den foreløpige evalueringen pekes det blant annet på at hovedutfordringen sannsynligvis ligger i følgende: "Når kommunene nå har fått på plass basistjenestene knyttet til pleie og omsorg, må de prioritere […] aspektene som skal bidra til "helheten i tjenestetilbudet". Dette synes å være spesielt vanskelig i små kommuner, som også i mange andre sammenhenger viser seg å være for små til å ha tilstrekkelig kompetanse og økonomisk ryggrad til å produsere velferdstjenester på en effektiv måte." Sett i lys av de voksende utfordringene i årene fremover når det gjelder tilgang på fagutdannet arbeidskraft, opprettholder jeg min bekymring for de små kommunenes evne til å skaffe sine innbyggere et fullverdig tjenestetilbud på alle spisskompetansekrevende områder i fremtiden.