Skriftleg spørsmål fra Ågot Valle (SV) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:426 (2004-2005)
Innlevert: 24.01.2005
Sendt: 24.01.2005
Svart på: 01.02.2005 av utenriksminister Jan Petersen

Ågot Valle (SV)

Spørsmål

Ågot Valle (SV): Hva er grunnlaget for den helt spesielle rekrutteringen av medarbeidere til utenrikstjenesten, ser utenriksministeren uheldige sider ved denne praksisen, og vil han i så fall sørge for at rekruttering av utenriksmedarbeidere blir mer i samsvar med rekrutteringen av ansatte ellers i samfunnet og i samsvar med det kravet til åpenhet som er en forutsetning for offentlighet i forvaltningen?

Grunngiving

Ifølge oppslag i Bergens Tidende har utenrikstjenesten en noe spesiell rekrutteringsmetode: Ledige stillinger blir ikke utlyst, rekruttering av personer som ikke er ansatt i UD skjer svært sjeldent, søkningen til ledige stillinger skjer ved såkalte "interessemeldinger" fra de ansatte til administrasjonsavdelingen i UD, som igjen utarbeider en liste over hvem som bør få hvilke stillinger. Selv om fagforeningene er involvert i denne lukkede ansettelsesprosessen, gis det i realiteten mye mer makt til de sentrale aktørene (administrasjonssjefen og utenriksråden) enn det som er vanlig i forvaltningen ellers. Kritikerne av dette systemet fremhever bl.a. at UDs ansettelsesprosess hindrer UD i å ansette personer fra andre departement; personer med kvalifikasjoner som UD kunne ha trengt.

Jan Petersen (H)

Svar

Jan Petersen: Rekruttering til utenrikstjenesten skjer ved offentlig kunngjøring gjennom det årlige aspirantopptaket eller ved utlysning av ledige stillinger i dagspressen.
Rekrutteringsordningen er nedfelt i Reglement for personalforvaltningen i utenrikstjenesten, fastsatt ved kongelig resolusjon av 9. mai 2003, og i forskrift om reglement om rekruttering og utdannelse i utenrikstjenesten, vedtatt ved kongelig resolusjon av 6. mai 1970 nr. 1.
Om lag en tredjedel av utenrikstjenestens medarbeidere, de såkalte fagtjenestemenn, er rekruttert gjennom aspirantopptaket.
Det årlige aspirantopptaket utlyses offentlig og det skjer i starten av januar med søknadsfrist i månedsskiftet januar/februar. Det melder seg vanligvis mellom 600 og 800 søkere. Et utvalg av disse kalles inn til skriftlige opptaksprøver, og deretter innkalles 30-50 kandidater videre til intervju. Til slutt opptas 15-25 aspiranter til utenrikstjenesten.
For aspirantopptaket legges det stor vekt på å rekruttere personer med ulik bakgrunn og interessefelt. Et overveldende flertall har akademisk utdanning. Det legges særlig vekt på personlig egnethet. Kjønnsbalanse er et annet viktig kriterium.
Denne søknads- og opptaksprosessen foretas av et eget utvalg, den såkalte "aspirantnemnda", som i tillegg til representanter for Utenriksdepartementet består av representanter for universiteter og høyskoler, fagbevegelsen, næringslivsorganisasjonene, frivillige organisasjoner, NORAD og Utenriksdepartementets tjenestemannsorganisasjoner.
Aspirantnemnda innstiller kandidater til opptak som aspirant, og det er jeg som treffer den endelige avgjørelsen.
Det er min oppfatning at denne grundige prosessen sikrer opptak av høyt kvalifiserte og kompetente medarbeidere til utenrikstjenesten. Den sikrer også at man får medarbeidere med ulik bakgrunn slik at sammensetningen av det norske samfunn gjenspeiles.
Rekruttering til en rekke spesialiststillinger og tekniske og administrative stillinger til utenrikstjenesten skjer ved offentlig kunngjøring i dagspressen - og naturligvis etter de samme bestemmelser som gjelder for statsadministrasjonen forøvrig. Om lag to tredjedeler av utenrikstjenestens medarbeidere er rekruttert på denne måten.